Vi er psykologer som jobber med gravide og spedbarnsforeldre. I vårt arbeid ser vi konsekvensene av det vi mener er en unyansert formidling av kunnskap om tilknytning og foreldreferdigheter til mødre og fedre.
Vi treffer mange foreldre som kjenner at det å være mamma og pappa er svært krevende. Ikke nødvendigvis på grunn av bleieskift og lite egentid, men fordi foreldrerollen nå er belagt med så store krav til prestasjon. Å ta vare på barnet blir et arbeid som skal perfeksjoneres og en evig kilde til dårlig samvittighet.
I samfunnet vårt har vi heldigvis beveget oss vekk fra en autoritær oppdragelsesstil hvor barn skulle sees, men ikke høres. Tidligere anså man små babyer som tilnærmet følelsesløse, men vi vet nå at spedbarn trenger sensitive omsorgspersoner som responderer på babyens behov. Vi vet hvor viktig det er å utvikle en trygg tilknytning og vi vet at barn trenger å bli sett, møtt og validert på sine følelser i hele sin oppvekst.
I iveren over å formidle dette til småbarnsforeldre, opplever vi imidlertid at kunnskapen som deles blir for unyansert og påfører foreldre unødvendig mye indre stress og dårlig samvittighet. Vi møter jevnlig foreldre som beskriver tilknytningen som noe som kan gå i stykker ved et feiltrinn eller to fra dem. Hver dag blir en test på dem som omsorgspersoner og hvordan det vil gå med barnet deres i livet.
LES OGSÅ: Alle vi foreldre gjør dumme ting som blir vondt for våre barn
Dette skaper et indre stress og forstrekte foreldre som får mindre overskudd til å håndtere alt som småbarnslivet medfører. Særlig gjelder dette mammaer, for i et tilknytningsperspektiv er det hun som er den primære omsorgspersonen og får det største ansvaret for å dekke barnets behov. Tidligere var omsorg for barn mer et felles ansvar for storfamilien, mens nå legges det meste på mors skuldre i starten. Å hele tiden være under evaluering og kjenne på presset om å «levere» som foreldre, blir som å gå på jobb hver dag og aldri føle at du strekker til.
Her er noen tenkte eksempler basert på det vi erfarer i vår kliniske praksis:
- Kari er utslitt etter måneder med utfordrende netter og mye styr på dagtid for å hjelpe baby å finne ro og søvn. Mormor bor i nærheten og vil gjerne hjelpe til, men Kari klarer ikke benytte seg av det fordi hun er redd for at det å bli passet av noen andre vil gjøre babyen utrygg og gi store utfordringer for barnet senere i livet.
- Oscar er tobarnsfar og når han er sliten klarer han ikke alltid møte ungenes raseriutbrudd med den ro og tålmodighet han vet er riktig. Oscar går med klump i magen hele dagen hvis han har vært litt stressa og småsur om morgenen. Han tenker mye på om han påfører barna psykologiske skader. Følelsen av å være verdens verste far tærer på og tapper ham for krefter i et allerede krevende småbarnsliv.
- Dinesh har lært at det er viktig med et inntonet samspill hvor mor fanger opp barnets signaler og responderer raskt. Dette gjør at hun får veldig dårlig samvittighet hvis hun ikke gir baby konstant oppmerksomhet. For å sikre at hun er en god mor, unngår Dinesh å gjøre husarbeid, se på mobilen, dusje eller slappe av i sofaen mens datteren ligger på matta – og hun blir anspent og stresset i mammarollen.
Som foreldre har vi et stort ansvar både for hvordan barna våre har det og deres utvikling. Men dette ansvaret må ikke bli til en byrde i form av et uoppnåelig ideal om den perfekte forelder som skal forebygge alt av ubehag for barnet og aldri selv være uregulert.
Et mål som foreldre er å gjøre barna våre rustet til å møte verden og håndtere alt som livet byr på. Brudd og reparasjon i samspillet med foreldre gir barn viktig læring om at ubehagelige situasjoner kan oppstå i møte med andre, men at følelser ikke er farlig og at relasjonen gjenopprettes gjennom trygg dialog og trøst etterpå. Dette hjelper barnet å utvikle strategier for å håndtere krevende situasjoner og følelser seinere i livet.
I tillegg til kunnskap om tilknytningspsykologi og viktige foreldreferdigheter, så mener vi at foreldre trenger å høre at virkeligheten er nyansert. Som fagpersoner har vi ansvar for å sikre at kunnskapen vi deler blir forstått slik den er ment. Nemlig at babyer tåler å bli passet på av flere og ikke alltid være i sentrum.
Barn tåler at foreldre ikke alltid er større, sterkere og klokere, så lenge vi ikke bruker noen former for vold, stort sett er sensitive og treffer barns behov, samt reparerer de gangene vi trår feil. Barn trenger å se rollemodeller som også tar sine egne behov på alvor. Barn trenger å oppleve at det går fint å ikke alltid få sine behov tilfredsstilt umiddelbart. Det har verdi for barn å kjenne at mamma og pappa lever som foreldre, ikke jobber som foreldre.