Dersom du er sykemeldt, på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller ufør på grunn av sykdom, og helst ikke vil snakke om det, kan det være greit å ha forberedt et standardsvar som du er komfortabel med. Så unngår du at frykten for dette spørsmålet gjør at du takker nei til hyggelige invitasjoner og isolerer deg hjemme.
Om å være helt eller delvis sykemeldt
Jeg har jobbet med svært mange som har vært sykemeldte eller på ulike trygdestønader, der målet har vært tilbakeføring til arbeid. Det er sjelden én enkelt årsak til at et menneske ikke er arbeid. Det å ha en kronisk sykdom øker risikoen for psykiske lidelser, særlig angst og depresjon (Qin, 2017). Når de først har kommet til meg, er det klart at de sliter med noe de selv eller legen deres mener også er «psykisk». I den bestselgende boken The Inflamed Mind: A Radical New Approach to Depression skriver den britiske psykiateren Edward Bullmore om hvordan en kroppslig sykdom som artrose fører til betennelser i kroppen, som i seg selv arter seg som depressive symptomer (Bullmore, 2018). Bullmore beskriver hvordan idéen om at mennesker består av en kropp og en sjel, dessverre har hengt igjen helt frem til dagens dualisme innen medisinen. Med «dualisme» menes det at man kan skille mellom hva som foregår i sjelen, og hva som foregår i kroppen, og at de to delene av mennesket er helt separate fra hverandre.
Bullmore beskriver inngående hvordan depresjon, som tradisjonelt har blitt sett på som en sykdom i sinnet, i mange tilfeller kan komme av kroppslig sykdom. Han beskriver hvordan en dame med artrose begynte å oppføre seg annerledes, fordi hun hadde mye smerter. Hun oppførte seg som om hun var syk (illness behaviour), som hun jo var. Får du influensa, er det lurt å legge seg ned og la kroppen heles. Kroppen gir da symptomer som tolkes som at du bør roe ned og hvile, noe som igjen fører til sykdomsatferd. Men når vi har influensa, forstår vi hvorfor vi føler oss slik. Når lignende symptomer derimot oppstår på grunn av en annen, kronisk sykdom, blir det vanskeligere å tolke symptomene og å vite hva som er riktig atferd. Altså kan en kroppslig sykdom føre til prosesser som man kaller depresjon. En som har disse plagene, går til legen på sykehuset ett sted i byen for sin kroppslige sykdom, mens hen må gå til en helt annen person for å få hjelp til sine depressive symptomer – selv om alle symptomene kanskje stammer fra samme kroppslige årsak.
I tillegg til at kropp og sjel henger uløselig sammen, har jeg lært at det å for eksempel behandle depresjonen hos et menneske, ikke automatisk gjør at vedkommende kommer tilbake til arbeid. Forskning har vist at det å ha et arbeidsfokus i behandlingen av milde til moderate psykiske lidelser, øker sannsynligheten for at pasienten kommer tilbake i jobb etter en sykemelding (Lagerveld, Blonk, Brenninnkmeijer, Wijngaards-de Meij & Shaufeli, 2012). Dette innebærer blant annet å kartlegge arbeidssituasjonen, hvilke oppgaver pasienten trives med, og hvilke hen trives mindre med, og å sette opp en plan for gradvis tilbakeføring til arbeid mens pasienten går i behandling. En del av dette kan for eksempel være å lage en plan for hvordan man kan håndtere situasjoner på jobben som kan trigge depressiv grubling eller engstelse.
Jeg synes dette gir mening, selv om det i utgangspunktet ikke var jobben som var grunnen til at personen utviklet depresjon. Det er jo ikke slik at en deprimert person kan være ikke-deprimert på jobben og deprimert hjemme, eller kan være 50 prosent frisk fra sin depresjon akkurat de timene hen er på jobb. Det gir like lite mening som at en som har brukket foten, ikke har brukket foten deler av tiden. Er man sykemeldt, er det en grunn til det, men det betyr ikke alltid at man ikke kan jobbe i det hele tatt.
Om å føle seg som en belastning
Mange kan føle seg som en belastning, eller mindre verdifulle, når de ikke bidrar til samfunnet ved å jobbe og betale skatt. Det ligger forventninger i samfunnet til at alle skal jobbe, og i NAV sine termer er man enten 100 prosent arbeidsfør, og ellers må det vurderes hvor stor «restarbeidsevne» man har. Har man ikke restarbeidsevne, kan man en periode få arbeidsavklaringspenger dersom man oppfyller kravene til det.
Dersom det over lang tid viser seg at man ikke har noen restarbeidsevne, kan man motta uføretrygd. Skammen dette kan bringe frem i noen mennesker, er enorm. Det er ekstremt sårt og føles som et stort tap for mange. Ikke bare har de sykdommen som gjør at de ikke kan fungere i arbeid, i tillegg blir de en «utgiftspost» i helseøkonomien. Jeg vet ikke om vi noen gang kan kvitte oss med stigmaet dette fører med seg for mange.
Det er mange meninger ute og går om andres liv, liv som man ikke kan ha noe innblikk i. Ting vi skammer oss over, er gjerne det siste vi vil snakke om. Og når du er på kjøpesenteret eller på sommerfest med jobben, da mobiliserer du alle dine krefter og «tar deg sammen». Så ligger du kanskje flatt ut de neste to dagene, men det er det ingen som ser. De fleste av oss ønsker å fremstå som mestrende, vellykkede folk som får livet til. Og det er ingen skam i det heller. Ingen vil vise frem sine stygge, usminkede og sårbare sider. Derfor lider mange i ensomhet og kjemper sine stille kamper mot sykdom, nedsatt fungering og krasse, selvkritiske tanker.
Usynlig sykdom – du ser jo så godt ut!
Mange kroniske sykdommer er usynlige. Ved første øyekast kan ingen se på deg at du har fibromyalgi, cøliaki, muskel- og skjelettlidelser, stomi, multippel sklerose, diabetes eller Addisons. I tillegg holder du deg kanskje inne når du føler deg som verst. Det folk vanligvis ser, er deg på ditt beste! De ser deg når du har mobilisert for å gå en tur ut, når du har en god periode eller en god dag. Ja, når du føler deg ganske frisk.
Mange opplever å få kommentarer som: «Du ser jo så godt ut! Er du snart frisk igjen nå?» «Er du på vei tilbake i arbeid?» «Medisinene må fungere godt, for nå ser du veldig godt ut!» Slike kommentarer er godt ment, som oppmuntring, men er ikke alltid så lette å håndtere. Du kan få lyst til å si at «du skulle sett meg i dag tidlig» eller «jo da, takk, men det er ikke alltid slik, så jeg er ikke akkurat frisk igjen». Det kan bli vanskelig å vite hva du skal si, om du bare skal jatte med, om du skal protestere og fortelle i detalj hvordan det egentlig er, eller om du bare skal nikke og si «takk».
For noen kan det være svært nyttig å lage seg en «historie» som de forteller om sin sykdom, slik at de slipper å komme på et nytt svar hver gang noen spør, slik Jens gjorde. Historien din kan være noe slikt som: «Jo takk, men det er ikke alltid slik. Jeg har hatt en lang periode med mye smerter, men nå er jeg inne i en god fase der medisinene fungerer godt. Da klarer jeg også å bevege meg mer, og det blir en god sirkel. I morgen eller neste uke er det kanskje ikke slik lenger. Så jeg tar en dag om gangen og prøver å sette pris på de gode stundene.» En slik forberedelse kan gjøre at du bruker mindre krefter på å komme på noe å svare, og at du mer nøytralt kan fortelle historien din uten å koble på følelser. Slik kan det også bli lettere å faktisk velge å gå ut; da trenger du i hvert fall ikke å bekymre deg for hva folk vil si eller spørre om, du har jo svaret klart allerede.
Kilder
Bullmore, E. (2018). The inflamed mind: a radical new approach to depression. London: Short Books Ltd.
Lagerveld, S.E., Blonk, R.W.B., Brenninnkmeijer, V., Wijngaards-de Meij, L. & Shaufeli, W.B. (2012). Work-focused treatment of common mental disorders and return to work: a comparative outcome study. Journal of Occupational Health Psychology, 17(2), 220–234. doi: 10.1037/a0027049
Qin, P. (2017). Selvmordsrisiko hos personer med somatiske lidelser. Selvmord og somatisk sykdom, 22(1). doi: https://doi.org/10.5617/ suicidologi.4680