Psykologisk.no har i flere artikler satt fous på arbeidsforholdene til unge leger i Norge.
Etter det tragiske selvmordet til Maiken Schultz, startet en bevegelse i sosiale medier under hashtagen legermåleve.
Psykologisk.no har vært i kontakt med en rekke kilder som har ønsket å dele sine erfaringer i håp om at situasjonen kan endres. I denne saken presenterer vi ti personlige historier, fra kvinnelige leger i landet, flere av dem i spesialisering (LIS).
Samtlige kilder i denne saken er anonymisert, men Psykologisk.no kjenner identiteten deres.
LES OGSÅ: Norske leger jobber seg ihjel: – Jeg har blitt kronisk syk av dette systemet
Lege nummer 1
«Jeg flyttet i distriktsturnus med samboer og vårt første barn på syv måneder. Kommuneoverlege og veileder startet første møte med å poengtere hvor rart og uvanlig det var med kvinnelige leger, det kunne nok gå bra mente han men ramset også opp en del ting han mente ville bli krevende for meg som kvinnelig lege.
Har du tips i denne saken? Kontakt oss på sus@psykologisk.no eller azb@psykologisk.no.
Midt i oppholdet ble en i samboerens nære familie rammet av alvorlig sykdom og døde etter kort tid. Jeg måtte kjøre han til flyplassen en grytidlig morgen og siden jeg var helt på grensen hva gjelder fravær visste jeg ikke annen råd enn å møte opp på legekontoret med min lille datter som måtte bli igjen hos meg.
Det var ingen pasienter satt opp til meg den dagen og de andre legene hadde god kapasitet. Likevel mente veileder at han måtte sette fravær på meg siden jeg møtte på jobb med barnet mitt.
Det var overhode ingen forståelse å hente på noe plan for den vanskelige situasjonen familien vår havnet i. Neste dag endte jeg med å måtte overlate datteren min til en hjemmesykepleier som tilfeldigvis var innom legekontoret. Av veileder ble jeg bedt om å vennligst bestemme meg for om jeg bare ville gi opp hele turnusen, for i så fall måtte jeg forte meg å flytte ut av huset vi leide sånn at de fikk innlosjert vikar. Denne starten på livet som lege og mamma hang med meg lenge.»
Lege nummer 2
«Ferdig med turnus takket jeg ja til LIS2-stilling på samme sykehus. Det var utfordrende men gøy, men desverre veldig få overleger å spørre som hadde tid til å veilede deg. Etterhvert kom det tydelig fra ledelsen at det var for mange LIS2, og en kom ikke til å få fornyet 6-mnd vikariatet. Det stod mellom meg og en kollega. Samtidig var det krise i helseforetaket på manglende grenspesialister innenfor x fagfelt.
Naivt nok synes jeg det virket spennende og takket ja til stillingen. Dels også fordi jeg var redd for å stå uten jobb.
Det viste seg å være en veldig utfordrende stilling, som ikke var godkjent som tellende tjeneste i b-gren engang (dette fant jeg ut senere). Ingen ordentlig supervisjon, ingen spesialister i foretaket jeg kunne ringe. Første gang jeg skulle gjøre innvasiv prosedyre alene fikk jeg beskjed om å se på YouTube først da det ikke var tid til supervisjon, jeg kunne evt ringe om det ble «veldig vanskelig.
Jeg hadde kanskje 200 rekvirerte analyser som skulle vurderes, null rutiner ift. dette og fikk også beskjed om å bare «prøve». Til slutt begynte jeg å slite med søvnen fordi jeg gruet meg til å dra på jobb og var på gråten hele tiden. Til slutt tok jeg mot til meg for å prate med nærmeste leder.
Jeg knakk mer eller mindre sammen på kontoret og sa hvor vanskelig jeg opplevde det. Følte ikke jeg strakk til og var redd for pasientsikkerheten. Jeg fikk noe forståelse men ingen løsning enn litt mer tid på poliklinske konsultasjoner, jeg måtte bare stå i det fordi «det blir bedre når du blir flinkere»… Jeg sluttet i jobben noen måneder etterpå og fikk jobb på et annet sykehus som var 100 ganger bedre.»
Lege nummer 3
«Da jeg møtte opp første dag i sykehusturnus, fikk jeg beskjed om at jeg egentlig burde gå hjem og hvile, for jeg skulle ha nattevakt samme natt. Hadde aldri vært på stedet, hadde ikke brukernavn engang, men vakten hadde jeg. Det var en dårlig start.
Da jeg var ung fastlegevikar og på slutten av kontordagen, måtte jeg rykke ut til det som viste seg å være et suicid ved henging. Måtte se til avdøde som hang på låven, og deretter trøste/håndtere tenåringsbarna som hadde funnet ham og lage en plan for dem. Så kjørte jeg hjem til mine små barn og la dem for kvelden. Mannen min var på jobbreise. Hørte aldri et pip fra noen.»
LES OGSÅ: Flere støtter opprøret: – Dette handler om gamle holdninger som er videreført i legeyrket
Lege nummer 4
«Min historie er kanskje ikke sjokkerende, men dessverre tror jeg den er vanlig, og det synes jeg er trist.
Jeg er LIS ved et større sykehus i Norge. Jeg har opplevd uroligheter ved arbeidsplass pga. div. omstruktureringer ved sykehuset og selvsagt Covid.
Jeg har mange erfaringer fra min tid som LIS, som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve som lege i Norge. De involverer pasientsikkerhet, men også forsvarlighet ift. arbeidsforhold. Hadde jeg visst om dette på forhånd, tror jeg at jeg ville valgt et annet yrke. Ikke fordi jeg ikke liker faget, men fordi arbeidsforholdene oppleves tøffe og følelsen av utilstrekkelighet ovenfor pasientene er vond.
Det var (og er) mangel på overleger flere steder. Erfarne LIS ble konstituerte som overleger og de mindre erfarne Lis’ene måtte fylle deres plasser (selv om de kanskje ikke var/følte seg kompetente nok). Deres plasser ble igjen erstattet av mindre erfarne LIS.
Opplæringen (inntil nylig) var i praksis liten. Ikke fordi det var slik det nødvendigvis var planlagt, men fordi arbeidsmengden/pasienttrykket var så stort at det gikk på bekostning av opplæringen. Ganske ferske LIS kunne være den som skulle stå for opplæring.
Det var stor pasienttilstrømning, minimal tid til supervisjon og folk sluttet/ble sykemeldt. Hele tiden sluttet det nye LIS – og alle hadde 1 mnd oppsigelsestid (vikariater). Det resulterte i MYE ledige vakter, som resten av oss måtte dekke.
Det ble ført oversikt over hvem som tok disse ekstra vaktene. Tok du ikke vakter, ja så måtte du leve i usikkerheten hver uke, for sjefen kunne ringe. Derfor jobbet jeg heller ekstravakter. Ikke fordi jeg ville, men for å få kontroll over fritiden min og unngå beordring. Det resulterte i mye overtid.
Opplevelsen min var (er) at vår leder jobbet på spreng for oss LiS, så hvor fortvilet vi var, formidlet problemet og løsningen, men at den øverste sykehusledelsen ikke var villig til å gjøre endringene som skulle til. Det var (er) ikke penger nok.
Har du tips i denne saken? Kontakt oss på sus@psykologisk.no eller azb@psykologisk.no.
Når jeg skulle gå visitt på sengepost hadde jeg ansvaret for 8-11 pasienter alene. Supervisjon var preget av at overlege egentlig ikke hadde tid til deg. Ikke fordi overlege ikke ville gi supervisjon, men fordi overlege også var nedlesset i arbeid og derfor ikke hadde tid.
For en ny og uerfaren LIS kan dette være vanskelig. Man vil ikke være til bry, og i hvert fall ikke spørre de «dumme» spørsmålene, som kanskje ikke var så dumme likevel, men heller nødvendige. Ingen tid avsatt til læring. Bare svar på problemet. Og helst litt kjapt.
Alt skulle gå kjapt. Det var et konstant høyt stressnivå, som ble forsterket av faglig usikkerhet pga. manglende mulighet for supervisjon.
Dette ble en ond spiral. Til slutt møtte jeg veggen – sykemeldt i mange måneder. Jeg hadde nedsatt hukommelse, parestesier i føtter, fingre og lepper. Jeg slet med å finne ord i samtaler og hadde nærmest mistet troen på egen kompetanse. En skikkelig selvtillitsknekk og mye skam.
Jeg hadde nærmest ingen overskudd til mann og barn. Vi hadde effektivisert alt vi kunne hjemme for å kompensere for mitt fravær fra hjemmet. Etter 6-7 uker med daglige felte tårer ba familien min meg ta grep og kontakte fastlege for sykemelding.
I etterkant har jeg benyttet meg av alle tilbud tilgjengelig for en utbrent lege og er kommet meg på beina.
Psykologisk.no har forsøkt å få en kommentar fra Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med denne saken, men de ønsker ikke å kommentere.
Jeg er sterkere fordi jeg har lært å sette ned foten, sette grenser for meg selv og bruke mindre tankekraft på det jeg ikke har makt til å endre.
I en periode på rett over ett år sluttet nærmest 60 % av alle LiS.
Disse ble erstattet av hovedsakelig av uerfarne LiS. Og mange av de sluttet etter kort tid. I etterkant har det vært veldig vanskelig å rekruttere nye LiS, som ved flere andre sykehus. Men vaktene i de ubesatte stillingene må dekkes, av allerede slitene leger, som i utgangspunktet har mer enn nok med egne vakter i ordinær stilling. Det er ukentlige mail/sms med forespørsel om å dekke ledige vakter.
Det vil ingen ende ta og jeg har flere kollegaer som har liknende opplevelse som meg, eller som er på vei ut i samme situasjon.
Jeg har masse gode, flinke og motiverte kollegaer. Jeg har også gode ledere, men jeg opplever at løsningen på problemet er begrenset av budsjetter og stram økonomi. Så fortsetter kanskje denne tralten i lang tid, og jeg blir trist av å tenke på at fler kollegaer (og deres familier) skal bli utsatt for det samme jeg har opplevd.»
Lege nummer 5
«Jeg jobbet innenfor et kirurgisk fagfelt og vil fortelle om hvordan jeg har opplevd spesialiseringsløpet. Da jeg ble sykemeldt på grunn av komplikasjoner i det første svangerskapet fikk jeg først støtte, men da barnet hadde en alvorlig sykdom ble jeg satt til oppgaver som ikke gav tellende tjenste da jeg kom tilbake. Jeg ble systematisk nedprioritert og fikk ikke den framgangen andre LIS-kolleger fikk. Der jeg hadde fast jobb er man avhengig av å flytte til et større sykehus for å gjennomføre gruppe 1, og jeg flyttet med mann og barn etter at jeg hadde fått barn nummmer to.
Da ønsket jeg å jobbe redusert innenfor et annet fagfelt uten vakter i en mellomperiode. Dette for å kunne ha mer krefter til gruppe 1, samt gi mer tid til barna mine. Jeg fikk permisjon fra den faste jobben min, og jobb innenfor et fag som tillot meg å jobbe mindre i en sårbar fase. Som så mange opplever, er avtaler med sykehuset for gruppe 1 notorisk preget av vage oppstartdatoer, muntlige løfter og det som av meg oppleves som tilfeldige tildelinger av plasser. Men jeg ble møtt med forståelse av den ansvarlige (NN) på gruppe 1-sykehuset for å utsette oppstart.
Da jeg etter noen måneder igjen kontaktet NN for å avtale oppstart i gruppe 1, fikk jeg flere mailer jeg opplevde som ubehagelige. NN hevdet at jeg ikke lenger var kompetent til å gjennnomføre gruppe 1. Grunnen var at jeg hadde vært for lenge borte fra faget. NN hadde ikke møtt meg og kjente ikke til mine ferdigheter, men baserte seg på data fra min leder på lokalsykehuset, en leder som kunne fortelle meg at ingenting var endret for hens del.
Derfor måtte jeg søke en ny gruppe 1-tjeneste i enda en annen del av landet, og hele familien måtte flytte igjen. To uker før vi flyttet fikk jeg en mail med tilbud om gruppe1 på NNs avdeling likevel. Jeg takket høflig nei da vi allerede hadde ordnet med barnehageplasser, ny jobb til partner, bosted og leid ut egen bolig.
Alt dette resulterte i flere hundre tusen i ekstrautgifter, enda dette er en obligatorisk del av min spesialisering, som ikke støttes finansielt fra min egentlige arbeidsgiver, lokalsykehuset, hvor jeg hadde fast stilling. Dette er de egentlig pålagt slik jeg forstår det, men velger å ikke følge opp.
Etter en tid i gruppe 1 var det klart at det ikke var mulig å få gjennomført alle inngrep innen planlagt tid, derfor måtte NN igjen kontaktes for oppstart på opprinnelig gruppe 1-sykehus. Familen måtte flytte igjen. Etter 1,5 år ble den obligatoriske tjenesten avsluttet og papirene sendt inn.
Nå er jeg ferdig, men har valgt å jobbe i en kommunal stilling i et fagfelt som er forenlig med et normalt liv med små barn og yrkesaktiv mann.
Jeg kunne fortalt flere historier; den om seksuell trakassering fra sjefen for å få underskrifter på nødvendige papirer som fersk LIS, eller alle de gangene jeg har sovet på gulv, sofaer eller i stoler fordi det ikke er overnattingsmuligheter. Eller den gangen sjefen prøvde å komme inn på hotellrommet på en medisinsk konferanse, hvor jeg måtte forlate hotellet midt på natten. Eller den om at jeg ikke fikk ammefri på vakt. Jeg er blitt immun mot en kultur som på enkelte avdelinger diskriminerer på grunn av kjønn og hudfarge.
Jeg er sliten av å stille opp i obligatoriske «dugnader» for å dekke opp vakante vakter når ledelsen drifter avdelingen med kronisk ubesatte vaktlinjer. Jeg kjenner mange som har sluttet, og nesten alle venner søker bort fra giftige morgenmøter og en menneske- og familiefiendtlig sykehushverdag. Jeg vil egentlig bare jobbe med faget jeg er spesialist i og som er det eneste faget jeg noensinne har brent for. Men å ha en familie, et liv og 40 timers arbeidsuke er ikke forenelig med mitt fag.»
Lege nummer 6
«Jeg jobber på et universitetssykehus og har tidligere jobbet på et mindre sykehus. Det er generelt travle vakter, både nå og tidligere.
1. Rekker ofte ikke å gå på toalettet, spise eller drikke i løpet av 13-timersvakter og ange samtidskonflikter med dels store kriser, for eksempel hjerteinfarkt samtidig med sirkulasjonssvikt og akutte tilsyn på medisinsk overvåkning eller intensivavdelingen, i tillegg til et svært stort volum av pasienter som gir tilnærmet ingen hviletid.
2. På avdelingen min har det vært mye fravær de siste årene, både kortvarige og lengre sykmeldinger som har vært dekket med vakanser. De fleste jobbet over 200 overtidstimer i fjor, og arbeidsgiver har da etter AML ikke lengre mulighet til å pålegge ekstra arbeid. Likevel var trusler om beordring og pressing til å ta ekstra vakter stort. Jeg endte med å ta flere vakter enn jeg egentlig hadde kapasitet til, og ble syk i etterkant.
3. Jeg fikk ammefri med mitt andre og tredje barn, «hvis du er ferdig med arbeidet er det bare å gå». Jeg var aldri ferdig før tiden og måtte stort sett sitte to timer overtid, uten å få skrive overtid. Eneste tilrettelegging var at jeg fikk komme fire timer senere på 16-timers nattevakter. Begge barna endte med å avslutte amming etter ni måneder, kort tid etter jeg kom tilbake til jobb.
4. Var akkurat kommet tilbake fra mammapermisjon da datteren vår ble alvorlig syk. Vi dro til legevakten som sa jeg måtte bli hjemme fra jobb og amme hyppig for å unngå innleggelse. Det passet arbeidsgiver svært dårlig, siden det var fredag og jeg skulle jobbe helg. Jeg fikk beskjed om å tenke på pasientene mine, at jeg heller burde få barnet innlagt og komme meg på jobb.
Jeg har ofte angret på valg av yrke selv om jeg trives med pasientene og faget. Det er lite rom for å ha familie og liv ved siden av. Har i perioder hatt karrierekrise annenhver måned og vurdert å bytte jobb fordi det føles uholdbart.
Gode kolleger og spennende arbeidsoppgaver gjør at jeg likevel fortsetter. Håper vi snart kan bli vanlige arbeidere som de fleste andre.»
Lege nummer 7
«Lite sykehus hvor turnuslege var eneste lege på huset på natt, med ansvar for både medisinsk og kirurgisk avdeling. Kom på nattevakt og fikk beskjed om at det ikke var noen mellomvakt denne natten. Da en dårlig pasient kom inn denne kvelden, og jeg hadde behov for å konferere, tok ikke overlege på bakvakt telefonen. Jeg brøt sammen i gråt, følte meg helt alene og veldig redd for pasientsikkerheten.
Flaks for meg var det en ung lege på en annen avdeling som enda ikke hadde gått hjem for dagen, jeg fikk huket tak i ham på vei ut og han tilbød seg å være bakvakt for meg gjennom natta. Han stilte også opp på morgenmøte for å forklare situasjonen.
Da jeg var i turnus i allmenntjenesten var jeg alene på legekontoret i én uke på sommeren, sammen med en sykepleiestudent. Opprinnelig jobbet det fire leger med fulle pasientlister her. Det gikk heldigvis bra, men jeg ble aldri spurt om det gikk greit. Det ble tatt som en selvfølge.
Nå er jeg i psykiatrien, og det er det mest voldsomme kjøret jeg har vært borti. Henvisninger har økt med 150 prosent de siste to årene, lederne vil ikke avslå henvisninger, fordi det har politikerne sagt man ikke skal. Samtidig sier de at det ikke vil bli flere behandlere for å dempe trykket. Man må bare innfinne seg i å gjøre dobbelt så mye arbeid på samme tid. Alle er utslitt. Flere går privat, jeg er også møkklei og tenker på det, men samtidig synes jeg det er veldig synd.
For å ikke snakke om pasientene som faktisk trenger hjelp. I perioder har jeg ikke kunnet tilby ny time før etter 5 uker. Det er håpløst og det er veldig dårlig pasientbehandling.
I dette kjøret må man prøve å få unna så mange konsultasjoner som fysisk mulig i løpet av en dag. Skrivearbeidet blir utsatt hver dag. Alt hoper seg mer og mer opp. Jeg har tatt ut flere egenmeldingsdager for å få tid til kun skrivearbeid (slippe å ha masse konsultasjoner som genererer enda mer skrivearbeid). Vi får ikke overtidsbetalt, vi får timer til avspasering som vi aldri får tatt ut.»
Lege nummer 8
«Lege og småbarnsmor: Jeg har ofte tenkt på å dele historien min. Men jeg har følt på en skam og en frykt som har stoppet meg hver gang. Jeg tenker ofte på det fordi det er viktig å vise hvordan hverdagen er for leger i det offentlige norske helsevesenet.
Det er viktig for å få til en endring. Jeg tror det gjelder for mange, men jeg kan bare fortelle om mine erfaringer og hvordan det ble umulig for meg å kombinere det å være kvinnelig lege og småbarnsmor.
Jeg ville alltid bli lege. Det var ingenting annet jeg ville bli. Jeg ville bli kirurg og jeg ville forske. Medisinstudiet var tøft og turnus var tøft, men jeg følte at jeg var en del av noe. Og det vi gjorde var viktig og fint.
Jeg jobber ikke lengre i det offentlige helsevesenet og vil nok heller aldri gjøre det igjen. Jeg har lest mange historier om hvor ille det er å jobbe som lege i Norge. Og jeg kjenner meg ofte igjen i historiene som deles blant leger i lukkede forum.
Da jeg leste historien til Maiken ble jeg sint, jeg ble lei meg og jeg ble redd. Det kunne så lett ha vært meg. Jeg husker jeg tenkte jeg lever, men jeg vil aldri bli den samme. Jeg vil aldri bli den jeg trodde jeg var ment å være.
Gruppe 2 tjeneste på lokalsykehus: Jeg hadde jobbet som lege i 5 år da jeg begynte i et spesialiseringsløp på et mindre sykehus hvor LIS-legene hadde en 6-delt turnus. I starten var det en hyggelig avdeling med fine kollegaer og en dyktig og flott avdelingsleder som selv var spesialist på feltet.
Etter jeg hadde vært der et år skulle vi få en ny avdelingsleder. Hen var kjent for å styre med jernhånd for å spare penger og det likte sykehusledelsen.
Stemningen på avdelingen endret seg ganske raskt. Det var tydelig at hen favoriserte de mannlige overlegene og vi kvinnelige LIS leger begynte å grue oss til å gå på jobb. Det var en kvinnelig overlege der, men hun forsvant raskt og begynte å jobbe privat. 6-delt turnus ble endret til 5-delt og så til 4-delt uten at det ble noe særlig mere lønn av den grunn. Vi ble tvunget til å signere at vi godtok den ene endringen etter den andre. Det føltes som om de kom på løpende bånn. Signerte vi ikke var det helt tydelig at vi ikke fikk forlengelse av vikariatet.
Vi var 4 kvinnelige LIS og ingen av oss jobber innen den spesialiseringen den dag i dag. Jeg og en til hadde vært der lengst så vi fikk 3 måneders forlengelser, men de andre 2 fikk bare 1 måned forlengelse av gangen.
Det ble mange beordringer på vakansvaktene og mye ubetalt overtid. Men det var ikke unikt for oss. Leger skriver ikke overtid av flere grunner. En grunn er at det er vanlig for leger å ikke få fast ansettelse, men å gå i vikariater. Ønsker du forlengelse av vikariatet så skriver du ikke overtid.
BOKUTDRAG: Jeg er glad for at jeg ble lege – og litt glad for at jeg ikke visste hva jeg bega meg ut på
Av oss 4 LIS-Leger forsvant «A» først, hun skulle begynne i gruppe 1 tjeneste på ett større sykehus. «P» var neste som forsvant. Hun signerte ikke på en avtale og fikk dermed ikke forlengelse av vikariatet. Så stod «M» for tur. Hun ble syk. Hun raste ned i vekt og ble tilslutt sykemeldt. Så var det meg igjen.
Jeg var 35 år og ville stifte familie. Men det skulle vise seg å være vanskelig å bli gravid. Jeg ble utredet for å starte IVF. Jeg hadde fem spontanaborter, den ene etter den andre og det hele begynte å tære på meg.
Jeg dagpendlet i 3 år til sykehuset. 3 timer i bil hver dag. Nesten hver dag stoppet jeg på veien hjem og sov litt da jeg merket at jeg begynte å duppe av. En dag kom jeg meg helt hjem til oppkjørselen før jeg sovnet bak rattet og der ble jeg en stund.
Jeg håpet ofte på å bli påkjørt, bli syk eller brekke en arm for å slippe å gå på jobb. Hvis jeg skulle på ferie håpet jeg på at flyet skulle kræsje. For å gi opp var ikke et alternativ.
Jeg husker en gang jeg hadde en ganske vond UVI, jeg møtte opp på jobb og bad en kollega (mannlig overlege) om å ta callingen bare sånn at jeg kunne gå ned på apoteket for å hente ut antibiotika. Han ble illsint, hvordan kunne jeg be han om det?
Han skjelte meg ut og sa at jeg hadde ingenting på jobb å gjøre hvis jeg var syk. Han hadde antageligvis rett, men det var ikke lett å ringe inn syk. Det ville gå ut over de andre som var på jobb og var lite populært. Hvis jeg ble syk ville jeg grue meg i mange timer eller hele natten for at jeg måtte ringe inn å si at jeg var syk.
Så jeg bet tenna sammen, tok en dag av gangen. Byttet ut lunsjen med Paracet og gråt i bilen på vei hjem fra jobb der ingen kunne se meg.
I midten av 2010-tallet fikk vi en nydelig liten velskapt gutt. Det holdt på å gå galt etter en sykehusfeil som endte med akutt keisersnitt. Men heldigvis så gikk det bra. Og endelig så slapp jeg å gå på jobb, ihvertfall for en liten stund…
Har du tips i denne saken? Kontakt oss på sus@psykologisk.no eller azb@psykologisk.no.
Vikariatet mitt gikk ut da jeg var i mammapermisjon og ikke overraskende fikk jeg ingen forlengelse av vikariatet. Selv ikke et møte med avdelingsleder og da hovedtillitsvalgt kunne gjøre noen forskjell på det. Avdelingsleder hadde frie tøyler til å styre som hen ville. Alle nye ansettelser etter vi fikk vår ny avdelingsleder var mannlige LIS. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke var kalkulert.
Gruppe 1-tjeneste på større sykehus: Siste del av spesialiseringsløpet og en ny start tenkte jeg.
Jeg merket fort at det var travelt. Det var en stor avdeling med mange leger og det var alltid noen som var syke. Det betydde at det var alltid noen arbeidsoppgaver og funksjoner som måtte dekkes i tillegg til dine egne arbeidsoppgaver.
Jeg var i en kirurgisk spesialisering så et par dager i uken er man satt opp til operasjoner. De tre første månedene var jeg optimistisk. Jeg leste meg opp og forberedte meg til å være med på operasjonene som skulle være de dagene jeg hadde operasjonsdag. Så gav jeg opp. Hver morgen ble funksjonene som ikke var dekket fordelt og jeg sirkulerte mellom å være postlege, dagvakt, dagenhet, poliklinikk og døgnvakt. Det var sjeldent tid til å være med på operasjoner.
Noe som er ganske uheldig hvis du skal bli kirurg. Det var brannslukking på jobb og brannslukking hjemme og en konstant følelse av å aldri strekke til.
Jeg kjente ikke meg selv igjen lengre. Jeg hadde aldri tid til å sette meg ned å spise lunsj med de andre. Jeg sluttet å kommunisere om det ikke var noe faglig som jeg måtte kommuniseres for å jobbe videre.
Jeg begynte å komme på jobb tidlig, 1,5–2 timer før morgenmøte. For å rekke å hente i barnehagen måtte jeg gjøre unna alt av papirarbeid før morgenmøte som begynte 07:45. Og selvfølgelig fører jeg fremdeles ingen overtid.
Etter noen år fikk vi en til liten velskapt gutt. Og etter mammapermen ble hverdagen enda travlere. Jeg mistet totalt interessen for faget, og for medisin generelt. Lunsjen min var nå blitt fast Paracet for hodepinen og et glass vann. Mer var det ikke tid til.
La meg komme med et eksempel. Jeg jobbet nå hovedsakelig på en seksjon som består i utredning og behandling av en type kreft. På poliklinikken kommer det mange pasienter med spørsmål om kreft. Du har 15 min. per pasient. På 15 min. skal du lese om og undersøke pasienten. Og en undersøkelse kan være nokså omfattende. Ofte var det nødvendig å ta en vevsprøve. Da måtte du skrive deg på en venteliste, så når ultralyd rommet ble ledig måtte du følge pas. lengre nede i gangen og ta vevsprøver med ultralyd.
Ofte måtte du konferere med en bakvakt som satt opptatt med sitt på egen poliklinikk eller var opptatt på operasjon. Så skulle du gjerne bestille blodprøver eller bildediagnostikk og planlegge og sette pasienten opp til operasjon. Alt samtidig som du skal ta deg god tid og forklare pasienten som sitter der og lurer på om han har kreft.
LEGEFORENINGEN: Historiene som omtales er bekymringsfulle
Og samtidig så må du ikke glemme de andre funksjonene som også må dekkes.
Et annet eksempel er hvor sårbar du er helt alene på vakt på et stort sykehus. Det er et enormt ansvar. Og det er ikke sjeldent det oppstår situasjoner hvor du ikke har kontroll.
Jeg husker spesielt en gang jeg var ganske fersk. Jeg ble tilkalt fra to forskjellige avdelinger på hver side av sykehuset. Jeg måtte komme med det samme det var en baby som ikke fikk puste, hun var blå. På andre siden av sykehuset hadde et ungt foreldrepar akkurat kommet inn med en annen baby som også var blå og strevde med pusten. Jeg måtte velge. Heldigvis så gikk det bra denne gangen.
Når strikken er dratt så hardt så er det bare et spørsmål om tid før den ryker. Og Maiken er en av mange leger som er et tragisk eksempel på det. Og det finnes utallige historier om pasienter som feilbehandles og dør på grunn av det.
Et år senere fikk min søster en baby som ble født ekstremt prematur i uke 23. Hun var veldig syk og kom seg aldri hjem fra sykehuset. Hun ble liggende på nyfødt intensiv til hun døde en uke før hun skulle blitt et år.
Hvis hun fikk problemer var det legen som hadde vakt på vår avdeling som ble tilkalt for å hjelpe til. Hvis jeg hadde vakt så var dette meg. Det var et tøft år. Jeg var ofte å besøkte henne og min søster.
Jeg hadde konstant hodepine og ble ofte svimmel på jobb spesielt på travle døgnvakter. Jeg merket etterhvert at etter rundt klokken 18.00 på vaktene ble det vanskeligere og vanskeligere å henge med.
April året etter fikk jeg en telefon fra min søster da jeg var på vei inn til en operasjon. Det var ikke mere de kunne gjøre så de skulle avslutte all behandling. Jeg møtte skikkelig veggen. Det er vanskelig å beskrive symptomene, men jeg ble svimmel, jeg klarte ikke å samle tankene og fikk ikke med meg ting som skjedde rundt meg.
Gradvis mistet jeg synet, men det kom heldigvis tilbake og jeg ble vant til at det stadig forsvant og kom tilbake etter ca. 30 min hver gang. Jeg ble utredet for å se om det kunne være noe alvorlig, hjernesvulst ble avkreftet. Jeg var utbrent. Jeg ble sykemeldt og jeg hadde bare et par uker igjen før jeg var ferdig spesialist.
Jeg hadde en ukes opphold på Villa Sana sammen med ni andre utbrente leger. Deretter ble jeg fulgt opp av «Raskere tilbake», Jeg ble forklart at jeg hadde havnet i en konstant fight or flight modus pga. for mye stress over lengre tid. Det hadde ikke hjulpet noe at jeg de siste 4 årene hadde sovet gjennomsnittlig max 4 timer per døgn. Jeg ville bli frisk igjen, men det kunne ta 2-5 år.
Jeg var knust. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å jobbe som lege igjen og det var vanskelig å akseptere. Hvem var jeg hvis jeg ikke var lege?…
Jeg opplevde ingen støtte fra mine ledere. Pga. skyldfølelse og skam hadde jeg lite kontakt med kollegaer. De jeg møtte i gangene var alltid hyggelige og viste meg støtte. Men jeg unngikk så godt jeg kunne å møte noen. Jeg ble sykemeldt lenge og ble en byrde for min nærmeste leder. Det var ikke vanskelig å se. Det hele ble en veldig tøff og lang trukket prosess på flere år. Juni noen år senere ble tvunget til å levere inn min oppsigelse da han sa at han og klinikksjefen ikke kom til å signere og godkjenne tjenestebevis og attester før jeg leverte inn oppsigelsen min.
Vi var inne på kontoret hans. Og jeg husker det som om det var i går.
Han sa «Jeg vet det er shady business men…», så smilte han et skeivt smil og trakk litt på skuldrene. Et par dager etterpå kom jeg med signert oppsigelse. Jeg traff han i gangen rett utenfor kontoret hans. Han leste gjennom oppsigelsen så gikk han lengre ned i gangen hvor klinikksjefen sto. De leste den, så på hverandre og samtykket. Vi gikk inn på kontoret og jeg fikk underskrift på attestene jeg trengte for å bli legespesialist.
På Villa Sana skulle vi lære oss å ta vare på oss selv. Lære oss å si nei. Men sannheten er at hvis jeg skulle gjort det om igjen så ser jeg ikke at jeg kunnet gjort noe annerledes. Det var ikke rom for det. Det var signer eller forsvinn.
Jeg har ikke delt min historie før pga. skammen jeg følte da jeg ble syk og ikke klarte å jobbe lengre. Det er mange som har delt historier de siste årene. Og det er ingen tvil om at det er overvekt av unge kvinnelige leger som sliter med å prøve å sjonglere jobb og småbarnslivet.
Jeg synes det er forferdelig trist å lese for jeg vet hvor tøft det er. Det er synd at vi mister så mange dyktige, hardt arbeidende og flinke leger som vi trenger i et knelende offentlig helsevesen. Og det er trist at det går ut over så mange og familiene deres og pasientene de prøver sitt beste for å hjelpe.»
Lege nummer 9
«Jeg er LIS i pediatri. Fra tidligere vant til å være ressurssterk, effektiv og en som «passer inn» de fleste steder. Etter en tid i løpet var jeg nær ved å gå på en smell, med overtid hver dag og konstant følelse av utilstrekkelighet. Mye av grunnen var nok at jeg ble satt til poliklinikk i et felt jeg ikke hadde noe erfaring med, og fra start av fikk fulle lister med kompliserte pasienter og måtte ofte jobbe hardt for å få tak i noen å konferere med. I tillegg ofte ugreit fysisk arbeidsmiljø med manglende utstyr, pc eller tastatur som ikke fungerte.
Jeg sa i fra til arbeidsgiver og, fikk «spesialtilpasning» i form av færre pasienter i en periode. Samtidig tok jeg drastisk grep på hjemmebane.
Ikke lenge etterpå ble jeg gravid etter flere års prøving (som et interessant apropos er jeg overbevist om at det hadde med stressreduksjon å gjøre!) og ønsket vaktfritak fra 2. trimester grunnet travle vakter og økt risiko for spontanabort. Måtte kjempe få til dette, og fikk tilbakemelding om «det aldri har vært noen med sånne behov» der før». Etter flere runder og god hjelp fra jordmor og tillitsvalgt gikk det etterhvert i orden.
Da det videre ble lyst ut en fast stilling, tenkte jeg ansiennitets- og erfaringsmessig at det kanskje endelig skulle bli min tur. Til min (og kollegers) store overraskelse ble jeg imidlertid ikke engang innkalt til intervju og jobben gikk til en flink person som hadde jobbet adskillig kortere enn meg på avdelingen men kjørt en mer selvoppofrende taktikk med bl.a. å ikke ta kampen om ammefri etc “fordi hun var ny».
Ettersom jeg følte god progresjon og utelukkende hadde fått gode tilbakemeldinger fra kollegaer og veileder ønsket jeg å vite begrunnelsen for at jeg ikke ble vurdert til stillingen og fikk til svar at slike vurderinger bl.a dreier seg om «personlig egnethet».
.. Følelsen jeg sitter igjen med er altså: for å være «personlig egnet» til å bli barnelege bør du helst sette både ditt eget og familiens liv og helse til side for å sikre sykehusdriften, samt prioritere høyt antall pasientkonsultasjoner foran god og forsvarlig pasientbehandling.
Dette gjør meg motløs og litt trist. Det er nemlig ikke slike barneleger jeg ønsker at mine egne barn skal møte.»
Lege nummer 10
«Jeg begynte som LIS1 nå 1. mars og siden antall LIS1 stillinger ble redusert med en stilling ved sykehuset jeg har turnus på (siden regjeringen redusert de 31 stillingene) fikk vi en turnusplan med UTA tid på 14 timer og vakttid på 78 timer, altså en 110 % stilling. I tillegg kommer jo da av og til overtid. UTA er altså de timene i arbeidsplanen som det er avtalt at den enkelte lege skal arbeide utover vanlig arbeidstid og er frivillig.
Vi som LIS1 sa fra at UTA er noe vi ville tenke på da vi innså at dette var en del timer i forhold til andre steder og ønsket ikke å signere der og da, men fikk beskjed om at dette måtte vi bare akseptere. Jeg må å si det var en ganske tung start på LIS1 tjenesten (som i seg selv kan være tøff som ny LIS1).
På et tidspunkt følte jeg meg nesten utbrent. Tenkte jeg ville dele denne historien for å fortelle hvor mye det hadde å si for oss at regjeringen reduserte antall LIS1 stillinger.»