Derfor har det vært fascinerende å betrakte hvordan psykologprofesjonen iherdig har bygget sten på sten for å sikre seg respekt, anerkjennelse og status, til tross for at myke ferdigheter står helt sentralt i psykoterapeutisk praksis. (Selv om eliteorienteringen også har medført et økt fokus på harde ferdigheter som statistikk og nevrovitenskap i psykologifaget, med en nesegrus beundring for legeprofesjonen.)
Profesjonen har fått elitestempel
Med en slik suksesshistorie er det fullt forståelig at enkelte er villige til å forsvare med nebb og klør hva som har blitt bygget opp. Men når profesjonsstudiet i psykologi nå har blitt et elitestudium svært få kommer inn på, og hvor menn og etniske minoriteter glimrer med sitt fravær, er det definitivt på tide å tenke nytt.
Spørsmålet man bør stille seg, er om et elitestempel egentlig er formålstjenlig for profesjonen på lengre sikt.
På kort sikt ser man at lommeboka til norsk psykologer har godt av at det kun er en mindre elite som utdannes til å bli psykologer. Det er stor etterspørsel etter psykologer i samfunnet, og mange norske kommuner sliter å fylle opp stillingene sine som kommunepsykologer og ventelistene til psykisk helsehjelp i det offentlige er endeløse.
Dessuten har norske psykologer fått så stor anerkjennelse for sin kompetanse at man blir betrodd oppgaver som selvstendig diagnostiseringsarbeid, testsertifisering og å ha ansvar for tvangsbehandling.
Psykologer ses også på som allroundere på sitt felt, slik at det ofte føles naturlig å uttale seg om alt mellom himmel og jord, så lenge det har noe med det mentale å gjøre. Og hva har ikke med det mentale å gjøre?
Fortsatt mange fordommer
Likevel finnes det fortsatt mange fordommer mot psykologer og psykologi, som at det kun er synsing, fabulering og konstatering av det alle allerede vet. Slik sett virker det paradoksalt at psykologi profesjon er det studiet som troner helt øverst i popularitetstoppen blant ettertraktede studier i Norge, noe som kan tyde på at samfunnet som helhet, eller i alle fall de studiesøkende håpefulle, anser psykologyrket som en vei til et spennende og innbringende yrke.
Dermed har man sannsynligvis lykkes med å bekjempe nevnte fordommer i Norge, i alle fall for etniske norske kvinner fra øvre middelklasse med ambisjoner om å ta en krevende utdanning. Da er det også forståelig at man er skeptisk til å godkjenne andre lands psykologutdanninger, hvor statusen ikke nødvendigvis er tilsvarende.
Men all denne elitismen medfører at man kun får en meget selektert og homogen gruppe inn på profesjonsstudiet i psykologi. Det medfører at psykologer flest blir stadig mer virkelighetsfjerne i forhold til befolkningens mangfoldige pasientpopulasjon.
Forskningen kan også stå i fare for å bli påvirket i at det kun er en bestemt type mennesker med like erfaringer, som skal stå ansvarlige for å utvikle psykologifaget videre (nei, kjønns- og minoritetsfordelingen er ikke så mye bedre på bachelor og master-studiene heller).
Vi trenger fortsatt flere psykologer
De som lykkes i å komme inn på psykologi profesjon, har stort sett lykkes på skolen hele veien. Hvis man har hatt negative skoleerfaringer, eller opplevd motstand i sin utdanning, kan man egentlig bare glemme å søke ettersom man ikke vil ha en sjanse uansett.
Denne vellykketheten bidrar til å sette psykologer på pidestall, noe som gjør at ydmykheten for at man kan ta feil eller ikke nødvendigvis gjør de riktige vurderingene, kan stå i fare. Det kan i verste fall utgjøre en fare for pasientsikkerheten.
Det viktigste for pasientsikkerheten vil imidlertid være at man møter en psykolog i utgangspunktet når man har behov for det. Det er det mange som ikke gjør nå, og det er nettopp det viktigste argumentet for hvorfor man må utdanne betydelig flere psykologer enn i dag.
Hvis man utvider utdanningskapasiteten, vil også snittet for å komme inn gå ned, og dermed øker man muligheten for at flere menn kommer inn, ettersom menn generelt har noe lavere karakterer fra videregående opplæring.
Dessuten kan det være aktuelt å diskutere hvor godt opptaksgrunnlag karakterer har vært og vil være. En generell trend i videregående opplæring er at karakterene har gått opp gjennom mange år nå. Under pandemien gikk karakterene enda mer betydelig opp, ettersom eksamen ikke justerte snittet ned, slik det pleier å gjøre for omtrent halvparten av elevene.
Enkelte privatskoler har dessuten et kunstig høyt snitt. Dermed står man i fare for at søkere med oppblåste snitt, som ikke står i forhold til reell kompetanse, kommer inn på psykologi profesjon, foran søkere som har fått karakterer under andre forhold.
Senk karaktersnittet og øk utdanningskapasiteten
For å bøte på disse utfordringene vil det letteste være opprette flere utdanningsplasser. Opphevingen av gradsforskriften, som dermed gir mulighet til alle norske institusjoner om å søke NOKUT om akkreditering av profesjonstudiet i psykologi, kan både bidra til flere studieplasser generelt og bedre fordeling utover landet spesielt.
Dessuten vil opptaksutvalgets forslag om at det skal være mulig å ta en opptaksprøve for å komme inn på studiet, istedenfor å kun basere seg på karakterer fra videregående opplæring, bidra til en spennende nyskaping i hvordan man tar inn studenter.
Debatten om opptakstallene i psykologi fokuserer ofte på om man får inn de riktige søkerne til studiet. Jeg mener imidlertid det er lite fruktbart å skulle diskutere hvilke søkere som er verdige til å få opptak eller ikke.
Det er klart noen med gode karakterer som egentlig vil studere noe annet, men som vil utnytte sine gode karakterer, godt kunne blitt støttet i å søke noe annet enn psykologi, men psykolog skal man bli i løpet av profesjonsstudiet og ikke før man starter.
Derfor vil det mest rettferdige være å senke snittet og øke kapasiteten slik at man gir flere sjansen til å bli psykologer. Det vil kanskje ikke være det beste for lommeboka til norske psykologer, men det vil være det beste for den psykiske helsen i befolkningen og utviklingen av psykologifaget akademisk.