Barn former og utvikler seg i møte med omgivelsene, og den beste gaven du kan gi dem, er å være til stede.
Kanskje sitter du der som forelder og føler du ikke har levd opp til forventningene. Kanskje økonomien er blitt trangere og ferien måtte utebli i år. Kanskje scroller du på sosiale medier og ser hva andre foreldre får til. Kanskje spør du deg selv om du har feilet som forelder.
Vær oppmerksom
Jeg kom nylig hjem fra en utenlandstur. På flyet hjem observerte jeg en vond situasjon. En liten jente klamret seg fast i moren sin, gråtende. Hun tok på seg setebeltet mens tårene rant nedover mot den rosa genseren hennes.
Jentas mor forteller, rimelig overfladisk, at det ikke er skummelt å fly. Far himler med øynene og fortsetter å scrolle på telefonen. Hun skriker høyere. Til slutt rettes alles oppmerksomhet mot jenta, og først da velger omsorgspersonene å ta behovene hennes på alvor.
Jeg spør meg selv om det kanskje var nettopp dette hun ønsket; oppmerksomheten som tidligere var rettet mot mobiltelefonen. Barn er avhengige av sine omsorgspersoner for å forstå seg selv og sin plass i tilværelsen. Dersom kontakten mellom barn og omsorgsperson ikke er nok, risikerer barna å utvikle seg i negativ reting.
Barn bør oppleve sorg, sjalusi, frustrasjon og sinne, men enda viktigere er det at barnet lærer å mestre følelser. Det tror jeg ikke man gjør om man som forelder gir mobilen mer oppmerksomhet enn barnet. Man lærer ikke å mestre sinne hvis foreldrene ikke setter grenser. Man må være tydelig. Barnet skal ikke styre deg, men du skal heller ikke styre barnet. Dere må møtes på midten.
Oppveksten former oss
Oppveksten er alle dagene og ukene du tilbringer sammen med barnet. Det spiller derfor ingen rolle om du tar med barnet til syden en uke i ferien hvis kontakten mellom dere ikke er der de resterende 51 ukene i året.
Som innvandrerbarn har jeg sett mine foreldre ofre mye for oss. Jeg har sett dem balansere deltidsjobber og håndtere dødsfall samtidig som de oppdrar fire gutter. Mine foreldre hadde aldri råd til å kjøpe nøyaktig den lekebilen jeg ønsket meg som femåring, men da jeg var syk av spiseforstyrrelser, og svevde mellom liv og død, lyttet min mor på meg, og prøvde oppriktig og ekte å forstå meg. Jeg fikk lov til å uttrykke mine følelser, behov og tanker. Alle trenger noen som kan lytte, se og anerkjenne oss.
Jeg fikk aldri noen dyr ferietur, men jeg fikk dyrebar tid med foreldrene mine. Naboen leste bøker for meg. Jeg spilte fotball med de få guttene som ikke hadde reist på ferie. Og da jeg kom hjem, etter seks timer på fotballbanen, var mor der og ga meg klem. Det var glede. Det formet og dannet meg.
Alt du skulle gjort
Sosiale medier gjør det lettere å sammenlikne seg selv med andre. I skrivende stund har jeg brukt dagen på å scrolle for å se kollegaer, venner og bekjente dele bilder av feriene sine, middagene de spiser, hyttene de besøker. Ved å se på alle de fantastiske bildene, vil jeg tro at selv den beste forelderen vil føle på tilkortkommenhet.
Det er lett å forstå presset dagens foreldre opplever. Så mange som seks av ti foreldre opplever kjøpepress, og kanskje man til en viss grad kan kjøpe en god barndom. Folk ser bare medaljer, ikke tårene som ligger bak. Men hva er prisen man egentlig betaler?
Alle har vi feil og mangler. Alle kommer til kort overfor idealet. Vi sammenligner vår egen hverdag med andres glansbilder. Men livet består ikke av solfylte dager på Mallorca, livet er den hektiske morgenstuden før familien skal ut døra, alle vi tilbringer tid med, alle vi ler og gråter sammen med.
Oppdragelse er ikke enkelt, og jeg mistenker at sosiale medier gjør det vanskeligere. Oppdragelsen som fungerer for ditt barn, trenger ikke nødvendigvis å fungere for barnet til naboen. Vi har ikke de samme egenskapene og evnene, og vi vil heller aldri få det.
Vi må ikke glemme at dagens barn er morgendagens helter. De skal bli ektefeller, kolleger, avdelingsledere, renholdere og alt imellom. Og du er med på å forme barnet ditt, uansett om dere reiser på sydentur eller ikke.