Å feile er uunngåelig
Min tid som munk var fylt med mye selvrefleksjon. Vi hadde en lærer som på et tidspunkt ba oss om å vurdere, på en skala fra én til ti, hvor hardt vi jobbet med det mentale. Dette var jo intenst arbeid, så alle gav seg selv en temmelig høy rating. Da sa læreren: «Vel … tenk om det her i stedet var to tenkende sjeler som skulle holde det gående. To ulike personer fra to ulike hjem med sine særegne oppfatninger, verdier, forventninger og drømmer; da har man et eksperiment som umulig kan unngå friksjon. Kjærlighet innebærer å verdsette partneren sin høyt nok til også å våge seg inn på problematiske områder.»
Parforhold er mesterlig lagt opp til å kunne irritere oss. Du har det enklere om du er alene, uten noen rundt deg som stadig vil ha svar på problematiske spørsmål, og som kjenner alle svakhetene dine. Vi har forventninger om at kjærligheten skal flyte uanstrengt, noe som i virkeligheten skjer ekstremt sjelden. I stedet sørger mange for å styre unna de tøffe takene. Å feile er uunngåelig, vi trenger alle å identifisere hva som bør forandres, og gjøre hva vi kan for å forbedre oss. Da blir vi i stand til å vokse. Både individuelt og som par.
Mange av disse utfordringene er enkle og hverdagslige. Ett eksempel: Den gangen jeg vokste opp, spiste vi gjerne middag hjemme, etterfulgt av dessert, avslapning og litt prat før man ryddet av bordet. I min kone Radhis hjem, derimot, tok man av bordet rett etter middagen, fortsatte med dessert, og først når bordet var rent og ryddig, kunne man tillate seg å slappe av og konversere. Så da vi to begynte å invitere folk hjem sammen, ble Radhi stående alene med ryddingen og rengjøringen, mens jeg opplevde skyldfølelse fordi jeg ikke bidro. Jeg sa gjerne at jeg skulle rydde opp litt senere, og mente det sikkert – men Radhi var like fastlåst i de rutinene hun var oppvokst med som jeg var i mine. Hvis noen sier at de tar av bordet litt senere og partneren opplever det som latskap, kan det altså ofte forklares med kulturell bakgrunn og nedarvede vanemønstre.
Noen typiske små hindre er: Hun snorker. Han er alltid for sent ute. Den ene vil se på tv mens den andre vil på museum. Jeg kan ikke fordra bestevennen hennes. Han vil helst tilbringe hver eneste ferie hjemme hos foreldrene sine. De har tre katter, og jeg er allergisk. I tillegg sliter noen med større byrder, som at han har pådratt seg en massiv studiegjeld, hun har et temperament som skremmer meg, forholdet vårt preges av at vi bor milevis unna hverandre og ingen av oss vil flytte på seg, så synd at hun ikke vil ha barn, for det vil jeg. Både små og store uenigheter kan gjøre deg mindre trygg på de tingene som binder dere sammen. En hittil uant fornemmelse kan brått dukke opp: Jeg trodde jeg elsket deg, men …
I en slik situasjon har du tre alternative retninger å velge blant. To av dem kan på et tidspunkt få deg til å erkjenne noe viktig: enten gå ut av forholdet, innse at dette mennesket ikke kan inngå i dine prioriteringer i livet – eller så kan dere sammen jobbe med saken og vokse på det, erkjenne at det dere har sammen er for verdifullt til å gi slipp på. I tillegg har dere et tredje alternativ: Fortsette sammen som før, uten å prøve å forandre på noe som helst. I så fall har dere ikke skjønt problemet. Jeg fraråder dette valget. Denne kjærlighetsfasen kan lett få avgjørende betydning for hvordan dere to oppfatter kjærligheten. Enten innser dere at nok er nok, eller så klarer dere å oppdrive en helt ny vilje til å ta tak i problemene – og vokse på det. Sistnevnte strategi har potensial til å tilføre kjærligheten deres en helt ny styrke.
Tillit starter med en selv
Vi vokser på å komme oss gjennom utfordringer sammen. Lærer oss å tolerere hverandre og tilpasse oss. Føler at vi kan stole på hverandre.
Tillit til andre kan tidvis se ut til å være enten/eller: Enten så stoler vi på vår kjære, eller så gjør vi det ikke. Men tillit er noe som gradvis kan vokse, via handlinger, tanker og ord. Vi har ingen grunn til å stole på noen umiddelbart, bare fordi vedkommende framstår som hyggelig. Vi får tillit til andre, litt etter litt, dag for dag, etter hvert som vi byr på mer og mer av oss selv og erfarer hvordan den andre ivaretar vår ærlighet.
Alle de tidlige fasene i forholdet har tillitsbygging som nøkkelord, hvordan man i fellesskap sørger for å bli stadig tryggere på hverandre. Tillit starter med en selv, med å gjøre seg verdig den tilliten man mottar. Alt vi tenker, sier og gjør må henge sammen. Når vi tenker noe, uttrykker vi det og setter det ut i livet. Vi må altså kunne stole på oss selv. Så om jeg skulle få behov for en kveld på egen hånd, uttrykker jeg dette overfor partneren, og gjennomfører kvelden som planlagt. Setter pris på denne gaven jeg har gitt meg selv, og stoler på min evne til å gjøre meg tilliten verdig.
Partneren min kan observere hvordan jeg er i stand til å gjennomføre ting jeg har planlagt, at jeg gjør meg fortjent til den tilliten hun viser meg. Og motsatt: Jeg viser partneren min nøyaktig samme tillit. Ved å ha vist hvordan jeg alltid holder det jeg lover, kan hun være trygg på meg – og bli inspirert til å respondere med en tillit på tilsvarende høyt nivå. Vår tillit til et annet menneske stiger når han eller hun får oss til å føle oss trygge, når vedkommende tar en klok avgjørelse, og når vi erfarer at livsførselen deres er i tråd med vårt verdigrunnlag. Hvis du skal vurdere hvor dyp og omfattende tillit du har til din egen partner, er tre aspekter involvert: fysisk tillit, tankemessig tillit og følelsesmessig tillit.
Vi våger å betro den andre våre planer og drømmer
Fysisk tillit innebærer å kunne føle seg trygg og ivaretatt i den andres nærhet. At den andre ønsker å være sammen med deg, er aktivt til stede og lytter. At det føles godt å ha ham eller henne rundt seg. Tankemessig tillit handler om å kunne stole på den andres tankevirksomhet og ideer. Selv om du ikke nødvendigvis er enig i enhver vurdering og ethvert valg, har du tillit til hvordan den andre tar sine beslutninger.
Følelsesmessig tillit er å stole på den andres verdier og øvrige menneskelige sider. Behandles du med respekt? Opplever du støtte fra den andre? Har du tillit til den andres behandling av alle mulige mennesker, ikke bare nære venner og bekjente, men også servitøren på en restaurant? Du må ikke nødvendigvis ha bunnløs tillit til partneren din på alle disse feltene. Vi kan alle gjøre feil iblant, også feil som rokker litt ved den mellommenneskelige tilliten. Legg merke til svake punkter og vurder betydningen av dem. Hvordan påvirkes du selv av dette?
Skulle du ha manglende tillit til den andre på områder som betyr mye for deg, kan du vise nåde og forsterke tilliten ved å snakke åpent om temaet. Tillit er ikke mulig når uærlighet, hemmeligheter eller dekkhistorier er involvert. Tillitsbygging kan foregå langsomt, og oppnådd tillit kan jevnlig trenge å næres og forsterkes.
Tenk på det som en slags økning av prosentpoeng, at hver gang noen tenker, sier og gjør den samme tingen, vil tilliten øke med ett prosentpoeng. Fra starten av har du tillit til at den andre sier sannheten – om hvem man omgås, hva som foregår, hva man tenker – og for hver gang det sies noe sant, vil tilliten stige med enda et prosentpoeng. I neste omgang ber vi om forståelse for følelsene våre, og når den andre lytter, kan vi plusse på enda et prosentpoeng. Ved å dele våre feil bidrar vi til enda mer økning i prosentpoeng. Men tillit kan svinge: Blir vi misforstått, villedet eller bedratt, vil tillitsnivået synke og kreve en gjenoppbygging. Så sant vi i fellesskap klarer å takle den typen utfordring, kan tilliten stige på ny. Vi våger å betro den andre våre planer og drømmer. Og på et tidspunkt blir vi så trygge på hverandre at vi er klar for å dele våre traumer.
Høy grad av tillit får oss til å føle en kjærlighet vi både fysisk og følelsesmessig opplever som trygg. Da er det partneren vi går til, både med gode og dårlige nyheter, trygg på at han eller hun vil være på vår side, og ved vår side – både når utfordringer skal håndteres og suksesser feires.