«Hektiske døgnvakter resulterte i at jeg besvimte på jobb.»
«Til slutt møtte jeg veggen – sykemeldt ett år. Jeg hadde nedsatt hukommelse, parestesier i føtter, fingre og lepper.»
«Lunsjen min var ofte paracet for hodepinen og et glass vann.»
«Ganske tidlig i karrieren tok en mann jeg hadde fulgt tett for depresjon, livet sitt. Jeg husker ennå at jeg fikk en telefon fra leder på kontoret om at dette hadde skjedd, midt i en travel arbeidsdag, og ble veldig satt ut og lei meg. Husker jeg spurte: Skal jeg bare jobbe videre nå?
Og fikk til svar at ja, hva ellers?»
Psykologisk.no har vært i kontakt med en rekke kvinnelige leger i Norge, som nå ønsker et oppgjør med det de beskriver som umenneskelige og uutholdelige arbeidsforhold.
Gjennom lukkede nettverk på sosiale medier har avisen fått innblikk i kvinnelige legers hverdag ved norske sykehus.
Flere påpeker at det bare er tilfeldigheter som gjør at de fortsatt er her i dag.
Ser traumatisk hendelse klart for seg
Ida Marie Ringerud (42) begynte sin turnus med LIS1 på et stort norsk sykehus i 2013.
LIS1 står for lege i spesialisering – første del. Det er stillingstittelen til en person med medisinsk embetseksamen og autorisasjon som lege, som er i gang med første del av sin spesialistutdanning.
Dette tilsvarer det som tidligere var kjent som turnustjeneste.
– I turnus var det en stor arbeidsbelastning hvor man skulle tilse flere pasienter samtidig. Jeg måtte velge hele tiden, noe som selvfølgelig fører til avvik, forteller hun til Psykologisk.no.
– Følelsen man som lege da blir sittende med, er ikke god. Du må velge og prioritere.
Etter hvert blir Ida Marie turnuslege i allmennpraksis. Hun går med en konstant følelse av å ikke strekke til.
I løpet av de første ukene blir hun kalt ut på en syning av en som har hengt seg. Det hun møtte denne dagen, kan hun fortsatt se for seg klart og tydelig.
– Jeg har flere ganger vært med på syninger, og sittet på telefon med pasienter som har vært suicidale i flere timer – flere ganger. Det som er felles for alle hendelsene, er at jeg ikke får noen debrief i etterkant, sier hun.
Har du tips i denne saken? Kontakt oss på tips@psykologisk.no!
#legermåleve
Det første mennesket Ida Marie møtte i jobben som lege, var Maiken Schultz.
For fire uker siden ble Maikens historie kjent for den norske befolkningen:
«Å være lege i et helsevesen som er under enormt press. Ekstrem arbeidsmengde i høyt sykefravær. Omsorg for alle andre, men på bekostning av seg selv.
Hun kjente at dette ikke gikk i lengden, og tok et valg for egen helse og oss i familien.
Hun sa opp sin stilling på Hamar sykehus og skulle begynne i det private fra 01.06.
Men skammen over å ha etterlatt sine venner og kolleger, i kanskje helsevesenet største krise, tynget henne enormt.»
Slik lyder et innlegg på Facebook som rystet Norge tidligere i sommer, skrevet av Maikens forlovede, Stig.
Maiken hadde gått bort. Hun tok sitt eget liv. I innlegget beskriver Stig hvordan arbeidspresset gradvis gjorde Maiken sykere og sykere:
«Utilstrekkelighet og skam. Ovenfor alt og alle – oss her hjemme, venner og familie, kolleger og pasienter. Alle.»
Innlegget gikk viralt, og satte fyr på bevegelsen #legermåleve.
Stig er kjent med at Psykologisk.no omtaler innlegget.
Full blære etter vakt
Legeforeningen skriver at til tross for en positiv utvikling, var selvmordsraten blant norske kvinnelige leger dobbelt så høy som hos menn på 1990-tallet.
Det finnes ingen nyere tall, men det planlegges en oppfølgingsstudie.
Da Ida Marie var ferdig som turnuslege i allmennpraksis, begynte hun i fastlegeturnus på grunn av familiesituasjonen sin. Men hun måtte likevel ha legevakter. Legevaktspliken startet klokka 15:00, og samtidig hadde hun en fastlegeliste med tusen pasienter.
– Jeg satt hver dag og ni-jobba. Jeg tok aldri lunsj, fikk aldri gått på toalettet, og fikk ikke drukket nok vann. Allerede i 2015–2016 begynte jeg å gå på en kalkulert dehydrering når jeg dro på jobb. Så hasta jeg videre, kom for sent og jobba fullt til 23:00. Da hadde jeg tisset på morgenen før jeg dro hjemmefra, og hadde full blære når jeg gikk av vakt.
Til slutt fikk Ida Marie urinveisinfeksjoner, som kom tilbake gang etter gang. For å bli kvitt infeksjonene fikk hun antibiotika, men grunnet for lite tid rakk hun ikke å skylle pillene ned med vann.
– Det etset til slutt hull i spiserøret mitt. Det gjorde vondt å spise og drikke, men det falt meg ikke inn å sykemelde meg, av frykt for resttjeneste.
Resttjeneste er når man har for mye fravær i turnus, som gjør at man ikke får godkjent den praktiske tjenesten. Dette er en totalvurdering gjort av Helsedirektoratet.
Dersom man får resttjeneste og må ta igjen fraværet, kan dette i noen tilfeller føre til at man mister den neste turnusen sin. Ida Marie fryktet at dette kunne skje med henne, og fortsatte derfor som før.
Psykologisk.no har vært i kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med denne saken. De skriver at de ikke ønsker å kommentere dette.
– Hvorfor hadde vi ikke et arbeidsmiljø der vi støttet hverandre?
Siri Boye (47) bestemte seg allerede som 16-åring for at det var lege hun ville bli.
Hun studerte medisin i Trondheim, men måtte hoppe av løpet etter et halvt år som følge av depresjon. Ett år senere kom hun tilbake – og fullførte utdanningen.
– Jeg er en lege – det er en stor del av min identitet. Det har jeg tenkt mye på i det siste. Når folk spør om hvem jeg er, er det minst 60 prosent av meg, sier Siri til Psykologisk.no.
Siri ble barnelege, og fikk fast stilling som overlege ved en barneavdeling i en sørlandsby i en alder av 36 år.
– Da var på en måte livet mitt definert; da skulle jeg jobbe som barnelege og overlege der til jeg ble pensjonist. Det er liksom forventningene.
– Det legges litt opp som at «nå er du faktisk så heldig at du har fått en overlege-stilling hos oss». Det var et ganske tøft miljø på avdelingen jeg jobbet på, det var mange situasjoner jeg sto i hvor jeg følte at min faglige kompetanse kom til kort. Jeg tror nok jeg var flink nok, men det var brutalt å gå fra en underordnet legestilling til en som har ansvaret for så store ting.
– Det var lite støtte fra ledelsen, noe jeg nå i ettertid ikke forstår at vi aksepterte. Hvorfor hadde vi ikke et arbeidsmiljø der vi støttet hverandre, heiet på hverandre – gammel som ung? Jeg har ofte lurt på om jeg fortsatt hadde jobbet der hvis jeg hadde følt meg trygg og fått blomstre.
Hun opplevde at det ble stilt strenge krav om å være tilgjengelig, og at det forventes at man «må ta imot alt som kommer», selv om man som ung og uerfaren lege ikke føler man har riktig kompetanse for jobben.
– Jeg syntes det var slitsomt og tungt, og følte nok etterhvert at dette var et sted hvor jeg ikke kunne bli gammel eller ha det bra. Jeg hadde ingen mulighet til å blomstre under de satte forutsetningene. Derfor sluttet jeg.
Har du tips i denne saken? Kontakt oss på tips@psykologisk.no!
Kronisk skadet av systemet
I fastlegejobben blir Ida Marie stadig dårligere.
– En morgen før jeg skulle på vakt, våknet jeg kjempesyk, men jeg måtte få ungene i barnehagen. Så ble jeg lagt rett inn på sykehuset. Jeg hadde fått blodforgiftning og lå en uke på sykehuset – jeg holdt på å dø.
Dette er ikke den eneste gangen Ida Marie har fått kjenne legeyrket på kroppen.
I fjor skulle hun følge barna sine på trening, men hun var sliten. Hun hadde noen få minutter til overs før barna var klare, så hun sank sammen i gangen og la seg i fosterstilling. Hun fikk tre minutter på gulvet, bare for å hvile litt.
– Jeg skjønte noe var galt, så jeg dro rett til legen hvor det viste seg at jeg hadde pådratt meg moderat nyresvikt, så nå går jeg til jevnlig oppfølging hos urolog. Heldigvis går det bedre nå, men jeg har lært meg at jeg må si nei, forteller Ida Marie.
– Jeg har fått kronisk skade på grunn av dette systemet, det er det ikke noen tvil om.
Hadde ikke tisset på over et døgn
Siri fikk etterhvert jobb på et større sykehus på Vestlandet. Her begynte hun i en ny turnus, som hun opplevde som spennende og lærerik. Men det medførte også økt ansvar og stress.
På en av disse vaktene, holdt det på å gå virkelig galt.
– Det var en travel vakt, mye å gjøre og mye å ha oversikt over. Jeg løp i 16 timer i strekk, og dagen etter hadde jeg voldsomt vondt i magen. Det endte med en taxi ned til legevakta, og jeg ble lagt rett inn på sykehus. Da jeg ikke klarte å tisse for en urinprøve, tok jeg ultralyd og det viste seg at blæren min var helt full.
– Jeg måtte tenke lenge, men kom frem til at jeg ikke hadde tisset siden dagen før.
I dag er Siri i en annen sektor i helsevesenet. Hun hyller den yngre generasjonen som nå tar et oppgjør med arbeidsforholdene.
– Jeg har vært lege i mange år nå, og jeg har lyst til å si unnskyld til disse unge som er så tøffe at de starter denne «kampanjen», og lar oss litt eldre være med. Dette er noe vi burde snakket om for lenge siden, men det har vært en tradisjon om at dette ikke er ting vi snakker om, bare aksepterer.
34 leger forteller
Psykologisk.no har intervjuet fire kvinnelige leger i forbindelse med denne saken.
I tillegg har 34 kvinnelige leger delt sine erfaringer med avisen. De tilhører de lukkede nettverkene i sosiale medier, og ønsker å være anonyme.
Flere beskriver enorme arbeidsbelastninger og alvorlige psykiske plager. Mange jobber svært lange vakter – opptil 18 og 24 timer i strekk. Noen forteller at de ble så svimle av søvnmangel at de måtte forlate rommet, eller besvimte på arbeidsplassen.
Enkelte har ikke hatt tid til å amme egne barn, eller funnet tid til å ta med sykt barn til legen. Flere forteller at de møtte veggen etter få år i yrket. En forteller at hun ofte spiste paracet og drakk et glass vann til lunsj.
Kildene beskriver en hverdag der de ikke får nok søvn, der vennskap går tapt og helsen svekkes. Mange sier òg at de ikke ville valgt legeyrket, dersom de visste hvor krevende arbeidsforholdene var.
Rekker ikke toalett, mat eller vann
«Amanda» er en ung kvinnelig lege i midten av 30-årene. Hun studerte ved et av de beryktede og tøffe medisinstudiene i Øst-Europa, og kloret seg gjennom utdanningen i troen om at det på den andre siden endelig skulle bli lettere.
Vi kaller henne for Amanda. Hun ønsker å være anonym, men Psykologisk.no kjenner til hennes identitet.
Hun begynte i turnus i 2015, på kirurgisk avdeling på et stort norsk sykehus. Der erfarte hun fort hvor liten hun var i den store sykehus-verden.
– Det var mye ugreie holdninger. Vi skulle ringe om vi trengte, men noen var så ugreie at de bare la på eller kjeftet på meg. Jeg ble flere ganger skjelt ut og erfarte at autoritetspersonene ikke ville høre på meg, forteller hun.
På morgenmøtene var det ofte høylytte diskusjoner og smelling med dørene.
– Det var en på avdelingen som nektet å snakke med meg fordi hen erklærte at hen kun snakket med overleger. Om jeg skulle si noe til hen, måtte det gå via en overlege. Det var veldig rart. Jeg trodde det skulle være lett i forhold til de vanskelige studiene. Jeg anbefaler virkelig ingen å ta turnusen sin der, påpeker hun.
Amanda merket tilstanden på jobb fysisk på kroppen og gikk med konstant vondt i magen.
Det var ikke alltid hun fikk gått på toalettet når hun trengte det, og hun fikk ikke spist når hun var sulten eller drukket når hun var tørst.
– Hadde ikke blitt gammel
Amandas drøm var alltid å jobbe på kirurgisk avdeling, og det fikk hun til slutt. Men det viste seg å ikke være drømmejobben; etter to år ble hun sykemeldt.
– Hadde jeg ikke hatt familie og venner rundt meg, hadde jeg nok ikke gått tilbake til legeyrket.
I jobben som kirurg ble hun flerfoldige ganger overlatt til seg selv.
– Det var en forventning om at jeg skulle stå alene som ansvarlig operatør og operere kreftpasienter, uten at overlege var med, selv om overlegen kunne tilkalles på telefon. På dette tidspunktet hadde jeg ikke jobbet der to år engang.
Amanda hadde forsøkt å snakke med tillitsvalgte, men til slutt kom bristepunktet. Hun måtte komme seg vekk, og ville gå fra avdelingen med hodet hevet.
– Jeg ville ikke lage noe rabalder. Jeg følte meg bare misforstått, alt jeg gjorde ble feil, og hvert minste lille skritt jeg tok ble fulgt med falkeblikk, forklarer hun og fortsetter:
– Jeg hadde ikke blitt gammel i den jobben, for å si det sånn.
Nå har Amanda gått over til det private, og hun angrer ikke. Det er familievennlig, hun får et liv utenom jobben, har varierte dager og ikke minst – nå jobber hun for å leve, sier hun.
En brikke i et maskineri
Men å gå fra det offentlige til det private, er ikke lett for alle. Flere Psykologisk.no har vært i kontakt med, beskriver et miljø der private helseinstanser sees ned på, og overganger ansees som svik.
– Det offentlige helsevesenet er en grunnpilar i velferdssamfunnet, og de fleste leger ønsker å jobbe der. Samtidig har man kanskje små barn, sykdom, eller andre ting som ikke er forenlig med å jobbe en krevende jobb til alle døgnets tider. Det private tilbyr ofte fleksibilitet, mange steder også bedre lønn, og ellers små goder som du ikke får i det offentlige.
Det forteller Sandra Kristiansen (33) til Psykologisk.no.
– Samtidig synes jeg ikke debatten bør dreie seg for mye om det offentlige versus det private. Målet bør være å gjøre det mer levelig for leger i det offentlige.
Sandra jobber som lege i det offentlige. Hun har òg skrevet en selvbiografisk dagbok om livet som turnuslege.
Hun forteller at hun var forberedt på mye jobbing i turnustiden, også kjent som LIS1. Det skulle bli spennende å komme i gang, og hun var veldig motivert.
– Det å være lege er krevende faglig og emosjonelt, og innebærer mye personlig ansvar. Du må holde en høy standard og du kan egentlig ikke ha en slakk dag på jobb. Det er noe som er motiverende, men det sier seg selv at slitasjen kan bli høy når man jobber mye og arbeidsoppgavene blir mange over lang tid.
Sandra peker på den faglige standarden leger må ha – og vil holde.
– Som turnuslege opplevde jeg å drive med mye brannslukking på vakt, man føler seg litt som en brikke i et maskineri, man er helt nødvendig, men har liten medbestemmelse og fleksibilitet. Man skal gjøre en like god jobb enten man er to eller ti leger på vakt. Altfor ofte gikk jeg hjem og følte at jeg hadde gjort alt halvveis, selv om jeg hadde jobbet ustoppelig i 12 timer.
Trenger politisk vilje og holdningsendring
I kullet til Sandra var det 18 turnusleger. Hun merket fra starten av de ett og et halvt årene med LIS1, at motivasjonen ble labrere.
Først var de fleste motiverte, mot slutten var flere usikre på videre jobb ved offentlige sykehus.
– Vi leger er nok ikke de som klager først og høyest. Men de fleste kollegaer jeg har møtt er over gjennomsnittet hardtarbeidende og har enormt med kapasitet, så når de sier det er nok, har det gått ganske langt. De som sitter med makt til å gjøre endringer bør virkelig lytte, sier Sandra.
Hun er selv helt i starten av sin karriere som lege, og innrømmer at hun er usikker på veien videre.
– Det er ikke enkelt å være lege, og det skal ikke nødvendigvis være det, heller. Men det kan virke overveldende å gå inn i yrket nå som fersk lege. Jeg skal ærlig innrømme at det er vanskelig å se hvordan jeg skal få et langt og godt legeliv i mange år framover. Samtidig vil jeg trekke fram at det tross alt er en positiv vei vi har valgt hvor vi hjelper folk, og vi blir aldri utlært. Jeg angrer ikke på yrkesvalg, men skulle ønske jeg så flere veier som var forenlig med et greit liv ved siden av.
Hun tror mange yngre leger og studenter kjenner på legemangel, og at det er økt fokus på de negative aspektene ved yrket, noe som kan gjøre mange usikre. Samtidig er det nødvendig for å skape endring.
– En yngre lege sa en gang at det føles nesten som å entre et synkende skip, som er synd. Vi som ennå har mange år foran oss i yrket må være med å forme hvordan det skal se ut å være lege i framtidens helsevesen. Norge har ressurser og folk som ønsker å jobbe i det offentlige. Nå trenger vi politisk vilje og en holdningsendring, avslutter hun til Psykologisk.no.
