Under normale omstendigheter ville de nektet å delta, eller de ville grepet inn for å stoppe for eksempel grove krenkelser, overgrep, vold og drap, men i gitte situasjoner er denne muligheten fratatt dem. De kan bli stoppet fra å gjøre «det rette» ved at de blir holdt fast eller får en pistol mot hodet.
Andre ganger kan hinderet være av psykisk art i form av trusler, sosialt press eller erkjennelsen av at å gripe inn ville ført til alvorlige represalier. Den psykologiske effekten av å være vitne til eller delta aktivt i hendelser som strider mot ens egen dype overbevisning eller moral, kalles «moral distress».
Helt vanlige folk ble torturister og voldelige voktere
I situasjoner med moral distress tvinges vi til å sette egne verdier til side, og med det også en bit av oss selv. Verdier er en del av den innerste kjernen av vår selvoppfatning – det er i bunn og grunn verdiene våre som definerer oss. Én verdi kan være å gi barn en trygg oppvekst. Andre eksempler kan være å hjelpe våre medmennesker, strengt følge religiøse ritualer, å være pålitelig og grundig eller stille opp for venner. Å være hjelpsom eller å være ærlig og sannferdig kan være verdier et liv bygges på. Verdiene våre er en underliggende faktor som styrer mange valg vi tar, i hverdagen og ved livets korsveier.
Etter andre verdenskrig gikk debatten høyt om hvilke psykologiske mekanismer det var som slo inn da vanlige mennesker tok del i grusomme overgrep mot sine medmennesker. Blant bødlene i Hitlers regime var det familiefedre og -mødre, velutdannede mennesker som på alle måter var integrert i samfunnet. Folk ingen trodde skulle kunne påføre andre umåtelig smerte, langt mindre drepe et annet menneske. Hvordan kunne de? Det ble gjennomført en rekke psykologiske eksperimenter i tiåret etter krigens slutt i et forsøk på å forstå. De har i ettertid vært omdiskuterte, men ga likevel viktig innsikt.
I det såkalte «Milgram-eksperimentet» ble folk bedt om å assistere forskeren ved å gi «elever» elektriske støt om de svarte feil. Forsøkspersonene trodde de deltok i en studie om hvorvidt smerte kan fremme læring. I virkeligheten var det dem selv det ble forsket på. «Elevene» var medhjelpere til forskeren og fikk aldri noen støt. Men det visste ikke deltakerne. De hørte bare lyden av folk som skrek av det de trodde var smerte. Spørsmålet forskerne ville ha svar på, var hvor mye smerte forsøkspersonene var villige til å påføre andre når de ble fortalt at de var med på viktig forskning.
Noen protesterte når de fiktive støtene ble for sterke, men skremmende mange var villige til å gi det som kunne vært dødelige støt, om forskeren oppmuntret til det. I en annen kjent studie ble en gruppe studenter tildelt roller som fangevoktere eller fanger og ble deretter overlatt til seg selv. Eksperimentet, den såkalte Stanford Prison-studien, konkluderte med at dersom det å påføre folk skade rettferdiggjøres og gjøres til del av en rutine, kan helt vanlige folk bli til torturister og voldelige voktere. Studien måtte avsluttes før tiden fordi vokternes atferd eskalerte og forskerne fryktet alvorlig skade på studentene som var i fangerollen. Ingen av studentene som deltok, hadde vist tendenser til vold tidligere, og mange hadde behov for en grundig gjennomgang eller debrifing i etterkant, fordi de var sønderknuste over å oppdage hva de var i stand til å gjøre.
Verdier og identitet er tett knyttet sammen
Til tross for at disse studiene i et forskningsetisk perspektiv var meget betenkelige, og noen har ment at det ble trukket for bastante konklusjoner, er de viktige i debatten om hva som skal til for å få oss til å krysse egne moralske grenser. Forskningsdeltakerne i studiene over var ikke dårlige mennesker. De var helt vanlige folk som ble utsatt for et psykologisk fenomen som tilsier at vi alle gjør ting som vi trodde var umulig, hvis vi opplever at forholdene eller omgivelsene krever eller rettferdiggjør det.
Eksperimenter kan gjennomføres i kontrollerte former. På flukt er det ikke mulig å avbryte eller trekke seg. Her handler den brutale virkeligheten om å overleve. Den som må bestikke en politimann for å komme seg videre på flukten, slenger over sedlene. Må man lyve, gjør man det, må man stjele, gjør man det. Har en sett kompisen sin bli drept fordi han protesterte mot vold, undertrykker man impulsen til å forsvare andre. Hvis man blir tvunget til å voldta en annen kvinne mens ens kone ser på, for å unngå at hun er neste offer, så adlyder man. Hvis noen må forlate barnet sitt fordi de er truet på livet, må de ta en avgjørelse som strider med sine dypeste verdier og samfunnets normer. Den psykiske belastningen, the moral distress, er enormt stor, og vi kaller disse avgjørelsene «umulige valg».
Verdier og identitet er tett knyttet sammen. Det handler om hvem vi tenker at vi er for oss selv, men også i forhold til andre. Å kunne leve i tråd med egne verdier er forbundet med god psykisk helse og en følelse av å være hel og tilfreds. Blir vi tvunget til å ta valg på tvers av våre verdier, påføres vi moralsk skade som kan gi både atferdsmessige og psykologiske konsekvenser og for enkelte et endret verdensbilde.
Det er en vanlig reaksjon å kjenne på sterk skyld og skam. Mange begynner å avsky seg selv og får selvfølelsen ødelagt fordi de begynner å lure på om de egentlig er en annen enn de trodde. Tankene kan kretse omkring spørsmål om hvorvidt de egentlig er onde innerst inne, og mange vil streve med å tilgi seg selv for det de har gjort. På reisen fra sitt gamle liv og til et nytt har svært mange flyktninger stått i situasjoner der de må ta umulige valg. For mange er tyngden av selvanklagene for vanskelig å bære, for noen så vanskelig at de ikke greier å leve videre.
Compassion fatigue
Når nyhetsmeldinger med stadige kriser og katastrofer velter inn og ingen løsning er i sikte, kan vi alle føle oss hjelpeløse. Hvis forsøkene på å bidra virker resultatløse, kan vi få lyst til å gi opp. Dessuten krever omsorg krefter, og vi kan bli slitne av å bry oss. Når disse faktorene virker sammen, risikerer vi å bli offer for det som kalles empatitretthet eller compassion fatigue. Da vil vi både som enkeltpersoner og samfunn streve med å opprettholde engasjement og hjelpevilje.
I verste fall kollapser empatien helt. «Compassion collapse» er en tilstand der vi, både privat og som offentlighet, blir mer opptatt av våre nære ting og opplever det nærmest plagsomt dersom lidelsen kommer for tett på. En del vil – ofte ubevisst – begynne å unngå historier om nød og kriser. Helt konkret kan det føre til at vi holder oss hjemme i stedet for å delta i frivillig arbeid. At vi velger «Paradise Hotel» fremfor nyhetssendinger på tv. Og at mediene slutter å rapportere.
Psykologisk sett er det mye vanskeligere å opprettholde engasjementet for en sak når situasjonen er kompleks og mange rammes samtidig. Hvis én person trenger vår hjelp, er det lett å stille opp. Er det to, kan vi strekke oss. Men blir det for mange, begynner vi å forsvare oss. Snu oss vekk. Se problemene og ikke behovene. En direkte forbindelse mellom krig og flukt gjør at mange vil hjelpe. Når situasjonen blir mer sammensatt ved at krigen ikke omfatter hele landet folk flykter fra, at menneskene på flukt kommer fra mange ulike land, eller at antallet flyktninger blir så stort at det oppstår negative konsekvenser i mottakslandet, er det mer krevende å holde på tanken om at alle som trenger hjelp, bør få den.
Ved gjentatt og langvarig eksponering for krig og menneskelig lidelse vil vi gradvis oppleve såkalt desensitivisering. Vi blir mindre følelsesmessig påvirket av bildene og historiene vi ser og hører. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss lenger, men det trengs stadig mer dramatiske bilder eller sterkere historier for at vi skal bli like følelsesmessig berørt – og med det motivert for handling.
En av motgiftene mot empatikollaps og trangen til å snu seg bort er kunnskap. Når vi setter oss inn i kompleksiteten og ser nyansene, er det lettere å beholde medmenneskeligheten og se enkeltmenneskene det hele handler om. Et annet middel, er rett og slett å hjelpe ett menneske om gangen, i stedet for å bli motløs ved tanken på alle man ikke får hjulpet.