Jeg skulle ønske at jeg kunne kalle inn til et obligatorisk hastemøte på skolen din. De som skulle ha deltatt på dette møtet, i tillegg til deg og dine foresatte, er alle lærerne dine, skoleledelsen, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), kunnskapsministeren, helseministeren – ja, til og med statsministeren skulle hatt møteplikt.
Opplæringsloven sier at alle elever har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Derfor hadde ikke noen fått lov til å dra hjem fra møtet før de hadde kommet til bunns i hvordan og hvorfor ikke skolen fremmer din helse, din trivsel og din læring godt nok. Og så skulle de ha lagd en forpliktende plan for hvordan skolen skal hjelpe, tilrettelegge og støtte deg, slik at skolen blir et trygt, forutsigbart, rettferdig og godt sted for deg å være.
De måtte ha sørget for ekstra oppfølging og tiltak som passer deg og dine behov. De hadde vært nødt til å lytte til de som kjenner deg best, nemlig deg og dine foresatte. Og dersom de ikke lyttet, ikke tok deg på alvor, der som de hadde vegret seg for å holde seg til denne planen – da skulle skolesystemet og politikerne fått så mange anmerkninger at de strøk i samtlige fag og fikk nedsatt karakter i orden og oppførsel. Da måtte de ha tatt opp fagene på nytt og jobbet hardt for å bedre snittet.
Kjære deg som strever med å gå på skolen. Du synes kanskje at det er vanskelig å sette ord på det som er vondt. Kanskje du lukker deg når du har det vanskelig, slik jeg også gjorde. Da håper jeg at skolen lytter til tausheten. Det å ikke si noe er også en tydelig beskjed. Du føler kanskje at du ikke vil være til bry. Det følte i hvert fall jeg. Men nå som jeg har blitt voksen, ser jeg annerledes på det. Er det ikke rart at det å være til bry blir sett på som noe negativt? Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe finere enn å bry seg om andre!
Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer til bry. Det ble så mye enklere da jeg endelig turte å si det høyt. Hvis du synes det er skummelt å starte samtalen, har jeg et forslag til hvordan du kan gå frem. Hva om du sier: «Jeg synes dette er vanskelig å snakke om, derfor kommer jeg til deg.» Jeg kan garantere deg at den du prater med vil oppleve det som en tillitserklæring. De aller fleste mennesker liker å kunne være en ressurs for andre. Og det som er vondt blir litt enklere å håndtere når vi deler det med noen. Du skal ikke gå gjennom dette alene. Kjære deg. Du fortjener å bli hørt. Du fortjener å bli tatt på alvor. Jeg håper du vil være til bry. For vi er mange som bryr oss.
Sofie.
Kjære deg som er pårørende og har et barn som strever
Kjære deg. Du kjenner deg sikkert ofte maktesløs og sliten. Kanskje du klandrer deg selv for at barnet ditt er ulykkelig. Du står i en daglig kamp. Kroppen din er i kontinuerlig beredskapsmodus. Du er ikke alene om å gjemme deg når du gråter, fordi du vil skjerme de andre fra bekymringene dine. Eller når du ligger våken om natten, holder pusten og lytter etter lyder fra rommet til barnet ditt.
Jeg vet at du elsker barnet ditt høyere enn noe annet. At du er villig til å gjøre hva som helst for å ta bort plagene. Du skulle ønske at dere kunne bytte plass. Det ser så tungt og uhåndterbart ut, den smale ryggen tåler ikke denne tyngden, tenker du. Så strekker du ut begge hendene og forsøker å fjerne smertene. Men barnet ditt stritter imot. Vrir seg ut av omsorgen din og etterlater deg til tvilen og følelsen av utilstrekkelighet.
Det er naturlig at du kan kjenne på sinne og frustrasjon når barnet ditt sier og gjør ting som er destruktivt og uforståelig. Men det gjør deg ikke til en dårlig foresatt. Det kan hende at du møter mennesker som drar i tvil grunnen til at barnet ditt har det vanskelig, og bruker ord som røper at de tror at du er svak og overbeskyttende, eller at du ikke prøver hardt nok å få hen til skolen. Innerst inne vet du at det bare er uforstand og mangel på erfaring som skaper slike ord.
Det er ingen som frivillig velger å isolere seg på rommet sitt mens de andre i klassen spiser matpakka si i storefri. Men det finnes dem som forstår, både innenfor og utenfor skolesystemet, og det er dem du skal vende deg til. Og skolen er forpliktet til å gi barnet ditt tilpasset opplæring, slik at hen trives på skolen.
Vi som er nærmeste pårørende kan trøste og gå ved siden av den som strever, men det står ikke i vår makt å helbrede. Vi er for nære. Vi puster i takt med barnet, og kjærligheten kan gjøre oss både blinde og døve. Derfor trenger vi det objektive blikket utenfra. Fra profesjonelle behandlere. Og behandlerne trenger tid til bygge opp tilliten til den de skal hjelpe, og tid til å lytte til oss foresatte. De trenger arbeidsro.
Alle kuttene og nedskjæringene i psykiatrien, som vi ser i dag, må stoppes! Vi som har gått foran deg, og alle som fortsatt kaver seg frem i tåka, utgjør til sammen en hel hær. Vi orker ikke, vil ikke og skal ikke lenger stå utenfor de stengte dørene og rope oss hese. Vi har ikke råd til å fortsette slik. Når alt kommer til stykket, vil det å oppruste det psykiske helsevesenet være en av de beste investeringene vi som samfunn kan gjøre. For ingenting er mer verdt enn tryggheten og fremtiden for barna våre.
Ellen.