Dette er den tredje i en serie på tre ytringer fra Elsa Almås. Artikkelserien er ment som en kommentar til rapporten Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens, Helsedirektoratets retningslinjer og kunnskapsgrunnlaget de baserer seg på, og synspunkter på den offentlige og faglige debatten.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange synes det er skremmende at noen vil «skifte kjønn», eller enda verre, være ikke-kjønn eller et tredje kjønn. De viser til hvordan «det alltid har vært», og bruker religion og biologi for å rettferdiggjøre sine synspunkter.
Mange kan føle seg truet ved at de tror at transkjønnede vil frata andre deres rett til å være de menn eller kvinner som de opplever seg som. Dette er på ingen måte noens agenda, men det er kommet flere nye perspektiver for å forstå kjønn: Religionsforskere viser til androgynitet i Bibelen, og presenterer Adam, det første mennesket, som den første androgyn.
Biologien har enda flere eksempler på at kjønn ikke alltid er så todelt som vi har forestilt oss. Dette er blant annet beskrevet av Simone de Beauvoir i «Det annet kjønn», som for mange er en feministisk bibel.
«Get used to it»
Noen viser til forplantningsfunksjonen som bevis for at det er to kjønn, det er jo tilfelle når det gjelder mennesker, men i naturen er det mange andre måter å forplante seg på enn gjennom sædceller og eggceller.
Når det er sagt, så er ikke kjønnsidentitetsopplevelse avhengig av at man er aller kan bli mor eller far. Transmannen Jack Halberstam skrev i boken Gaga-feminism:
«Just get used to it: Men can be mothers!» (Halberstam, 2012).
Kjønn er et mer komplekst fenomen enn vi har trodd. Vi har lært mye om dette siden 1970-årene, etter at kvinner har brutt ut av husmorrollen, tatt utdannelse og begynt å tjene egne penger, mens menn tar del i barns oppdragelse og deler foreldrepermisjonen med mor.
Dette innebærer ikke at man endrer sin kjønnsidentitet, men måten vi er menn eller kvinner på har endret seg ganske radikalt siden 1970.
Ulike tradisjoner
Uenighet i synet på behandling av personer med kjønnsinkongruens baserer seg på et skille mellom ulike tradisjoner. Dette skillet går tilbake til Aristoteles og Galen (Slagstad, 2021), og helt tilbake til forståelsen av Skapelsesberetningene i Bibelen (DeVun, 2021).
Den ene tradisjonen har det siste århundre betraktet kjønnsinkongruens som konsekvens av en naturlig biologisk variasjon, også kalt intersex, som kan gi ulike uttrykk i kroppslige kjønnskarakteristika.
Noen har også tatt til orde for at det finnes brain intersex (hjerne-intersex). Dette er basert på studier som viser forskjeller i visse deler av hjernen, der transkvinners hjerner ligner mer på gjennomsnittlige kvinnehjerner og transmenns hjerner ligner på gjennomsnittlige mannehjerner (Rametti mfl., 2011; Zhou mfl., 1995).
Kjønnsinkongruens har i en internasjonal konsensusrapport blitt beskrevet som en normal nevrobiologisk variasjon.
Noen etternølere
Den andre tradisjonen fikk gjennomslag på en konferanse i London i 1969, og innebar en forståelse av opplevd kjønnsinkongruens som en psykisk forstyrrelse som krever psykiatrisk behandling.
Dette er også beskrevet av fremstående norske psykiatere, Einar Kringlen (1972) og Svein Haugsgjerd (1990), som presenterte teorien om at transseksualitet, i likhet med homoseksualitet, kan forklares på grunnlag av en dominerende mor og en fraværende far. Denne teorien er forlatt av de fleste, men det finnes kanskje noen etternølere?
To skoler
I det sexologiske fagmiljøet har de to tradisjonene vært representert av to dominerende personligheter, John Money (Money mfl., 1955) og Milton Diamond (Diamond, 1965).
John Moneys forskning har pekt i retning av at kjønnsidentitet er mest avhengig av den tildelte kjønnsidentiteten ved fødselen, mens Diamond har argumentert for iboende biologiske faktorer som påvirker den subjektive opplevelsen av kjønnsidentitet.
I den postmoderne perioden var det lite populært å antyde at kjønnsidentitet kan være påvirket av biologi, men i dag synes de fleste å være enige om at kjønnsinkongruens er resultat av en kompleks interaksjon mellom biologiske, genetiske, familiære, sosiale, og kulturelle faktorer (Langer, 2019; Möller mfl., 2009).
De som har sans for Diamond sine synspunkter vil ha større forståelse for å justere kroppen, slik det blant annet er gitt uttrykk for av Harry Benjamin (Benjamin, 1966), som har gitt navn til Harry Benjamin Ressurssenter i Norge.
De som har ment at kjønnsidentitet er lært, eller resultat av oppvekstforhold, har tatt til orde for å behandle personer som opplever kjønnsinkongruens slik at personen skal tilpasse seg cis-normativiteten gjennom såkalt konversjonsbehandling (som ikke lenger er akseptert).
Sykeliggjort, umyndiggjort, og diskriminert
Da jeg kom inn i det sexologiske miljøet omkring 1980, var den dominerende tanken at kjønnsidentitet er resultat av de kjønnsorganer barnet er født med, og foreldrenes oppdragelse i tråd med dette (Hessellund, 1970/1972).
Det ble tatt et kraftig oppgjør med denne teorien i 1997, da sannheten om et av John Moneys stjernekasus ble kjent. Det viste seg i denne historien at den aktuelle personens kjønnsidentitet ikke var påvirkbar av vedkommendes kjønnsorganer, oppdragelse, eller hormoner (Colapinto, 2000; Diamond & Sigmundson, 1997).
I transaktivistiske miljøer er det mye sinne over å ha blitt utsatt for nedverdigende psykiatriske vurderinger, og behandlet som mentalt forstyrret i flere tiår. John Money (som døde i 2004) er en av skyteskivene, sammen med en annen forsker og kliniker, Ken Zucker, som på et møte i London svarte på spørsmål fra meg, at han helst så at transbarn «sluttet med det».
Transfolk har blitt sykeliggjort, umyndiggjort, og diskriminert i helsevesenet såvel som i samfunnet for øvrig. De har gradvis blitt mer selvbevisste og inntatt fagmiljøene selv for å la sine stemmer bli hørt. Det er viktig å se at dette også blir en del av det offentlige debattklimaet.
Transkjønnethet har alltid eksistert
Ulike forståelser av hva kjønnsinkongruens handler om, bidrar også til ulike forståelser av pasientrettigheter og pasientsikkerhet.
Dersom man tenker at opplevelse av kjønnsinkongruens er resultat av uheldig påvirkning i oppveksten, vil man være mer opptatt av å vente og se, av portvokterfunksjon, og mer opptatt av forskning for å forstå dynamikken bak kjønnsidentitetsopplevelse.
Med dypere kjennskap til transpersoners opplevelser, og forståelse av at disse opplevelsene har vært til stede i alle kulturer så langt tilbake som vi har kilder, er det lettere å forstå behovet hos transpersoner for å slippe å måtte presentere seg med en kropp som skriker noe annet enn det de ønsker å presentere seg som.
Så mye mann eller kvinne man vil
Da jeg møtte Esben Esther og vi ble et par, gjorde vi en grundig jobb gjennom å studere lærebøker og forskning for å forstå hvordan det er mulig å ha en kjønnsidentitet som er forskjellig fra den kroppen en er født med.
I 1993 publiserte vi en artikkel i Nordisk Sexologi der vi presenterte en bekreftelsesmodell for kjønnstilhørighet (Benestad & Almås, 1993). I denne modellen brukte vi blant annet Sandra Bems idé om at istedenfor å se mann og kvinne som hver sine ytterpunkter på én dimensjon, så kunne man se mannlighet og kvinnelighet som hver sine dimensjoner som kan settes opp i et koordinatsystem der det er mulig å være både mye eller lite mann og mye eller lite kvinne (Bem, 1974).
Denne modellen er det mange som kan finne en plass i, også cis-folk. Silje-Håvard Bolstad har laget en pedagogisk beskrivelse av dette:
FLYTENDE: Kjønnskartet gir rom for alle. Skjermdump/illustrasjon: Silje Håvard Bolstad/Helsestasjon for kjønn og seksualitet.
Transpersoner kommer i mange utgaver
Jeg møtte min første transperson uten skam i terapirommet i 2008. Dette ser jeg som resultat av en bevisstgjøring hos transfolk selv, i takt med en utvikling i samfunnet som har medført økt aksept av mangfold, samtidig som normalitetskravene gradvis slipper taket.
Min erfaring er at transpersoner kommer i mange utgaver: Mange er definitivt transseksuelle i ordets tradisjonelle forstand og ønsker medisinsk hjelp til å justere kroppen fra å uttrykke seg som det kjønn de føler at de er, mens andre utforsker nye måter å være kjønn på, og er fornøyd med bare hormoner, kanskje fjerning av skjegg, fjerning av bryster, kanskje ansiktskirurgi – de ønsker først og fremst å fremstå sosialt som det kjønn de opplever seg selv som, mens de nyter seksualiteten gjennom de kjønnsorganer de har. Disse personene skaper et rom med plass til flytende overganger mellom kvinne og mann på identitetsnivå.
Les de øvrige to bidragene i artikkelserien her:
- Transdebatten: Påstandene er respektløse og i høyeste grad kunnskapsløse
- Rapport om kjønnsinkongruens: Ukom utelater viktig kunnskap
Kilder
Bem, S. (1974). The measurement of psychological androgyny. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 42(2), 155-162. doi:10.1037/h0036215
Benestad, E., & Almås, E. (1993). Bekreftelsesmodell for kjønnstilhørighet. Nordisk Sexologi, 11(4), 209–216.
Benjamin, H. (1966). The transsexual phenomenon. New York & London: The Julian Press.
Colapinto, J. (2000). As nature made him. New York: Harper-Collins Publishers.
DeVun, L. (2021). The shape of sex. Nonbinary gender from genesis to the renneaisance. New York: Columbia University Press.
Diamond, M. (1965). A critical evaluation of the ontogeny of human sexual behavior. The Quarterly Review of Biology, 40(2), 147–175.
Diamond, M. & Sigmundson, K. (1997). Sex reassgnment at birth. Archives of Pediatric and Adolescent Medicine, 151(March), 298–304.
Halberstam, J. J. (2012). Gaga feminism. Sex, gender, and the end of normal. Boston: Beacon Press.
Haugsgjerd, S. (1990). Lidelsens karakter i ny psykiatri. Oslo: Pax Forlag.
Hessellund, H. (1970/1972). Kjønn, identitet, rolle. København: Forlaget Munksgaard & Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Kringlen, E. (1972). Psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget.
Langer, S. J. (2019). Theorizing transgender identity for clinical practicde. A new model for understanding gender. London: Jessica Kingsley Publishers.
Money, J., Hampson, J. G. & Hampson, J. L. (1955). An examination of some basic sexual concepts: the evidence of human hermaphroditism. Bulletin of the John Hopkins Hospital, 97(4), 301–319.
Möller, B., Schreier, H., Li, A. & Romer, G. (2009). Gender identity disorder in children and adolescents. Current Problems in Pediatric and Adolescent Health Care, 39(5), 117–143. doi:10.1016/j.cppeds.2009.02.001
Rametti, G., Carillo, B., Gómez-Gil, E., Junque, C., Segovia, S., Gomez, A. & Guillamon, A. (2011). White matter microstructure in female to male transsexuals before cross-sex hormonal treatment. A diffusion tensor imaging study. Journal of Psychiatric Research, 45, 199–204. doi:10.1016/j.jpsychires.2010.05.006
Slagstad, K. (2021). The political nature of sex – Transgender in the history of medicine. The New England Journal of Medicine, 384, 1070–1074. doi:10.1056/NEJMms2029814
Zhou, J., Hofman, M. A., Gooren, L. J. G. & Swaab, D. F. (1995). A sex difference in the human brain and its relation to transsexuality. Nature, 378, 68–70. doi:10.1038/378068a0
