I dag er nevropsykologien i fremmarsj og i undersøkelser av forholdet mellom hjerne og vår subjektive opplevelse, har de igjen tatt for seg psykoanalytisk teori som et avgjørende utgangspunkt.
Noen mener at Freud er utrangert og avleggs i moderne psykologi, men alle er langt fra enig i dette. Inkludert meg.
Hysteri og psykiatri
Psykoanalysen er en retning i psykologien grunnlagt av Sigmund Freud, og det er en av psykologiens hovedstrømmer. Freuds verk om «Drømmetydning» fra 1899 gav moderne psykologi et nytt skisma om psykiske lidelser.
Freud mottok en kvinnelig pasient med såkalt «hysteri» som han forsøkte å behandle fysiologisk. Freud fant ingen organiske elementer, lammelser eller blindhet som var årsaken til den fysiske smerten. Freud konkluderte derfor med at dette gav mennesket evne til å omsette psykiske problemer fysisk.
Freud opererte i den viktorianske tiden, der kvinner var ikledd kyske nattkjoler og stolben var tildekket da dette kunne assosieres med erigert penis. Freud drev analyser i den borgerlige offentligheten, der seksualitet var et ikke-tema. Dermed ble fantasier om seksuelle behov og drifter totalt ekspandert.
Hippokrates hevdet at hysteri var forårsaket av kvinners vandrende livmor. I dag er hysteri noe vi omtaler som nervøse lidelser, det er lettere psykiske lidelser som angst og depresjon som behandles gjennom samtaleterapi eller psykofarmaka. Tidligere ble hysteriske pasienter, dog riktignok oftest kvinner, behandlet ved sanatorium eller galehus.
Psykoanalysen har ikke forsvunnet
Noen av de mest fremtredende fagfolkene innenfor psykologi og nevrobiologi, blant andre Eric Kendel, mener at psykoanalysen er den mest tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi og dermed det beste utgangspunktet for en fusjon mellom hjernen og den indre verden.
Å lese Freud er som en fantastisk reise inn i menneskets indre landskap. I utviklingen av psykoanalysen krydret Freud vitenskapen med provianter av begreper som kan synes å være løse og tilfeldige. I senere tid har det fått den konsekvens at flere psykologer er skeptiske til å benytte Freuds klassiske teori som en ramme for empirisk forskning og klinisk praksis. Her er jeg sterkt uenig.
Flere psykologer velger å ikke bruke psykoanalyse i behandling, siden elementer av analysen ikke er like gjeldende i dag som for 120 år siden, da kulturen og konteksten var annerledes. Psykoanalysens grunnleggende termer er likevel videreført.
Psykoanalytiker og professor ved Universitetet i Oslo, Siri Gullestad, fremhevet at psykoanalysen er «alle terapiers mor» og inspirerer til de fleste psykologiske retninger. Det krever mye å være oppdatert innen psykoanalyse. Det er derfor den er i kontinuerlig endring.
Psykoanalysen har på ingen måte forsvunnet, den er sentral og det gis ennå psykoanalytisk behandling.
Den klassiske psykoanalysen
Når vi snakker om psykoanalyse er det viktig å spørre seg selv hva begrepet rommer. Det er vanskelig å definere psykoanalyse i en enkeltstående setning, men et forslag kan være noe slikt; fortidens relasjoner gjenskapes i nåtid i terapiform, slik at relasjoner kan forbedres og bearbeides. Dette kan sies om alle terapiformer.
Psykoanalyse er en kulturteori, samfunnsanalyse, behandlingsmetode, en profesjon, en teori om det ubevisste og en teori om barndom. Freud tilfører analysen begreper som drømmer, fri assosiasjon, ødipuskomplekser og ubevisste fantasier. Psykoanalysens formål som behandlingsmetode er å få tilgang til det ubevisste.
Den klassiske forestillingen om psykoanalyse er der pasient ligger på en divan, hyppige møter med terapeut, der terapeut gir pasient instrukser om å assosiere fritt og legge all sensur til side. Dette er fremdeles den klassiske psykoanalytiske situasjon.
Freud hevdet at drømmer er kongeveien til det ubevisste og gjennom psykoanalytisk behandling vil terapeuten får tilgang til underbevisst tankegods. Det er klart det er vanskelig å studere empiriske effekt av psykoanalytisk behandling, da det er utfordrende å gjennomføre etisk forskning som innfrir kravene til forskningsakademiske og metodiske idealer.
Det er utfordrende å gjennomføre randomiserte kontrollerte studier. Det er likevel viktig å fremheve her at det er gjennomført en rekke effektivitetsstudier på psykoanalyse som er analysert i metaanalyser, der forskere konkluderer med at psykoanalyse er sterk eller moderat valid.
Hvorfor får ikke flere pasienter psykoanalytisk behandling?
Psykoanalytisk terapi er en intensiv behandlingsform som krever at pasienten er motivert for behandling. Harald K. Skjelderup kaller det så fint «hummer i skallskifte», da dette gir indikasjoner på at pasienten kan bli hudløs under behandling.
Før var psykoanalytikere mer opptatt av ødipuskomplekser enn i dag, nå er analysen mer opptatt av det preødipale. Vi refererer ennå til Freud, fordi i humaniora refererer vi tilbake til teoriens opphav. Vi kan si at psykoanalysen er sterk/moderat valid.
Hvorfor den ikke brukes mer i psykiatrisk behandling er meget betenkelig. Det er en meget kostbar behandlingsmetode, den er tidkrevende og krever mentalt mye av pasienten. Det stimulerer til en annen form for hjerneaktivitet, pasienten blir mer forsvarsløs.
Pasientene kan synes det er behagelig å legge seg på terapi-divanen og komme inn til en terapiform der de kan synke ned. Det blir et eget rom for pause.
Bør videreutvikles
Formålet med teksten er å forsøke å plassere den klassiske psykoanalysen i en mer moderne psykoterapeutisk forståelse. Vi har behov for et stort utvalg behandlingsmetoder i psykisk helsevern, der psykoanalysen, etter min mening, bør gis mer fokus.
Psykoanalysen utfordres ikke bare av nevrovitenskapen, men av kognitiv terapi og andre korttidsterapier som fokuserer på diagnoser og symptomlettelse. Freud radikale teser gav et nytt skille i psykiatrien og psykiatrisk behandling som sådan. De klassiske verkene bør videreutvikles med fokus på grunnleggende behandlingsmetodikk.