Og dette er ikke halvparten engang, er det vel? Dag ut og dag inn forteller vi barna våre hva de skal gjøre og hva de ikke skal gjøre. At de må gjøre en ting eller slutte å gjøre en annen. Å være forelder handler egentlig om grenser, grenser og flere grenser. Og jeg er her for å si at grenser handler om følelser.
Du trenger ikke å bekymre deg. Klart foreldre må forholde seg til atferd. Vi skal ikke ignorere atferden. Det er bare det at jeg vil vise deg hvordan følelsesferdigheter er de beste verktøyene for å håndtere atferd. Hmm …? Ikke sant? Bare heng med litt til.
Sette gode grenser uten å klandre
Det er mer sannsynlig at barnet ditt lytter til deg hvis du bruker en stemme og har et ansiktsuttrykk som passer til barnets følelsestilstand. La oss også være realistiske – vi kommer garantert til å mase og kjefte litt når vi setter grenser. Det er normalt, og de fleste barn tåler det. Men noen barn er mer følsomme, andre er mer tykkhudet. Uansett: Vi kommer alle til å falle inn i våre gamle mønstre, og rope … eller si «vær så snill», avhengig av stilen vår.
Det er lettere å justere seg når du jobber aktivt for å sette grenser uten å klandre. Husk at det ikke er selve grensesettingen, men det å kritisere eller dømme barnet for noe det har gjort eller ikke gjort, som ødelegger effektiviteten din. Husk at når du setter grenser og klandrer barnet samtidig, får det ikke med seg grensesettingen. Det hører bare kritikken, skuffelsen eller forakten i stemmen vår.
Det viktigste foreldrene jeg har jobbet med, har oppdaget, knyttet til sine ofte mislykkede forsøk på å sette grenser, er nettopp at de føler og deretter formidler eller uttrykker at de klandrer barna samtidig som de setter grenser. Og barnet hører det høyt og tydelig, enten det blir formidlet nonverbalt eller sies rett ut. Jeg har sett foreldre oppdage om og om igjen at de trodde barnet deres nektet å overholde grensen, men så viser det seg at barnet reagerte på at det ble kritisert eller umyndiggjort.
Vi reagerer alle når andre mennesker dømmer oss. Mange av oss reagerer på det med skam. Og sinne er skammens soldat. Sinne kamuflerer skammen, fordi skam føles så ekkelt. Når barnet ditt er i sinne- og skamfølefella, kan ikke engang den beste, dyktigste grensesetteren blant oss nå dem. Tenke-delen av hjernen deres er skrudd av. Derfor oppfordres du til å prøve å sette grenser uten å klandre.
Gjør det motsatte av det du vanligvis gjør
Hvis du blir frustrert og sint selv i en krevende grensesettingssituasjon, er det helt forståelig. Ta deg en to minutters pause, eller fem. Eller hvis det ikke er realistisk at du skal få til å håndtere situasjonen på en god måte, aksepter at ved denne anledningen ender innsatsen din i den samme gamle kampen. Prøv å ha medfølelse med deg selv. Det er kjipt å havne i de samme konfliktene om og om igjen.
Å sette grenser uten å klandre betyr ikke bare at vi skal holde tilbake kritikk; vi skal holde tilbake alle varianter av å dømme barnet. Hva som føles klandrende er spesifikt for barnet ditt, ditt forhold til det, og begges personlighetstyper og magneter. Noen av oss kan, når vi er i en følefelle, ty til tydelig og synlig kritikk, og det kan føles skamfullt for barnet ditt. Spesielt dersom barnet har utviklet en magnet for kritikk.
Men det betyr ikke at det er riktig med det motsatte: å alltid bruke et varmt eller vennlig ansikt. Dersom vi har en for varsom underdanig stil og alltid vil ha harmoni, kan barnet bli provosert av at vi er «hyggelige» og sier «vær så snill». Dette kan nemlig oppfattes som at vi trenger å pynte på det når vi vil at de skal gjøre noe eller slutte å gjøre noe. Det kan også oppfattes som at vi har null forventninger til at de kan klare noe selv.
Den beste måten å finne riktig tonefall og riktig ansiktsuttrykk på, er å starte med å gjøre det motsatte av det du vanligvis gjør, i gjentagende vanskelige grensesettingssituasjoner. Hvis du vanligvis stormer inn som streng, kritisk, kald eller sint, kan du prøve med et mykere ansiktsuttrykk og en tone med litt varme eller vennlighet. Hvis du vanligvis er smilende, myk og kosete – ton ned omsorgsuttrykket, øk trykket i stemmen og prøv å fremstå mer nøytral. Gjør deg klar, nok en gang, for at barna dine kommer til å reagere på at du endrer deg. Og fortsett å eksperimentere til du finner «grenser uten å klandre»-ansiktet og den rette stemmen, som fungerer for deg og barnet ditt.
Vær fleksibel med grensene dine
Å være fleksibel når det gjelder grensesetting betyr at vi stort sett er konsekvente, men at vi også kan løsne opp eller stramme inn på grensene når vi ser at barnet trenger det, eller fordi vi trenger det selv. For eksempel kan det hende at barnet har en fast innetid, men at du likevel lar ham eller henne være ute lenger hvis det skjer noe spesielt. Et annet eksempel er at du har sagt at barnet ditt kan få spise så mange is det vil på 17. mai. Når åtteåringen spyr etter is nummer ni og vil ha is nummer ti, så kan det hende du likevel trenger å si nei. Kanskje du i et svakt øyeblikk sa ja til at ungdommen din kunne få et trommesett selv om du blir fort stresset av høye lyder. Da er det lov å ombestemme seg av hensyn til egen helse, og si at trommesettet må selges.
Som du sikkert har erfart, hender det av og til at vi får ny informasjon eller gjør oss nye erfaringer som gjør det nødvendig å justere en grense. Vi klarer ikke alltid å treffe riktig med en gang. Dessuten må grensene uansett justeres etter hvert som barnet vokser til og får nye behov og fortjener mer frihet. Noen ganger gir vi for mye eller for lite ansvar til barna. Hvis de ikke klarer å følge opp rutiner de selv har ansvaret for, som innetider, legge fra seg mobilen på kvelden eller pusse tenner selv, må vi av og til ta et steg tilbake, stramme inn og følge dem tettere opp, før vi på ny gir dem mer ansvar igjen.
Og motsatt: Mistenker vi at vi overkontrollerer barnet med grensene våre, og tror de faktisk klarer å ha mer ansvar enn vi gir dem, så kan det være verdt å løsne opp på grensene og teste ut hvordan det går. Det er mindre skummelt for oss hvis vi føler oss trygge på at vi kan stramme inn igjen hvis det ikke fungerer.
Det oppleves naturlig nok som skummelt å slippe opp hvis vi tenker at det kan gå dårlig med barnet om de ikke klarer å forvalte ansvaret vi gir dem, og det kan kjennes ut som det ikke er noen vei tilbake. Men vi risser ikke grensene inn i stein, slik at de står der, urokkelig og for all fremtid. Det er alltid mulig å justere grensene, stramme inn eller løse opp. Når du opplever at du har denne muligheten til å bestemme over dine grenser og regler, blir det lettere å være fleksibel og ligge tett opptil barnets behov for både trygghet og frihet.
Denne fleksibiliteten er viktig. Blir vi for konsekvente og holder oss til en grense bare fordi vi har satt den, blir vi rigide og det blir vanskelig å samarbeide med barna. Blir vi for lite konsekvente, kan barnet få for mye makt i relasjonen til oss og i familien og det kan bli uforutsigbart og utrygt.