I 30 år har jeg prøvd å bekjempe vonde følelser med positiv psykologi. Kroppen min var til slutt blitt som en trykkoker og jeg klarte ikke lenger å holde på lokket. Hvorfor var det slik innvendig til tross for at jeg hadde tatt mange store grep i livet for å få det bedre?
Det føles risikofylt å dele fra mitt innerste, men også befriende. Med min historie håper jeg å motivere unge til å snakke om hva de står i når de opplever livstruende sykdom eller død i nær familie.
Jeg håper min åpenhet kan bidra til at andre kan få det bedre. Min mor døde av kreft for 26 år siden, og det er 30 år siden jeg var et pårørende barn. Nå vil jeg dele min historie.
Emosjonell neglisjering
Ved verken å møte følelsene i oppveksten da mamma ble kreftsyk, eller i etterkant av hennes død, vokste det frem en indre uro som bare eskalerte. Dette har påvirket både mine «roller» og relasjoner.
Den psykiske uhelsen vokser her til lands, og store deler av problematikken er knyttet til ubearbeidede følelser og traumer. For meg har det vært skambelagt å ikke være glad og positiv hele tiden, og jeg er et eksempel på at emosjonell neglisjering kan få store konsekvenser.
Da mamma ble syk
Da jeg var et usikkert og «uferdig» menneske på vei inn i puberteten, ble mamma en annen. Hun gikk fra frisk til kreftsyk. Fra rund, sveisen og fargerik, til mager, hårløs og askegrå.
Vi ble fortalt at den første svulsten var på størrelse med en appelsin.
Jeg husker jeg så hvordan mamma prøvde å ta seg sammen utad og møtte alle med positivitet, en positivitet som ble beundret. Men «bak kulissene» ble jeg vitne til kreftens realitet.
Fortvilelsen, smertene, mamma som gråt i smug, kvalmende lukter og lyder av oppkast, cellegift, sykehus og den brutale forandringen av hvordan hun så ut. Mamma var ikke lenger den trygge og stabile. Livet ble uforutsigbart. Hjemmet ble en sykestue.
Hår og håp
Mamma kunne ikke fordra å gå med varm og kløende parykk. Derfor «luftet hun hodet» da jeg var på skolen. Jeg skvatt da jeg kom hjem. Hun så skummel ut. Jeg reagerte med å gå inn på rommet mitt og sette på musikk. Allerede da hadde musikken en helende effekt på meg, uten at jeg var klar over det.
Jeg husker lettelsen da håret kom tilbake. Med håret kom håpet. Men det gjorde også tilbakefallene. Uvissheten var igjen over oss.
Jeg fikk videohilsen av mamma fra sykehuset på konfirmasjonsdagen min. Hun var nyoperert og hadde fått utlagt tarm. Jeg kjente klumpen inni meg vokse, men holdt den tilbake. Slik jeg kom til å gjøre de neste 25 årene.
Når fasaden er viktigst
Som ung og pårørende var jeg i en ekstremt sårbar fase, hvor fasaden paradoksalt nok ble viktigst utad. Jeg ville være som alle andre og komme fra en normal familie. Men når en foreldre får kreft, er ikke familien «normal» lenger.
Ved å kompensere, prøvde jeg å virke vellykket utad, og fasaden vokste desto mer. Sterke følelser som redsel, sinne, sorg og skam ble dyttet innover.
Jeg var flau da jeg hadde med venner hjem til «sykestuen», flau over å ha med mamma på foreldremøte og andre tilstelninger med parykk og stomipose som laget lyder og lukter. Jeg klamret meg til fasaden og prøvde å lappe over livet der hjemme.
Gradvis fjernet jeg meg mer og mer fra henne både emosjonelt og fysisk. Jeg skjøv henne bort både fordi jeg ikke klarte å forholde meg til de sterke følelsene jeg ikke forstod, og fordi jeg følte jeg mistet den mammaen jeg kjente. Alle de innestengte følelsene ble liggende å gjære i kroppen til de ble reaksjonsmønstre senere i livet.
Kampen mot døden
Julen 1996 fikk vi den brutale beskjeden om at det ikke var «mer å gjøre». De indre organene var fullstendig spist opp av kreften og mamma kunne bare få næring intravenøst.
Sterke medikamenter endret personligheten hennes og hun ble mer og mer som en skrekklignende skikkelse da kiloene raste av. Hun kjempet mot døden akkurat da vårsolen hun elsket, begynte å varme og fuglene sang av full hals utenfor sykehusvinduet.
Det var grufullt å se henne ligge hjelpeløs og rope «hjelp meg» i ubevisst tilstand fordi hun ikke ville dø. De siste månedene hadde vært skremmende og da hun lå for døden som et skjelett, var hun for lengst forsvunnet som «min mamma».
Da de ringte natt til 23. mars, og fortalte at mamma var død, hadde min innvendige forsvarsmur blitt så tykk at jeg ikke felte en tåre.
Famlende fremtid
Jeg stod på terskelen til en ny fase i livet som 20-åring uten en mamma. Jeg gråt ikke i begravelsen. Alt var så overveldende.
Jeg husker vi sto ved kisten med mamma som forsvant ned i mørket, ned i den kalde jorda. Samtidig måtte jeg ta imot klemmer og håndtrykk fra utallige mennesker, kjente og ukjente.
Pappa klamret seg til det positive, hvor mange mamma faktisk hadde betydd noe for. Kirken var stappfull, det var ikke en gang sitteplasser til alle. Det handlet om å holde en verdig og fin begravelse.
Midt oppi det hele hadde farfar dødd av hjerteinfarkt den natten. Jeg synes så synd på pappa, og måtte være «sterk».
Ensomheten i det ukjente
Videregående skole og trygge rammer var historie. Jeg var ikke lenger så sikker på hva jeg ville bli. Bestevenninnen min som var som familie, hadde flyttet utenlands for å studere og de andre barndomsvennene ble spredt. Samtidig hadde familien på mammas side gått i oppløsning.
Noen måneder etter begravelsen, møtte pappa en annen. Jeg forstår at han handlet utifra sitt ståsted, og hadde hatt mange vanskelige år. I dag klandrer jeg ikke ham for det, men det var helt umulig for meg å forstå der og da.
Igjen undertrykte jeg sterke følelser som sinne, og redsel for å være overlatt til meg selv, ved å ta avstand. Jeg ville skåne pappa. Han hadde hatt «nok». Men forskning viser at foreldres egen sorgreaksjon ser ut til å ha stor betydning og det nevnes at nytt forhold tidlig etter dødsfallet, spesielt når det er mor som dør, er forbundet med problemer for døtre.
LES OGSÅ: Barn som mister foreldre
I motsetning til meg, var min fire år eldre bror ferdig med studier og stod stødig og var suksessrik i ny jobb. Han hadde en omvendt mestringsmekanisme enn jeg, og møtte sorgen der og da.
Forskning viser hvordan ulike mestringsmekanismer gjør seg gjeldende i ulike aldersgrupper, personligheter og hos de to kjønn.
Gutter viser ofte mindre reaksjoner over tid enn jenter og årsaken til at jentenes høyere forekomst av angst og depresjonssymptomer hang sammen med større stressbelastninger i den første tiden etter dødsfallet og deres vurdering av fare (threat) og frykt for å bli forlatt.
I forskning på kompliserte sorgreaksjoner når barn og unge mister en foreldre rapporterer jenter generelt mer problemer enn gutter.
Angstanfall
Da jeg skulle starte på studier i Oslo fire måneder etter begravelsen, følte jeg ikke at jeg lenger hadde et hjem å komme til hvor «døren stod åpen». Hver morgen kjente jeg på prestasjonspresset i form av kvalme og uro. Men jeg gjorde som jeg hadde lært, å ta meg sammen og tenke på det som var positivt.
Å tenke positivt var mammas mantra, familiens mantra, mitt mantra. Hun var så positiv at det at hun skulle dø var ikke et tema for henne. Det ble sagt at hun klarte å forlenge livet med flere år ved å være så positiv. Å forholde meg til vonde følelser var derfor ikke et alternativ.
Jeg bet tennene sammen, var målrettet og fikk en god jobb rett etter studiene. Da jeg startet, kjente jeg på frykten for ikke å leve opp til forventningene. Uroen i meg vokste, og jeg fikk angstanfall på jobb.
Jeg hadde verken hørt om angst eller psykiske lidelser, og ble kjørt til legevakten. Der ble jeg dempet med beroligende piller, etterfulgt av antidepressiva. Jeg husker jeg tenkte at jeg heller ville vært lagt inn, da kunne jeg slippe å stå alene i det som var «der ute». Men jeg var aller mest redd for at noen skulle få vite at jeg hadde vært på legevakten. Jeg skammet meg.
Skrekkbildene på netthinnen
Jeg fortalte ingen at jeg våknet av grufulle mareritt om mamma som lå for døden som en skjelettlignende skikkelse og ropte på hjelp fordi hun ikke vil dø.
Ingen visste at jeg bar på bilder av henne som ble seigpint til døde de siste månedene av hennes liv. Skrekkbildene av den tynne kroppen som ikke lenger kunne ta til seg næring hadde satt seg på netthinnen, og jeg slet med grufulle flashbacks av hennes dødskamp.
Jeg fortalte ingen om den indre uroen i form av kvalme, høy puls og mørke tanker. Det var spesielt vanskelig å sove. Kroppen møtte den underliggende og ubearbeidede frykten og jeg klarte ikke å få ned pulsen. Ofte våknet jeg av mareritt.
Erkjennelsen
Det skulle ta 30 år før jeg klarte å møte følelsene. Kunne all denne uroen, angsten og mørket jeg hadde kjempet mot i alle år handle om min oppvekst? Det var som jeg hadde utsatt sorgen, og kanskje hadde jeg mer styrke til å møte den når jeg selv var godt voksen og ikke lenger var alene.
Men i løpet av alle disse årene hadde følelsene satt seg i kroppen og utviklet seg som skader på både nervesystemet og stressresponsen i hjernen.
Over 30 år etter mamma ble syk, fikk jeg en Post-traumatisk stress-diagnose (PTSD). Selv hadde jeg trodd at PTSD rammet de som hadde vært i krig. Helt til jeg fikk høre at jeg som en sårbar ung jente hadde vært i «min krig» og bar på et komplekst og ubearbeidet traume. Innvendig reagerte kroppen som om jeg var i fare, ved å sette seg i alarmberedskap.
BOKUTDRAG: Også hverdagslige opplevelser kan utløse traumer
Tilstanden tappet meg for energi og jeg slet med tunge tanker som jeg skjøv bort, jeg hadde da ingen rett til å kjenne på nedstemthet. Jeg bodde tross alt i verdens rikeste land, uten katastrofer eller krig, ikke var jeg syk heller! Hele livet hadde jeg skammet meg når jeg kjente de mørke tankene dro i meg.
Baksiden av positiv psykologi
Når jeg ser tilbake ser jeg tydelig hvordan positiv psykologi kan virke mot sin hensikt hvis man bruker det til å «løpe fra brutale minner og vonde følelser». Positiv psykologi ble min overlevelsesmekanisme, men det bidro til å ignorere de reelle følelsene.
Det gjorde at jeg aldri erkjente de fæle bildene på netthinnen, uroen i kroppen og utryggheten jeg konstant hadde. For mamma medførte det at hun aldri snakket om hvor alvorlig syk hun var eller at hun skulle dø. Derfor tok vi aldri farvel.
I dag ser jeg at vi trenger både å erkjenne følelser, snakke om det og akseptere det som er. Vi trenger å møte både det «lyse og det mørke», for å kunne være «hele» mennesker.
PTSD i praksis
Diagnosen jeg fikk, definerte meg ikke. Men det ble en lettelse å få en medisinsk forklaring på hvorfor jeg hadde strevd så mye. Da jeg startet i terapi fikk jeg vite at nervesystemet hadde vært i alarmberedskap i flere tiår.
Kroppen var i en vedvarende aktivering som hadde satt seg i det autonome nervesystemet og gjorde den konstant stressaktivert. Forskning viser at personer med PTSD har en uvanlig utskillelse av stresshormonet kortisol. Blir ikke denne tilstanden behandlet, kan det skade sentralnervesystemet.
Hjernen hadde en stor aktivitet i to hjerneregioner, Prefrontal Cortex og Amygdala. Prefrontal Cortex hjelper til med å regulere følelser som blir trigget av Amygdala. Amygdala har som rolle å sende signaler om fare og er den delen av hjernen som regulerer frykt og følelser.
Strukturen rundt Amygdala er ikke ferdig utviklet før 25 års alder og hjernen regnes ikke som fullmoden før man er mellom 25- 30 år. Barn og unge som utsettes for skremmende opplevelser blir derfor mer styrt av følelser, og reaksjoner som frykt, redsel og sinne blir forsterket fordi evnen til selvkontroll ikke er ferdig utviklet.
Alltid på
PTSD-lidelsen utspilte seg som kronisk stress som svekket hjernen både gjennom å hemme forbindelser og forsterke følelser som frykt og fare. Reaksjonene ble kraftige innvendig, spesielt da jeg var i situasjoner som jeg opplevde stressende, både på jobb og privat.
Min første sjef kalte meg «kjappfot». Ikke visste han at jeg gikk fort fordi jeg var full av adrenalin og følte at jeg hadde konstant dårlig tid. I frykt for at jeg ikke leverte raskt nok eller var flink nok.
Det hjalp heller ikke da jeg fikk jobber med deadlines som dundret på. På jobb var det som om alt stod og blinket rødt og jeg klarte aldri å «skru av». Utvendig var jeg positiv, innvendig følte jeg meg som et utskudd som håndterte alt så mye dårligere enn alle de andre.
Erkjennelse og aksept
Det viste seg at angsten og uroen jeg hadde prøvd å skjule for meg selv og andre gjennom hele livet, var et resultat av alt jeg ikke snakket om. Det var som om kroppen hadde «hengt seg opp», og jeg gikk konstant overaktivert med en pustefrekvens som gikk altfor fort. Kroppen fikk ikke den hvilen den trengte til å hente seg inn igjen.
Jeg ble fortalt at jeg var voksen da jeg var 20 år og la press på at jeg måtte klare meg selv. Jeg var også opplært til ikke å belemre andre. Nå ser jeg på 20-årige meg med omsorg, og forstår at fasaden var en forsvarsmur for i det hele tatt å klare og fungere både gjennom studier og på jobb.
I 20-årene prøvde jeg å overskygge uroen med overdreven fysisk- og mentaltrening. Jeg var så avhengig av trening at jeg måtte på treningssenter julaften for å føle at jeg hadde «styrke» til å komme meg gjennom kvelden.
Det var vanskelig å legge fra meg de innvendige bildene av mamma sin siste jul. Jeg var mye alene i jula, og husker fortsatt hvordan jeg ventet på at 1. juledag skulle gå over, og at jeg higet etter å komme på treningssenteret da det åpnet igjen 2. juledag.
Den gang hadde jeg ikke den kunnskapen om hva fysisk aktivitet gjør med hjernen, men det er tydelig at jeg kjente effekten.
Tok aldri farvel
I 30 årene kom skyld – og skamfølelsen over at jeg hadde vært en egosentrisk datter hvor tenåringsskammen og fasaden hadde gjort meg kald utenpå. Jeg klandret meg selv for å ha tatt avstand fra mamma, spesielt da hun lå for døden. Det var vondt å bære på at jeg aldri tok farvel.
Da jeg selv ble mamma, kom et intenst savn skyllende over meg og minnene blusset opp. Men ved å prosessere i terapien ble minnene gradvis mer nyanserte. Nå føler jeg meg mer hel enn noen gang.
Den viktigste reisen
Jeg fikk et perspektiv på livet som en 50-åring allerede da jeg var 20, og visste allerede da hvor uforutsigbart livet var. Derfor har jeg alltid levd intenst, og vært opptatt av å fylle livet med det som betyr noe.
Den viktigste reisen jeg har tatt, er fra hodet til hjertet. Jeg har lært hvordan kropp og sinn henger sammen og viktigheten av å møte alle typer av følelser. Det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, men når jeg har denne livserfaringen, vil jeg bruke den til noe meningsfullt.
Det er ingenting jeg ønsker mer enn å bidra til å hjelpe andre til få det best mulig utifra sine forutsetninger. Nå forstår jeg så mye mer, og jeg ser alt jeg strevde med som ingen så, ikke en gang jeg selv.
LES OGSÅ: Hva vet vi om sorg og komplisert sorg?
For å komme meg videre, trengte jeg profesjonell bistand til å bearbeide fortiden som lå som tett tåke innvendig. Samtalene med psykiater har vært til stor hjelp, og jeg fikk «tømt ryggsekken» jeg hadde båret på så altfor lenge. Jeg oppfordrer alle til å tømme sin «ryggsekk» i tide, ellers kan livet bli unødvendig strevsomt.