Utdraget er fra dagboken min. Avsnittet er skrevet samme dag det skjedde. Jeg har opprinnelig skrevet teksten på finsk ettersom det er mitt morsmål og hjertespråk. Jeg skriver alltid dagbok på finsk. Fridolf var arbeidstittelen til barnet jeg bar.

Jeg googlet psykisk vold for første gang etter denne voldsepisoden i bilen da han skulle kjøre meg til sykehuset. Jeg hadde hørt begrepet tidligere, uten å interessere meg noe særlig for det. Men dramaet i bilen gjorde meg vettskremt, utmattet og mørbanket.

Han hadde ikke bare satt mitt og mitt barns liv i fare, men også brukt stygge og seksualiserte ord om meg. Han sa at jeg var pen nå, men om noen år ville ingen mann ta på meg. Han sa at jeg hadde «pult rundt som ville helvete», og at alle visste hvor «brukt» og «forurenset» jeg var. Folk snakket om det, ifølge ham. Jeg kunne prise meg lykkelig over å ha ham – enn så lenge, i hvert fall.

Jeg visste ikke da at denne måten å omtale meg på – som en løs kvinne – skulle bli gjentakende og gjennomsyre forholdet vårt. Jeg visste heller ikke at voldshandlingen i bilen var de første tegn på et mønster der de sterke verbale og emosjonelle voldsutbruddene hans gjentok seg med tre, fire ukers mellomrom. Jeg hadde ennå ikke lest om voldens sykliske natur.

Volden ødelegger gradvis offerets selvbilde

Det er vel ingen forhold som begynner med vold, verken fysisk eller psykisk. Som oftest kommer psykisk vold inn bakdøren, et stykke ut i forholdet, etter en vidunderlig start. I begynnelsen kan det ofte være en historie om den perfekte kjærligheten, om to sjelevenner som finner hverandre. Det er en historie også mange voldsutøvere bruker. Man får høre hvor unik man er, og hvordan han aldri har følt på denne måten tidligere. Man blir satt på en pidestall, elsket og beundret. Den første tiden vet man jo ikke at man har innledet et forhold til en voldelig mann.

Voldelige forhold følger som regel samme mønster. Den magiske, eventyrlige starten er kraften som holder offeret bundet til voldsutøveren. Når volden sakte og snikende kommer inn i bildet, gjør man alt for å komme seg tilbake til hvordan forholdet var i starten, før volden begynte.

Ofre for psykisk vold får en snikende følelse av at noe er galt, men de klarer ikke alltid å sette ord på hva. Man har ikke begrep for det som skjer siden det skjer så gradvis – og man har kanskje aldri opplevd noe lignende. «Han nektet ikke når jeg skulle dra og besøke venner, men det var akkurat da han alltid var i dårlig humør», fortalte en kvinne til meg. Og så begynte han etter hvert å kritisere vennene hennes slik at hun sluttet å treffe dem for ikke å ødelegge stemningen hjemme.

Selv om psykisk vold faktisk er den vanligste formen for vold i et forhold, kan den være vanskelig å kjenne igjen. Kjernen i handlingene ligger i voldsutøverens ønske om å kontrollere og herske over hva den andre tenker, gjør og sier. Volden ødelegger gradvis offerets selvbilde og selvtillit. Den voldelige partneren angriper ganske enkelt offerets psykiske velvære helt til selvbildet er ødelagt – eller er fullstendig prisgitt den andre.

Jo mer man klandrer seg selv for volden, dess mer effektiv er den

At ofre for psykisk vold forklarer partnerens oppførsel med sine egne feil, er vanlig. Det er et resultat av voldsutøverens manipulering. Han tar sjelden ansvar for handlingene sine, men forklarer og legitimerer dem med offerets oppførsel. Derfor ender offeret opp med å anklage seg selv: «Hvorfor tok jeg opp det med barnepass» eller «Hvorfor brente jeg grøten».

Offerets tanker kan virke bagatellmessige og rare for utenforstående når man sammenligner med konsekvensene. I offerets sinn blir de en logisk måte å overleve på: «Hvis jeg var flinkere, ville det ikke skjedd.» En slik tankegang passer fint for voldsutøveren.

Livet består hovedsaklig av hverdager. Psykisk vold er gjentakende og skjer nettopp i hverdagen – på kjøkkenet, på sofaen, i bilen, etter arbeidsdagen, i ganske vanlige, familiære situasjoner. Over tid sniker volden seg inn i offerets selvbilde. Litt etter litt begynner offeret å tro at hun faktisk er så stygg eller dum eller horete som voldsutøveren påstår gjennom sine finurlige manipulasjoner som er bakt inn i hverdagslivet. Jo mer man klandrer seg selv for volden, dess mer effektiv er den.

Ofrene for psykisk voldelige forhold bærer på mye skyldfølelse. Det er akkurat slik voldsutøveren vil ha det. Og imens går han fri og føler ingen skyld.

Skam – voldens følgesvenn

En venn som var innviet i mitt forholds utallige opp- og nedturer, sa en gang da jeg ga en kortversjon av kjærlighetslivet mitt til en felles venn som var til stede: «Nå har vi jo bare Sannas historie.» Det føltes som et slag i ansiktet. Min umiddelbare og intuitive tanke var at jeg skulle ønske at kjæresten min hadde slått meg. Ingen sier til et offer for fysisk vold at «Vi har jo bare din historie» når de ser blåmerkene. Når hun sa det hun sa, legitimerte hun overgrepene hans, følte jeg. Som om det var slik han påstod – at jeg fortjente behandlingen jeg fikk. Jeg følte at jeg ikke ble trodd på det jeg fortalte.

Med vold kommer ikke bare skylden, men også skammen. Den finske journalisten Riina-Maria Metso har skrevet boken Miksi se ei vain lähde? («Hvorfor går hun bare ikke?»), der kvinner som har vært utsatt for vold i parforholdet, kommer til orde. Metso skriver i boken at skyld og skam er de to viktigste pilarene i voldelige forhold.

Offeret må ikke bare ta imot volden, men også bære skylden for den – og skammen som knyttes til den. Voldsutøveren bagatelliserer det han gjør og flytter skylden over på offeret. Offeret skammer seg over å bli i forholdet, selv om hun forstår at hun blir dårlig behandlet. På grunn av skammen kan det være vanskelig for venner og familie å vite hva som foregår. Offeret forteller ikke hva som skjer, ettersom hun skjønner selv at forholdet ikke er noe å være stolt over.

Skammen kan sitte lenge i hos offeret, også i lang tid etter at forholdet er over. Det er skammen som gjør at vi sjelden ser ofrene med navn og ansikt i media, og at de sjelden skriver bøker som denne. Og slik forblir volden navn- og ansiktsløs, diffus, uangripelig og skjult. Men problemet er, som Riina-Maria Metso påpeker i sin bok, at man beskytter voldsutøverne med anonymiteten. Det er et paradoks, for det igjen øker skammen hos offeret. Å beskytte mishandleren virker viktigere enn å la offeret fortelle sin historie. Navnløshet og hemmelighold bidrar til at volden fortsetter, samtidig som vold er vårt største samfunnsproblem og et alvorlig helseproblem.

Psykisk vold er vold

«Psykisk vold» er et allsidig begrep og rommer mye forskjellig. Psykisk vold er ord og handlinger som brukes for å kontrollere, skade og krenke, men innenfor et stort spekter fra neglisjering til isolering. Psykisk vold er ikke direkte fysisk i sin natur, men en måte å styre eller dominere andre på, ved hjelp av en bakenforliggende makt eller trussel. En voldsutøver kan for eksempel frarøve offeret søvn, eller volden kan være latent – henge i luften, som en mulighet.

Begrepene «fysisk vold» og «psykisk vold» kan også gå over i hverandre, påpekte lederen for krisesenteret i Salten og voldsfeltets norske grand old lady, Wanja J. Sæther, da jeg snakket med henne. En voldsutøver kan for eksempel utnytte offerets funksjonsnedsettelser. Om hun er blind, kan han sette en stol i veien for henne slik at hun ramler. Eller han kan plassere en kaffekopp på kanten av bordet slik at hun brenner seg. Det er fysisk vold, men effekten av den fysiske volden er psykisk – man blir redd.

Psykisk vold høres lettere ut enn fysisk vold, men der fysisk vold er rett frem med en start og en slutt, er psykisk vold kontinuerlig. Fornedring og ydmyking er til stede hele tiden, mens den fysiske volden går over. Som offer for psykisk vold befinner man seg hele tiden i en modus av frykt og er i beredskap. Man greier simpelthen ikke å slappe av. Den som utøver psykisk vold, ser ikke noe galt i det han gjør og sier. Det øker offerets skyldfølelse.

Noen ganger diskuteres det om psykisk vold i det hele tatt kan kalles for vold. Jeg ble selv konfrontert med det i en podkast helt i starten av skrivingen. Da var jeg litt uopplyst og unøyaktig, og lurte også selv på om ikke det engelske ordet abuse kunne fungere bedre, forutsatt av at det fantes en god oversettelse av det. Jeg angrer nå på at jeg ikke sa dette i podkasten: Vold er vold og må kalles for det den er. Det finnes ikke noe annet ord som er mektig nok.

I podkasten Pia og psyken tematiserte man også ordbruken. Programlederen Pia Pedersen, huspsykologen Aksel Inge Sinding og gjesten, sosiolog Helene Langsether fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde en annen inngang til spørsmålet.11 Vold er et sterkt ord, mente de. Vil ordets styrke stå i veien for ofrene? spurte de.

Ordet «vold» kan virke for voldsomt og frastøtende for noen. Langsether sa i et intervju med meg at mange som har opplevd psykisk vold, har vansker med å kalle det for vold. Kanskje ofrene lettere vil kjenne seg igjen og identifisere den psykiske volden bedre om den kalles for psykisk terror eller for psykiske overgrep? Kanskje. Jeg vet ikke. Likevel mener jeg at alle andre betegnelser enn vold undergraver alvoret.

Felles for all vold er at den bryter deg ned. Psykolog Aksel Inge Sinding fortalte hvordan det for mange er avgjørende at terapeuten slår fast og validerer at det var nettopp psykisk vold. Det er viktig at terapeuten på denne måten gyldiggjør offerets erfaring. Slik plasserer man også både skammen og ansvaret der det hører hjemme: hos voldsutøveren.