Det er «Tid for handling» når det gjelder digital kompetanse i Helsepersonellkommisjonens NoU. Det viser at det ikke lenger bare utdanningssektoren, men også helsesektoren, som må tydeligere legge vekt på digital kompetanse. Det gjelder i helseutdanningene, blant brukerne, blant helsepersonell og også blant helselederne.
Men det er lettere sagt enn gjort. Digital kompetanse handler om langt mer enn å mestre enkelte digitale verktøy – det handler om grunnleggende forståelse av hvordan et gjennomdigitalisert samfunn kan skape nye digitale barrierer for tilgangen til helsetilbudene.
Digitale skiller er klasseskiller
Gjennom ett av våre forskningsprosjekt har det vist seg at det tar tid å utvikle digital kompetanse, uavhengig av om man er innenfor utdannings- eller helsesektoren.
Det man finner i helse- og utdanningssektoren er at digital kompetanse er et komplekst kompetanseområde, et abstrakt begrep, og det er vanskelig å sette ord på hva det betyr for den enkelte. Det er derfor behov for å konkretisere begrepet digital kompetanse, og gjøre det tydeligere, målbart og observerbart.
Den nasjonale strategien «Digital hele livet» understreker at pandemien har gjort det tydelig at digitaliseringen av samfunnet forutsetter at borgere mestrer å navigere i mylderet av informasjonskanaler, sosiale medier og digitale plattformer.
Rammer sårbare mennesker
Under pandemien opplevde hele 40 prosent av Norges innbyggere at de manglet digital kompetanse. Samtidig bidro pandemien til å øke det digitale klasseskillet og økte det digitale utenforskapet.
Digitalt utenforskap refererer til det å ikke ha digital tilgang, å være ukjent eller uerfaren med digitale plattformer, spesielt sammenlignet med andre som har digital tilgang, er mer kyndige og hyppige brukere.
Dette utenforskapet viser seg best blant pensjonister, og gir en følelse av avmakt, usikkerhet, ekskludering eller å bli frakoblet et samfunn som i økende grad krever at borgerne er digitalt aktive og kyndige.
Utenforskapet vil over tid skape et skille mellom befolkningen, og dette skillet rammer oftest de mest sårbare i samfunnet som dermed i mindre grad får tilgang til myndighetenes helseinformasjon og helseplattformer. Dette synliggjør igjen viktigheten av å undersøke hvordan digital kompetanse utspiller seg i ulike befolkningsgrupper.
En nødvendighet
En studie fra Storbritannia viser at 24 prosent av den britiske befolkningen mener helse er fullt ut den enkeltes ansvar. Dette fordi mange i befolkningen har en individualistisk tilnærming til helse og hvor man vet fra før at den sterkeste påvirkningen på folks helse er sosiale determinanter som deres nivå av utdanning, inntekt, boligkvalitet og sysselsetting.
Å «være sin egen lykke smed» blir blant disse 24 prosentene ofte tolket som at du er selv skyld i din uhelse. Forskerne finner derfor at det blir svært viktig fremover å endre slike holdninger, utdanne befolkningen om at man ikke må klandre seg selv for uhelse, samt vite hvor man kan få hjelp.
I dette bildet har det vist seg at digital kompetanse, særlig innen helse, nærmest er en nødvendighet. Digital kompetanse vil være nødvendig for enhver borger i et samfunn der premisset ofte er at du må mestre en del digitale verktøy og digitale plattformer for å få tilgang til ulike helsetjenester.
En «infodemi»
Flere forskere mener at høy bevissthet rundt viktigheten av digital (helse)kompetanse også kan fungere som en sosial vaksine, for eksempel under pandemier, ved at enkeltpersoner og lokalsamfunn klarer å skille kvalitetssikret informasjon fra desinformasjon relatert til viruset, vaksinering og lignende.
Nettbasert desinformasjon kan være lett å internalisere dersom man ikke har tilstrekkelig digital kompetanse og kildekritisk dømmekraft. Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og UNESCO peker derfor på at digital kompetanse er stadig viktigere – spesielt i en verden som stadig mer preges av både skyggesider av kunstig intelligens, «deep fake» og feilinformasjon.
WHO har sett en stadig eskalering «infodemi», altså en overflod av informasjon, hvor noe av denne er kunnskapsbasert, mens mye er feilaktig informasjon. WHO beskriver dette som en egen drivkraft under covid-pandemien, og forskere hevder at infodemien sprer seg raskere enn selve viruset.
Ved inngangen til 2022 uttrykte The Lancet en bekymring for infodemien, og kunnskapsgrunnlaget viser at spesielt sosiale medier bidrar til spredning av desinformasjon. Dette kan gjenspeile både hvordan algoritmene skaper oppmerksomhet eller ikke, samt digitalt utenforskap og en manglende kildekritisk dømmekraft i deler av befolkningen.
Gjør vi nok?
På mange måter kan kvalitetssikret, offentlig helseinformasjon «gå under radaren» for en del grupper, mens algoritmegenerert desinformasjon i sosiale medier blir fanget opp av sårbare grupper. UNESCO er såpass bekymret for infodemien at de nevner at «tilgang til pålitelig og nøyaktig informasjon er kritisk i de normale tider, men under en krise som den pågående COVID-19-pandemien, kan det være et spørsmål om liv og død».
Som helsepersonellkommisjonen er inne på bør man adressere digital kompetanse tydeligere i tiden fremover. De helsefaglige utdanningene, brukere, helsepersonell og helseledere må ha en kollektiv forståelse av at digitaliseringen kan skape digitale utenforskap og digitale skiller i sårbare grupper.
Spørsmålet er hvorvidt digital kompetanse har en tilstrekkelig og forpliktende forankring i helseutdanningene her til lands, eller om det er nødvendig med tydeligere nasjonale og politiske rammeplaner.