«Psykose» er et slikt ord. Som så mange andre medisinske uttrykk har det sin opprinnelse i to greske ord – «psyche», som betyr sinn (som i psykologi, studiet av sinnet), og «osis», som betyr sykdomstilstand.
Egentlig betegner det bare et alvorlig psykisk sammenbrudd. På norsk ville vi kalle psykose for en forvirringstilstand, der det er oppstått et tanke- og følelsesmessig kaos, og der det viktigste kjennetegnet er nedsatt eller manglende evne til å skille mellom seg selv og virkeligheten omkring seg selv.
Psykose og stress
Det er viktig å huske at vi egentlig snakker om følelsesmessige, psykologiske problemer hos mennesker, reaksjoner som kan ramme alle, bare påkjenningen blir stor nok. Når følelsene overmanner oss, slik at vårt psykologiske mestringsapparat bryter sammen, får vi dette sammenbruddet som kalles psykose.
Vår evne til å tåle ulike typer av stress i ungdomstiden og tidlig voksen alder er forskjellig. Stress-systemene i kroppen er i stor grad hormonelle, og reaktiviteten i stressaksen påvirkes av det stresset vi opplever i svangerskap og de første leveår.
«Stress» betyr egentlig to ting, en ytre påkjenning og den kroppslige reaksjonen på denne påkjenningen. Stress i form av barndomstraumer har vist seg å være assosiert med mange forskjellige psykiske lidelser, som PTSD, søvnvansker, angst, depresjon, bipolare lidelser, hallusinasjoner, personlighetsforstyrrelser, stoffmisbruk, spiseforstyrrelser med mer. Og stress i tidlig barndom har vist seg å øke reaktiviteten i vårt stress-system, stressaksen, slik at vi reagerer lettere og mer på stressfaktorer senere i livet.
Begrepet vi i dag bruker for å forklare denne økte sårbarheten, er «uheldige livshendelser» (adverse life events). Uheldige livshendelser favner alt fra ren uflaks og tilfeldigheter i livet til overgrep og andre objektivt påvisbare traumatiske hendelser. Så vi må aldri, i møtet med mennesker med psykiske lidelser, tenke i stereotypier. Vi må anerkjenne hvert enkeltmenneske som unikt, og for å kunne hjelpe må vi kjenne livet til den andre, kanskje noen sider av det bedre enn de kjenner det selv. Det er en vesentlig del av psykoterapeutens oppgave, vi kan alle nyttiggjøre oss et utenfraperspektiv på livet vårt, vår livshistorie.
Sagt på en annen måte: Psykisk uhelse må begynne et sted, ha et startpunkt. I utgangspunktet kan alle mennesker bli så forvirret at det kommer inn under psykosebegrepet, avhengig av livssituasjon og ytre stressfaktorer. Vi er alle forskjellige i vår personlighetsutforming. Vi har, og utvikler, våre sterke og svake sider, og vi er forskjellige i måten vi mestrer stress på. Stress for deg er noe annet enn stress for meg. En slik forvirringstilstand oppstår ikke av ingenting eller av seg selv. Nesten alltid vil det før forvirringen, eller sammenbruddet om man vil, være en kortere eller lengre periode med generelle tegn på psykiske problemer, utløst av subjektive stressopplevelser.
Sammenbruddet kan også komme etter en periode der sanseinntrykkene forandres og forsterkes. Lyder kan bli ubehagelig høye, rommet føles mindre, osv. Det vil de fleste ha erfart en eller annen gang i livet, i spesielt stressede perioder. Over tid kan den den mentale påkjenningen øke slik at vi til slutt får et totalt sammenbrudd, med forvirring eller psykose som neste stadium. Alle kan bli alvorlig forvirret som ved en psykose, det vil si at alle kan bryte sammen, bare presset (stresset) er stort nok. Men det som er stress for deg, er ikke stress for meg, og omvendt. Hvordan vi takler ulike typer stress, har med den enkeltes personlighet og tidligere livserfaringer å gjøre.
I november 2019 kom det ut en epokegjørende utgave av det høyt renommerte tidsskriftet Schizophrenia Research, der alle artiklene omtalte forholdet mellom stress og psykose: «Stress and Schizophrenia». Dette er ganske ny kunnskap, og disse artiklene beskriver et paradigmeskifte i vår forståelse av alvorlig psykisk lidelse, herunder psykoselidelsene.
I en artikkel i dette tidsskriftet, «Advances in the neurobiology of stress and psychosis», beskriver Mittal og Walker utviklingen siden «stresssårbarhetsmodellen» ble introdusert (2019).
De skriver: Den sentrale tesen i denne artikkelen (Zubin & Spring, 1977) er at livsutfordringer utløser kriser i alle mennesker, men avhengig av intensiteten i det utløste stresset og terskelen for å tåle det, dvs. individets sårbarhet, vil krisen enten bli regulert og tolerert, eller det kan lede til en episode med «forstyrrelse» (disorder). […]
Moderne psykoseforståelse: Fra hjernelidelse til stresslidelse
Det siste tiåret har sett en betydelig utvikling i hvordan vi forstår psykoselidelser. Vi kan nå se en mye tydeligere logikk i utviklingen av psykiske lidelser gjennom stadier og faser, og vi forstår mye bedre hvordan psykiske lidelser utvikles gradvis, og som et resultat av opplevd stress. Vi har ny kunnskap om stressreaksjoner, psykisk og fysisk, og vi forstår mer av våre psykiske opplevelser som indre avtrykk av ytre hendelser. Og hvordan stress-systemene og immunsystemene spiller sammen, som resultat av ytre påkjenninger, livspåkjenninger. I fortid og nåtid.
Hvordan vi forstår psykisk lidelse, er også avgjørende for hvordan tjenestetilbudet utformes, hvilket innhold det gis, og hvilke behandlingstilnærminger vi gir prioritet. Denne forståelsen har variert opp gjennom historien; de to ytterpunktene er de som forstår psykiske lidelser som utelukkende miljøbetingete, og de som på den andre siden forstår psykisk lidelse som biologiske, arvelige sykdommer på linje med mange somatiske lidelser.
Hvis man betrakter psykose som en biologisk lidelse der psykosegjennombruddet er nærmest uunngåelig, på linje med for eksempel Chorea Huntington, vil vekten ligge på biologiske behandlingstilnærminger og omsorgstjenester. Hvis man betrakter psykisk lidelse og psykoselidelsene som miljøbetingete, vil vekten ligge på korreksjon av ytre miljø, relasjonelle aspekter og forebygging.
På 1940–60-tallet var forståelsen langt over på det miljømessige, mens pendelen svingte over i en biologisk forståelse på 70–90-tallet. På 2000-tallet svingte pendelen igjen, mye takket være ny forskning og kunnskap om epidemiologi, psykiske traumer, gener og epigenetikk. (Epigenetikken er et bindeledd mellom arv og miljø, fordi den på molekylnivå forklarer hvordan miljøpåvirkning kan endre uttrykket til de fleste gener.)
Gjennombruddet omkring epigenetikk, forståelsen av at også genuttrykk er påvirkbart av omgivelsene, menneskets opplevelser, har vært avgjørende for moderne forståelse av årsakssammenheng i psykiske lidelser. Og vi vet at det epigenetiske også virker over flere generasjoner (Jiang et al., 2019). Og, det ser ut til at betydningen av den genetiske risiko er mye mindre enn vi tidligere antok, kanskje så lite som 5–6 % av risikoen, slik forskningsbildet står i dag (Bassett et al., 2017, Goes et al., 2017).
Mange av de genetiske funnene ser ut til å være overlappende mellom forskjellige psykiske lidelser, noe som tyder på at det kan være et relativt stort innslag av felles bakenforliggende årsaker og sykdomsmekanismer. Vi vet i dag at vi egentlig behandler tilstandsbilder, flyktige tilstander med skiftende symptomer og tegn.
Intet menneske passer helt inn i en bestemt diagnose, vi advarer mot «silotenkning», og betrakter psykiske lidelser mer og mer i et transdiagnostisk perspektiv. I det følgende vil vi presentere moderne psykoseforståelse, der mye ennå ikke er tatt inn i lærebøkene, basert på en dimensjonal forståelse av hva psykisk lidelse egentlig er.
Kilder:
Bassett, A. S. et al. (2017). Rare genomewide copy number variation and expression
of schizophrenia in 22q11.2 deletion syndrome. American Journal of Psychiatry,
174, 1054–1063. USA: American Psychiatric Association
Jiang, S. et al. (2019). Epigenetic Modifications in Stress Response Genes Associated
With Childhood Trauma. Frontiers in Psychiatry, 08 November 2019. Sveits:
Frontiers Research Foundation http://www.frontiersin.org/psychiatry/archive
Mittal, V. A & Walker, E. F. (2019). Advances in the neurobiology of stress and psychosis.
Schizophrenia Research. Volume 213, 1–5. Elsevier.