Under den store bølgen av feminisme som skylte over den vestlige verden på 1960-tallet, tok kvinner et oppgjør med den deterministiske og smale rollen kvinner fikk tildelt i samfunnet.
Man kritiserte foreldregenerasjonens konforme levemåte, og man ønsket innpass i det mannsdominerte arbeidsmarkedet, og autonomi over egen kropp. I akademia ble kjønnsforskning og kvinnehistorie utformet som egne fagfelt, og i USA banet kvinnelige antropologer vei med forskning på overgangsriter i morsrollen.
Dette overgangsritet kjenner vi nå som begrepet matrescence, et begrep jeg mener fagfolk, og gjennomsnittsmennesket i Norge, bør ha kunnskap om.
Morskap på automatikk og instinkt
For de som ikke er kjent med begrepet matrescence, er det å regne som en sekkebetegnelse for alt som rører seg i en kvinne når hun går fra å være en kvinne til å bli en mor.
Innad begrepet matrescence, blir ikke de ulike prosessene en kvinne gjennomgår sett på som individuelle prosesser. Det biologiske, fysiologiske, psykiske, kulturelle og spirituelle er prosesser som påvirker hverandre, alt henger sammen. Det er altså en helt annen måte å tenke om morsrollen på enn det vi er vant til.
I Norge er synet vårt på morskap preget av fokuset på de fysiske prosessene. Vi har sex, blir gravide, føder og har en barseltid hvor vi skal blø og heles. Deretter går det meste av seg selv, fordi dette har kvinner gjort til alle tider.
Det later til at det går det ren automatikk i det å bli mor. Og vi tar for gitt at vi bare forstår alt på instinkt. Men stemmer det?
Vi visste mer om kyr enn om mennesker
På slutten av 1960-tallet tok Dr. Dana Raphael, sammen med et team kvinnelige forskere, for seg etnologen Arnold Van Genneps arbeid med overgangsritualer fra tidlig 1900-tall.
Skjønt Van Gennep tok for seg morsrollens overgang, studerte han ritene som noe mekaniske og stegvise: Først føder hun barnet, så ammer hun, deretter ligger hun til sengs så lenge hun kan før hun får stå opp, og deretter er hun klar for samleie igjen.
Raphael så at det manglet kunnskap om de mer inngående prosessene som kvinnene gjennomgikk, og hva kvinnene selv opplevde.
I kjølvannet av dette oppdaget hun dessuten av man hadde mer inngående kunnskap om amming hos kyr, enn hos mennesker. Hun så også at ammefrekvensene i verden hadde direkte sammenheng med barnedødelighet, og hun opplevde at de kvinnene som ble best ivaretatt før, under og etter fødsel, fikk en mye smidigere overgang til morskapet, og mestret amming bedre.
Hva er det vi har glemt?
I sin forskning av folkegrupper over hele verden, koker det likevel ned til en og samme ting: overgangen til morsrollen, kvinnens matrescence, blir omtalt som et traume. Og en kvinne som ikke tas vare på av sitt fellesskap, vil ha dårlige forutsetninger for å komme seg gjennom dette overgangsritet.
Det viste seg nemlig at betydningen av kulturelle overgangsritualer, avtaler om hvem som skulle ta seg av den nye moren, tilgangen på mat, hjelp til renhold og den slags, var helt essensielt for at den nye moren skulle føle seg trygg, etablere amming og komme seg fysisk.
I den vestlige verden, med vekt på USA, var overgangen til morskapet preget av separasjon. Både separasjon av mor og barn på barsel, og separasjon av den nye moren og samfunnet etter endt sykehusopphold. Noe som var en stor kontrast til andre deler av verden. Hva er det vi har glemt i vår vestlige verden?
Hedning i barsel
I aller høyeste grad har dette handlet om at morsrollen ikke er noe vi forstår instinktivt. Sidestilt med enkelte andre primater, trenger menneskemødre også opplæring i hvordan vi blir mødre, og hvordan vi ammer.
Og fordi vi er særs sårbare i denne overgangsfasen, er vi i behov av en flokk som støtter oss. Isolasjon er et nytt og moderne fenomen, og ikke noe som er naturlig for vår levemåte. Likevel fronter vi separasjon mellom sårbare individer som noe naturlig, fordi vi ikke kjenner til noe annet.
I Norge har vi hatt ritualer i form av barselgrøt, 40 dager i barselseng, og hvis vi vil gå helt tilbake til vikingtiden; feiringen av barns-øl, som foregikk med hele lokalsamfunnet. Vi har også hatt skikken kirkegang i nyere tid, som var en måte å innlemme moren i kirken igjen, siden hun var som hedning å regne i barseltiden. Kvinnens kropp var syndig, og en fødsel kunne vitne om seksuelle aktiviteter.
Det er kanskje ikke dette vi ønsker å gjenopplive, men vi som føder barn merker godt på kroppene våre at vi mangler gode ritualer som ivaretar oss i vår matrescence.
Fødselsdepresjon rammer én av tre kvinner
Det har vært en sterk økning av psykiske lidelser blant nye mødre siden norske politikere begynte å gjøre kutt i fødsels- og barselomsorgen. Når fødestuer har blitt lagt ned, liggetider på barselavdelingen har sunket, jordmormangel preger by og distrikt, og helsestasjonene er rammet av en stram kommuneøkonomi, ser vi også hvilken effekt dette har hatt på mødres psykiske helse.
Forekomsten av fødselsdepresjon har økt, og bare under pandemien økte den med 75 prosent. Det innebar i praksis av hver tredje fødekvinne fikk fødselsdepresjon, og for de som ikke helt vet hvor alvorlig fødselsdepresjon er, så er den topp tre årsaker til selvmord blant kvinner i Norge.
Hva forteller dette oss? Isolasjon og manglende støtte er et enormt bidrag til at kvinner blir syke. Noe som koster staten milliarder hvert år. Åpenbart trenger vi en opprusting av vårt psykiske helsevern, og mer kompetanse på mødre. Ansvaret hviler ikke bare på sykehusene og staten, men også resten av samfunnet.
«Baby showers» og «gender reveal parties»
Dr. Alain Gregorie har utviklet et perinatalt helsetilbud i Storbritannia, og mener at dette ikke bare skal legges på sykehusene og staten, men også er et ansvar som ligger på enhver samfunnsborger som kjenner en mor.
Trekker vi dette tilbake til Dr. Dana Raphaels forskning som viser til betydningen av overgangsritualer i en kvinnes matrescence, så forteller det oss at mangelen på dette i vår vestlige kultur, kan være en vel så stor faktor for hvorfor kvinner blir sykere.
Og dette er ikke et problem som løses av «baby showers» og «gender reveal parties». Vi må hardere til verks. Vi trenger en sterkere kultur som ivaretar mødre, som bidrar til mer respekt og forståelse for morsarbeidet.
Enhver familie, hvor en datter eller en svigerdatter går gravid, har et ansvar for å sørge for at hun er ivaretatt og trygg på det som skal komme. Vi ville tatt vare på våre syke, ville vi ikke? Hvorfor skal en en matrescence være annerledes?
Mitt forslag
Å sørge for at en kvinne som skal føde, eller har født, er tatt hånd om i form av mat på bordet, næringsrike drikker, rene klær, barnepass, sengetøy og rent hjem, vil ta enorme byrder fra hennes skuldre. Ja, hun har kanskje en partner, men partner fortjener også å hvile i denne omstillingsfasen.
Å komme på barselbesøk, kreve oppmerksomhet, og nærhet til barnet, er ikke god barseletikk. I det fjerde trimesteret ligger det mye god helse i å la mor og barn få hvile, og ro til å finne hverandre i en ny tilværelse.
Pårørendes tid til tilknytning kommer, og den viktigste veien dit er å fasilitere for mor og barn. Det er deres tid, og de trenger støtte og pleie. De har skjønt dette i kulturer over hele verden, og med fremveksten av vår individualistiske kultur har vi glemt viktigheten av fellesskap.
Jeg fremmer et forslag om å øke statusen på morskapet, for det vil gagne hele samfunnet i lengden. Både samfunnsøkonomisk, som forebyggende tiltak når det kommer til psykisk helse, og for følelsen av å være verdsatt som menneske.
Kilder:
Blom, Ida: Den haarde dyst – fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år (1995), Cappelen
Blom, et.al: Kvinner i den vestlige verden fra år 150 – renessanse, reformasjon og revolusjon (2005), Cappelen Damm akademisk, Oslo.
Skjelbred, Ann Helene Bolstad: Uren og hedning – barselkvinnen i norsk folketradisjon (1972), Universitetsforlaget, Oslo.
Raphael, Dana & Davis, Flora: Only Mothers Know – Patterns of Infant Feeding in Traditional Cultures (1985), Praeger Publishers Inc
Raphael, Dana: Being Female – Repdroduction, Power and Change (1957), De Gruyter Mouton
