Teknisk sett har vi aldri hatt det bedre. Vi har alt. Ikke bare har vi alt, men vi forsøker i tillegg å få til alt, og vi vil få til alt nå.
Jobb, familie og husdyr, trening, oppussing, båt og campingvogn. På jobb skal vi videreutdannes og selvrealisere.
Man skal få med seg serier og filmer, gå på kafé, reise og bruke den fortsatt ubrukte kajakken man kjøpte i fjor.
Man har internett, mobil, mottar meldinger og observerer andre på sosiale medier.
Man skal dokumentere og vise hvor lykkelig man er, bruker tid og energi på å sammenlikne seg selv med andre.
Redde verden før lunsj
Standarden er å stå opp klokken 06, redde verden før klokken er 07, blir milliardær innen klokken 08 og løpe maraton før klokken slår 09.
Vi vil ha alt, gjøre alt og oppnå alt og det skal skje nå. Og alle har alltid dårlig tid. Men å gjøre alt er for mye for alle.
Som tapre soldater faller mange om i kampen for å oppnå alt, samtidig som prisen betales med psykiske reaksjoner som diagnostiseres, sykeliggjøres, medisineres og sykemeldes.
Tapperheten selges som lykke på sosiale medier. At man fremstår som lykkelig er jo i alle fall noe. Jeg synes, ergo er jeg. Jeg får likes, ergo betyr jeg noe. Men følelsene er dine speiles ikke i den digitale fremstillingen av deg selv. Ingen kan se at du faller, ingen vet hva du føler.
Er det sykdom?
Det snakkes og spekuleres om mysteriene rundt psykisk helse og psykdom. Sykdommer konstrueres og mennesket degenereres. Det åpenbare blir usynlig mens konstruksjonene ligner mer og mer på en sannhet.
Tilbake står mennesket, alene, og må finne sin egen vei i det umenneskelige, alene. Å mestre både den fysiske, mentale og digitale verden på en god måte, er for mye for de fleste – i hvert fall slik det forsøkes i disse dager, når man skal klare alt og klare det nå.
Før var det færre verdener å mestre, og det var vanskelig nok det.
Når det blir for mye sier kroppen fra. Det sies fra på flere måter for å få oss til å stoppe. Det blir sterkere og sterkere for å få oss til å høre etter. Det er det vi kaller psykiske lidelser, selv om det ikke gjelder alle som sliter psykisk.
Den mentale luksusfellen
Ingenting er bortkastet tid, kjedelig og ubehagelig. Ingenting er noe de late gjør. For mange er ingenting naturstridig. Medisinen har jo alltid vært, uansett problem, å gjøre noe.
Mange trenger å gjøre mer av ingenting. Flinke og slitne, men ikke så flinke til å ikke være flinke. Ikke så flinke til å være slitne heller. Men de gjør så godt de kan.
Rådene de får, kravene som stilles, forventningene de opplever er å gjøre noe med situasjonen. Gjør noe med problemet. Nå. Det lyder kjent, ikke sant? Gjøre alt. Få til alt. Nå.
Hvem ga oss den tåpelige ideen om at når man har gjort for mye, er løsningen å gjøre mer?
Det er som å bytte fra vin til øl for å bli mer edru. Som å bruke mer penger for å få mer penger, når man i realiteten er blakk. Det vi kaller kredittkortsyndromet. Den mentale luksusfellen. Det virker ikke.
Kan det være så enkelt at vi trenger mer av ingenting? Å gjøre ingenting kan ikke løse alt. Men det er ikke langt unna. For å gjøre ingenting leder som regel til noe.
Samvittigheten er ikke en god rådgiver
Å gjøre ingenting virker. Jeg kaller det ingenting-metoden og har over 20 år erfaring med å bruke den, og hundrevis av levende eksempler på mennesker som har kommet seg gjennom og tilbake i sporet igjen.
De blir flinkere til å være flinke mot seg selv og ikke nødvendigvis mot alle andre. Men det er ikke så lett som mange tror – de gjør så godt de kan, men å gjøre ingenting stresser de fleste.
Forventningen om å gjøre noe for andre sliter dem ut. Og de får dårlig samvittighet når de ikke gjør det de tror er forventet av dem. Men det er egentlig ingen som krever eller forventer noe som helst. En evig prosess som ofte havner på mitt kontor. Styrt av samvittigheten – den dårlige varianten.
Samvittigheten er ikke en god rådgiver. Den er god til å være dårlig og dårlig til å være god. Det snodige med samvittigheten er at det som regel er de som gjør mest som får dårligst samvittighet.
Ingenting-metoden er min metode, min medisin, en metode jeg har rappet av naturen. Resepten er mer ingenting, som erfaringsmessig virker. Løsningen er naturens egen. Ikke rart den virker. Den har alltid virket. Fram til nå. Men når det å gjøre ingenting er stressende, det er da angrepene kommer.
Innboksenes angrep
Når man tenker på innboksen, tenker man kanskje på e-post. Man har kanskje en eller to innbokser.
Alt det andre som kommer inn har vi få eller ingen gode begreper og strategier for å håndtere. Dagens håndtering av vår digitale verden virker rett og slett ikke. Fienden kommer fra alle kanter. Det er ikke lenger en eller to innbokser. Det er mange, over alt. Og det er nettopp det, at alt kommer inn digitalt, fysisk og mentalt, alt som krever noe av deg. Det er mange, mange innbokser.
Alle signal fra verden rundt deg, også de som kommer innenfra, havner i innboksene. Innboksene svarer ved å sende ut armeer av «to do»-lister med krigerske oppgaver, aktiviteter, gjøremål, prosjekter, mål og formål.
Væpnet til tennene sprer de frykt, som du tilbringer hele ditt liv, både i våken og sovende tilstand, til å kjempe mot. For fienden er mangfoldig og frykten er dets våpen.
I kampens hete er det få eller ingen som hører den lille stemmen som roper om behovene man har. Men dette skal ikke være en krig. Dette er livet.
Alt står på spill
Du må leve med frykten, tvilen, imaginære konsekvenser. Bildet av deg selv, ensom, forlatt, hatet og fattig, spille trekkspill og tigge på gaten for å tjene til livets opphold fordi du tapte kampen mot «to do»-listene.
Verre blir det når du ikke engang kan spille trekkspill. For å toppe det hele, hater du lyden av instrumentet.
Hele livet står på spill. Det er innboksene eller deg. Du kan ikke la dem vinne. Men man må spørre seg selv hvor lenge listene skal styre deg. Er det verdt det, og kommer man noensinne til å vinne? Er det egentlig en kamp noen kan komme seirende ut av?
Bør man ta «to do»-listen før den tar deg?
Det er ikke rart at mange går fra å sjekke innboksene til å bli utbrente – fra å sende en melding til å bli sykmeldt. De færreste rekker å stille det viktigste spørsmålet i menneskets eksistens: Hva er riktig for meg?
Siden man stresses av å gjøre ingenting, og man tror at å flykte fra å gjøre ingenting nytter, blir «to do»-listene lengre, større, sterkere og farligere. Å flykte fra angrepene kan skape full krig.
Man føler man må gjøre noe. Kjempe mot innboksene. Ta «to do»-listen før «to do»-listen tar deg. Vær forberedt og klar til å angripe nye aktiviteter og oppgaver som kommer mot deg som kuler fra geværet.
Mer teknologi er våpenet vi velger for å kjempe kampen. Resultatet er flere innbokser, samt en og annen avhengighet som må overvinnes i tillegg. Teknologien er dop, våpen, angrep og selvforsvar i ett. Det burde være et verktøy som gjør livet bedre. Hvilken vei går det egentlig?
Mangelfulle sannheter
Det har lenge vært en sannhet at våre stressresponser er fight, flight eller freeze. Det er naturlige reaksjoner sies å være en del av vår biologi.
Det er nok fremdeles en sannhet som gjelder mange levende vesener, men vi mennesker har et større register. Fight or flight-responsene er gammeldagse og mangelfulle. Vi har tilgang til flere strategier for å takle stressende situasjoner.
Vi har evnen til å tenke, planlegge og tolke. Vi har muligheten til å regulere, håndtere og evaluere situasjonen. Vi kan bruke fortiden til å forhandle med fremtiden, påvirke reaksjonene våre, akseptere situasjonen.
Vi kan styre mer enn vi er klar over, men kontrollere mindre enn det vi prøver å kontrollere.
Vi kan bruke huet til å styre kroppen, men vi skiller ikke mellom hva som er farlig og hva som føles farlig. Å ikke gjøre noe er tidvis et bedre alternativ enn å bli stresset.
Aksept er magi
Det fremstår for meg som om at å gjøre alt har blitt for mye. At livet slik vi forsøker å leve det har blitt for mye.
Vi forsøker å sette gamle rammer på nye bilder. Mange har lært gode arbeidsvaner og arvet en hederlig arbeidsmoral fra generasjonene før dem. Men dette er strategier fra en annen tid, da verden var mindre og innboksene færre.
Kunsten å gi opp er like viktig som evnen til å stå på. Kampen mot innboksene er en kamp vi ikke vinner, punktum. Du får ikke gjort alt, og du får ikke gjort det nå. Vi må akseptere nederlaget.
Men vi har evnen til å velge hvor fokuset ligger. Noe du gjør akkurat nå når du velger å lese dette. Du protesterer kanskje også. Det er frykten som stopper oss fra å bruke fokus der det bør være. Vi kan bruke innboksene på det som betyr noe. Det er tross alt mye bra som kommer inn.
Grensesetting er gammeldags
Rot fra barna kan ses på som gode minner istedenfor en oppgave som må gjøres. I alle fall av og til. Å sitte i bilkø kan være irriterende helt til man fokuserer på at man sitter i en god og varm bil og hører på bra musikk.
Det er når du bestemmer deg for hva du vil fokusere på at kampen er over. Det er når du sier stopp og begynner å velge, og informerer verden om dine valg, at energien kommer tilbake og kan brukes riktig.
Ofte tar det tid for å få forståelse og respekt for dine valg. Grensesetting er gammeldags. Hvor mange ganger sier man ja til ting man egentlig vil si nei til? Vær heller ærlig og se hva som skjer.
Øving, øving, øving
Men, tilbake til ingenting. Man må trene på å gjøre ingenting. Øve på å tenke ingenting. Lære seg å nyte ingenting. Klarer man å gå fra alt til ingenting er man på rett spor.
Når du er (nesten) fri fra alt, ferdig med ingenting, er tiden inne for å fokusere på noe. For til syvende og sist er det det det handler om; å gjøre noe. Vi gjør alltid noe.
Noe er håndterbart. Noe er mindre stressende enn alt og ingenting.
Men ikke glem å gjøre ingenting. Ingenting fikk deg hit. Det hele er ganske logisk. Alt har kjørt deg ned, da kan ingenting kjøre deg opp igjen. Noe, en mellomting, vil lede deg fremover igjen.