Synet av den «lyseblå prikken» som hang i verdensrommets uendelige tomrom visket ut landegrensene på kartene våre. Tilbake var en liten, sårbar, enestående og dyrebar jord. Da Edgar Mitchell kom tilbake fra månen med Apollo 14, kunne han fortelle at han hadde hatt noe han beskrev som en mysterieopplevelse. Nærmere bestemt en savikalpa samadhi, der egoet forsvinner i møte med universets uendelighet i meditasjon over en gjenstand – i dette tilfellet planeten Jorda.
«Den største gleden oppsto på veien hjem», forteller han. «Fra vinduet i cockpiten, annethvert minutt: jorda, månen, sola og himlenes panorama. Det var en mektig og overveldende opplevelse. «Med ett gikk det opp for meg at molekylene i kroppen min, molekylene i romskipet og molekylene i kroppene til reisefølget mitt en gang var prototyper produsert i en urgammel generasjon stjerner. Jeg kjente en overveldende fornemmelse av enhet, av forbindelse … Det var ikke ‘dem og oss’, det var ‘det er meg! Det er alt – det er én ting’. Det ble ledsaget av en ekstase, en følelse av ‘herregud, wow, ja’ – en innsikt, en åpenbaring.»
Røyking fremsto som helt uvesentlig
Kraften i dette helt nye perspektivet var med på å inspirere den moderne miljøbevegelsen og Gaia-hypotesen, tanken om at jorda og dens atmosfære utgjør én levende organisme. Det samme perspektivet fikk Stewart Brand etter LSD-trippen han hadde i 1966 på et tak i North Beach, som han gikk så hardt inn for å spre i kulturen. Jeg har tenkt på denne såkalte oversiktseffekten i samtalene mine med deltakere i psilocybinforsøkene, særlig når de har overvunnet avhengighet etter en psykedelisk reise – til det indre verdensrommet, om du vil.
Mange av deltakerne beskrev at de fikk en ny distanse til sitt eget liv. Det var et ståsted der ting som før virket skremmende, nå fremsto som mer bagatellmessige og håndterlige, deriblant avhengigheten. Det virket som om de psykedeliske opplevelsene hadde gitt mange av dem en oversiktseffekt på scener fra sine egne liv. Dette ga rom for å endre livsanskuelse og prioriteringer. Det gjorde dem i stand til å kvitte seg med gamle uvaner, iblant med påfallende letthet. Som en livslang røyker sa det, så enkelt at det ikke var til å tro: «Røyking ble irrelevant, så jeg sluttet.»
Jeg hadde intervjuet kreftpasienter som var innforstått med at de skulle dø, folk som hadde hatt episke reiser der de konfronterte kreften sin og dro til underverdenen. Etter dette lurte jeg på hvordan opplevelsen kunne sammenlignes når det var mindre som sto på spill: Hva slags reiser fikk vanlige folk som bare ville legge av seg en dårlig vane? Hva slags innsikt ville de komme tilbake med? Forbausende banale ting, viser det seg. Ikke at reisene deres var banale – psilocybinen førte dem over hele verden, gjennom historien og ut i det ytre rom. Men innsikten de tok med seg tilbake, var ytterst ordinær.
Alice O’Donnell (en irskfødt forlagsredaktør rundt seksti) boltret seg «i friheten til å dra overalt» i løpet av reisen sin. Hun fikk vinger som lot henne reise tilbake i tid til forskjellige hendelser i Europas historie, og hun døde tre ganger. Hun så at sjelen «flyttet seg ut av kroppen til et begravelsesbål som fløt på Ganges» og at hun «sto på universets rand og bevitnet skapelsens morgen».
Hun ble «ydmykt» klar over at «alt i universet er like viktig, inkludert deg selv.» «I stedet for å ha et snevert fokus på ferden gjennom voksenlivets lille tunnel» opplevde hun at reisen «tok meg med tilbake til barnets økte fornemmelse av det vidunderlige, til Wordsworths verden. En del av hjernen min hadde sovnet, og nå våknet den igjen.» «Universet var så storslått, det var så mye å se og gjøre der at det virket som en dårlig idé å ta livet av seg. Det satte røyking i et helt nytt perspektiv. Røyking fremsto som helt uvesentlig. Det virket nokså dumt, for å være ærlig.»
Ærefrykt ser ut til å gjøre folk mer altruistiske
«Ærefrykt» er et ord som godt beskriver både Apollo astronautenes og de psilocybinreisendes opplevelser. Nettopp denne menneskelige følelsen kan kanskje være til hjelp når de ulike trådene av psykologisk fortolkning fra psykedelikaforskere jeg har snakket med, skal veves sammen. Den unge psykologen Peter Hendricks ledet en studie ved University of Alabama der psilocybin ble brukt i behandling av kokainavhengige. Det var han som først nevnte at opplevelsen av ærefrykt kunne være en psykologisk nøkkel til å forklare psykedelikas kraft til å endre dypt rotfestede adferdsmønstre.
«Folk som er avhengige, vet at de skader seg selv – helse, yrkeslivliv og sosial trivsel. Ofte klarer de ikke å se hvilken skade denne adferden volder andre.» Avhengighet er – blant annet – en radikal form for egoisme. En utfordring i behandlingen av avhengige er å få dem til å utvide perspektivet, utover sin egen altoppslukende og navlebeskuende avhengighet, adferden som definerer identiteten deres og styrer livet. Hendricks tror at ærefrykt har kraft til å gjøre dette.
Hendricks nevnte forskningsarbeidet til Dacher Keltner, en psykolog ved Berkeley som tilfeldigvis er en god venn av meg. «Keltner mener at ærefrykt er en grunnleggende menneskelig følelse som har oppstått i oss fordi den fremmer altruistisk adferd. Vi nedstammer fra dem som opplevde ærefrykt som noe lykksalig. Det er en fordel for oss som art å føle at vi er en del av noe mye større enn oss selv.» Denne større enheten kan være det sosiale kollektivet, naturen som helhet eller en åndeverden, noe som er overveldende nok til å forminske oss selv og vår snevre egeninteresse.
«Ærefrykt gir en fornemmelse av et ‘lite selv’. Det leder oppmerksomheten bort fra det individuelle, mot gruppen og det felles beste.» På Keltners laboratorium ved Berkeley er det blitt gjort en serie snedige eksperimenter. De viser at folk etter selv en beskjeden opplevelse av ærefrykt, som synet av majestetiske trær, er mer tilbøyelige til å hjelpe andre. Dette eksperimentet ble utført i en eukalyptuslund på universitetsområdet rundt Berkeley. Deltakerne brukte ett minutt på enten å se på trærne eller på fasaden til en bygning i nærheten. Så kom en medarbeider gående mot dem. Han snublet og mistet alle pennene sine på bakken. Deltakerne som hadde sett på trær, tilbød seg oftere å hjelpe enn de som hadde sett på bygningen.
I et annet eksperiment skulle deltakerne tegne selvportretter før og etter at de så på naturbilder som vekket ærefrykt. Teamet på Keltners laboratorium oppdaget at selvportretter tegnet etter opplevelsen av ærefrykt opptok langt mindre plass på arket. En opplevelse av ærefrykt later til å være et utmerket botemiddel mot egoisme.
Ærefryktens overveldende kraft og mysterium
«Nå har vi en farmasøytisk intervensjon som kan fremkalle en virkelig dyp opplevelse av ærefrykt», sier Hendricks. Ærefrykt i pilleform. For en selvsentrert person med avhengighet «kan det være ren lykke å føle seg som en del av noe større og mektigere enn seg selv, og føle seg forbundet med andre mennesker igjen». Altså forbundet med den veven av sosiale og familiære relasjoner som avhengigheten typisk oppløser.
«Svært ofte erkjenner de at skaden de volder seg selv, også berører deres nærmeste. Det som motiverer til endring er ofte en fornyet fornemmelse av tilknytning og ansvar, samt den gode følelsen av å være et lite selv i nærvær av noe større.»
Jeg innså at konseptet ærefrykt kunne hjelpe meg med å koble sammen flere bruddstykker jeg hadde samlet på ferden gjennom den psykedeliske terapiens landskap. Jeg vet ikke om ærefrykt er årsaken til eller virkningen av de mentale endringene psykedelika bidrar til. Uansett er ærefrykt til stede i mye av den psykedeliske bevissthetens fenomenologi. Det finnes i mysterieopplevelsen, «oversiktseffekten», selvtranscendens og berikelsen av våre indre forutsetninger, ja til og med i dannelsen av ny mening.
Keltner skriver at ærefryktens overveldende kraft og mysterium er av en slik art at opplevelsen ikke lett kan tolkes ut fra vante tankerammer. Ved å rokke ved de konseptuelle rammeverkene har ærefrykten kraft til å endre våre sinn.