Men det som kan gjøres noe med, er avtrykket traumet får på kroppen, sinnet og sjelen: Den knusende følelsen i brystet du kanskje kaller angst eller depresjon; frykten for å miste kontroll; en konstant beredskap for farer eller avvisning; selvforakt; mareritt og flashbacks; tåken som gjør at du ikke klarer å konsentrere deg eller engasjere deg helt og fullt i det du gjør; å være ute av stand til helt og fullt åpne hjertet ditt for et annet menneske.
Traumer fratar deg følelsen av at du bestemmer over deg selv. Utfordringen ved heling etter et traume, er å gjenopprette eierskap til egen kropp og eget sinn – til selvet. Dette innebærer å føle seg fri til å vite det man vet og føle det man føler, uten å bli overveldet, rasende, skamfull eller bryte sammen.
For de fleste innebærer dette (1) å finne en måte å bli rolig og fokusert på, (2) å lære seg å bevare den roen i møte med bilder, tanker, lyder eller fysiske sanseopplevelser som minner en om fortiden, (3) å finne en måte å være helt til stede i nåtiden og forbundet med menneskene rundt seg på, (4) og ikke å ha hemmeligheter for seg selv, deriblant hemmeligheter om måten en har overlevd på. Disse målene er ikke skritt som oppnås ett etter ett i en bestemt rekkefølge. De overlapper hverandre, og noen av dem er vanskeligere enn andre, avhengig av individuelle omstendigheter.
Følelseshjernen manifesterer seg i fysiske reaksjoner
Når vi snakker om traumer, begynner vi ofte med en historie eller et spørsmål: «Hva skjedde under krigen?» «Var det noen som forgrep seg på deg?» «Jeg skal fortelle om den ulykken eller den voldtekten», eller «Var det noen i familien din som hadde problemer med drikking?»
Men traumer er imidlertid mye mer enn en fortelling om noe som skjedde for lenge siden. Emosjonene og de fysiske sanseopplevelsene som satte sitt avtrykk under traumet, oppleves ikke som minner, men som en ødeleggende og forstyrrende fysisk reaksjon i nåtid. For å gjenvinne kontrollen over deg selv må du oppsøke traumet på nytt: Før eller siden må du konfrontere det du har vært utsatt for, men bare først når du føler deg trygg og ikke står i fare for å bli retraumatisert av det.
Det første som står på dagsorden er å finne måter å håndtere følelsen av å bli overveldet av sanseopplevelser og emosjoner knyttet til fortiden på. Motorene for posttraumatiske reaksjoner befinner seg i følelseshjernen. I motsetning til den rasjonelle hjernen, som uttrykker seg gjennom tanker, manifesterer følelseshjernen seg i fysiske reaksjoner: Magen som vrenger seg, hjertebank, rask og overflatisk pust, følelsen av at hjertet brister, anstrengt pipestemme og kroppsbevegelser som er typiske ved sammenbrudd, rigiditet, raseri eller forsvar.
Hvorfor kan vi ikke bare være fornuftige? Og kan det å forstå hjelpe? Den rasjonelle, utøvende hjernen er god på å hjelpe oss til å forstå hvor følelsene våre kommer fra (som «Jeg blir redd når jeg nærmer meg en fyr fordi faren min forgrep seg på meg» eller «Jeg sliter med å uttrykke kjærlighet overfor sønnen min fordi jeg får skyldfølelse for å ha drept et barn i Irak»). Men den rasjonelle hjernen kan imidlertid ikke oppheve følelser, sanseopplevelser eller tanker (som når du lever med en grunnleggende trusselfølelse eller føler at du dypest sett er en fæl person, selv om du på et rasjonelt plan vet at det ikke er din skyld at du ble voldtatt).
Det å forstå hvorfor du føler deg på en bestemt måte endrer ikke på hvordan du føler deg. Men det kan gjøre at du ikke gir deg hen til voldsomme reaksjoner (for eksempel å gå til angrep på sjefen som minner deg om en overgriper, gjøre det slutt med kjæresten ved første krangel, eller kaste deg i armene på en fremmed). Men jo mer frynsete vi er, desto mer havner vår rasjonelle hjerne i skyggen av følelsene.
Å reparere defekte alarmsystemer
Grunnprinsippet for å løse opp traumatisk stress er å gjenopprette balansen mellom den rasjonelle hjernen og følelseshjernen, slik at du føler at det er du som styrer måten du reagerer på og livet ditt for øvrig.
Når noe trigger oss til over- eller underaktivering, dyttes vi ut av «toleransevinduet» vårt – spekteret for optimal funksjon. Vi blir reaktive og ustrukturerte, filtrene våre slutter å virke – lyder og lys plager oss, uønskede bilder fra fortiden invaderer sinnet, og vi får panikk eller blir rasende. Hvis vi skrur av, føler vi oss numne i kropp og sinn, tenkningen blir treg og vi sliter med å komme oss opp av stolen.
Så lenge folk er enten overaktiverte eller de stenger av, kan de ikke lære av erfaringer. Selv om de klarer å bevare kontrollen, blir de så anspente (Anonyme alkoholikere kaller dette «hvitknoke-edruelighet») at de blir lite fleksible, de blir sta og deprimerte. Å komme seg fra et traume innebærer en gjenoppretting av utøvende funksjoner og, med det, selvtillit og evnen til å være leken og kreativ. Dersom vi vil endre posttraumatiske reaksjoner, må vi ha tilgang til følelseshjernen og bedrive «terapi på det limbiske system». Det vil si å reparere defekte alarmsystemer og gjøre følelseshjernen i stand til å utføre sin opprinnelige jobb som en stille og tilbaketrukket tilstedeværelse som tar seg av kroppens vedlikehold: sørge for at du spiser, sover, forbinder deg i nære relasjoner, beskytter barna dine og forsvarer deg mot farer.
Nevroforskeren Joseph LeDoux og hans kollegaer har vist at den eneste måten vi får tilgang til følelseshjernen bevisst på, er via selvbevissthet, dvs. ved å aktivere mediale prefrontale cortex, den delen av hjernen som legger merke til det som skjer inni oss, og på den måten gjør at vi føler det vi føler. (Den faglige termen for dette er «interosepsjon» – latin for «å se på innsiden».)
Mesteparten av vår bevisste hjerne har fokus på den ytre verden: Å komme overens med andre og legge planer for fremtiden. Det hjelper oss imidlertid ikke med å takle oss selv. Nevrovitenskapelig forskning viser at den eneste måten vi kan endre måten vi føler oss på, er ved å bli bevisst på våre indre opplevelser og lære oss å bli venner med det som foregår på innsiden av oss selv.
Intet sinn uten tilstedeværelse
De siste partiårene har den generelle psykiatrien fokusert på bruk av medikamenter for å endre måten vi føler oss på, og dette har blitt den gjengse måten å takle over- og underaktivering på. Egentlig har vi en lang rekke innebygde ferdigheter som holder oss på rett kjøl.
Noen og åtti prosent av fibrene fra vagusnerven (som forbinder hjernen med mange indre organer) er afferente, det vil si at de går fra kroppen til hjernen. Det betyr at vi helt direkte kan trene aktiveringsapparatet vårt ved hjelp av måten vi puster, synger og beveger oss på, et prinsipp som har blitt utnyttet i uminnelige tider i blant annet Kina og India, og innen alle religiøse retninger jeg kjenner til, men det blir uglesett som «alternativt» i den gjengse kulturen.
Gjennom forskning støttet av The National Institutes of Health, har mine kollegaer og jeg vist at ti uker med yogaøvelser reduserer PTSD-symptomer betraktelig hos pasienter som ikke responderer på annen behandling. Å lære seg å puste rolig og opprettholde en tilstand av relativ fysisk avslapning, selv i kontakt med smertefulle og grusomme minner, er et vesentlig verktøy i helingsprosessen.
Kjernen til heling ligger i selvbevissthet. De viktigste uttrykkene i traumeterapien er «Legg merke til dette» og «Hva skjer da?» Traumatiserte mennesker lever med tilsynelatende uutholdelige følelser. De er sønderknust, og har ulidelige følelser i magen eller er trange for brystet. Men hvis man unngår å kjenne på disse kroppslige følelsene, øker risikoen for å bli overveldet av dem. Kroppsbevissthet setter oss i kontakt med vår innerste verden, vår organismes indre landskap. Bare det å legge merke til irritasjon, nervøsitet eller angst hjelper oss til å endre perspektiv og åpner opp for andre valg enn våre refleksive vanereaksjoner. Sinnstilstedeværelse [mindfulness] setter oss i kontakt med våre følelser og sansningens flyktige natur. Når vi har en konsentrert bevissthet på våre kroppslige følelser, kan vi gjenkjenne emosjonelle tidevannsbølger, og med det øke kontrollen over dem.
Traumatiserte mennesker er ofte redde for å føle. Det er i mindre grad overgriperen (som forhåpentlig ikke er til stede og kan skade dem lenger) enn deres egne fysiske følelser som nå er fienden. Uroen for å bli overmannet av ubehagelige følelser holder kroppen stiv og sinnet lukket. Selv om traumet tilhører fortiden, fortsetter følelseshjernen å generere sansning som får en traumatisert person til å føle seg redd og hjelpeløs.
Det er ikke så rart at mange traumeoverlevende har et tvangsmessig forhold til mat og drikke, er redde for å elske og unngår mange sosiale aktiviteter: Deres sensoriske verden er stort sett forbudt område. For å kunne forandre deg, må du åpne deg for dine indre opplevelser. Det første skrittet er å tillate sinnet å fokusere på følelser og kjenne at fysiske følelser er forbigående reaksjoner på små endringer i kroppsstilling, pust og tenkning – i motsetning til den tidløse, evig tilstedeværende traumeopplevelsen.