Andre som opplever lignende episoder, får ingen varige symptomer. Traumer påvirker enkelte av oss på mysteriøst vis. Dette er et av dem. Uansett hvor skremmende en hendelse kan virke, vil ikke alle som opplever den, bli traumatisert.
Hvorfor håndterer enkelte slike utfordringer med glans, mens andre, som ikke virker mindre intelligente eller evnerike, blir fullstendig satt ut av spill?
«Du blir angrepet av en svær tiger!»
Da jeg først begynte å jobbe med traumer, var dette et komplett mysterium for meg. Mitt første store gjennombrudd i forståelsen kom ganske uventet i 1969, da jeg ble bedt om å ta imot Nancy, en kvinne som led av intense panikkanfall. Anfallene var så alvorlige at hun ikke kunne gå ut av huset alene. Hun ble henvist til meg av en psykiater som kjente til min interesse for en kropp-og-sinn-tilnærming til heling (et nytt og tåkete felt på den tiden). Han tenkte at en eller annen form for avslapningsøvelser kunne hjelpe henne.
Avslapning var ikke løsningen. I vårt første møte, der jeg naivt og med de beste intensjoner prøvde å få henne til å slappe av, fikk hun fullstendig angstanfall. Hun fremsto som lammet og ute av stand til å puste. Hjertet slo vilt, for så å nærmest stanse. Jeg ble ganske skremt. Hadde jeg sendt henne lukt i helvete? Vi gikk inn i det marerittaktige anfallet sammen. Idet jeg overga meg til min egen intense frykt, men likevel klarte å være til stede på et vis, hadde jeg et flyktig syn av at en tiger sprang imot oss. Jeg ble revet med av opplevelsen og utbrøt høyt:
«Du blir angrepet av en svær tiger. Se på tigeren mens den kommer imot deg. Løp mot et tre, klatre opp i det og kom deg unna!» Til min store overraskelse begynte beina hennes å skjelve i løpende bevegelser. Hun slapp fra seg et skrik som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min og en forbipasserende politibetjent til å komme inn på kontoret mitt (heldigvis klarte en av medarbeiderne mine å forklare situasjonen for ham). Nancy begynte å skjelve, riste og hulke, og hele kroppen bølget i kramper. Hun fortsatte å riste i nesten en time.
Det dukket opp et fryktelig minne fra barndommen hennes. Da hun var tre, hadde hun blitt bundet fast til et bord for å få fjernet mandlene. Bedøvelsen som ble brukt, var eter. Ute av stand til å bevege seg, med en følelse av å bli kvalt (en vanlig reaksjon på eter), hadde hun hatt grusomme hallusinasjoner. Denne barndomsopplevelsen preget henne dypt. Nancy følte seg truet og ble overveldet, noe som førte til at hun fysiologisk sett ble sittende fast i immobilitetsresponsen eller frysresponsen.
Kroppen hennes hadde med andre ord bokstavelig talt resignert til en tilstand der det å unnslippe ikke eksisterte. Denne resignasjonen ble ledsaget av at hun på gjennomgripende vis mistet sitt virkelige og vitale selv, i tillegg til en trygg og spontan personlighet. Tjue år etter den traumatiserende episoden gjorde de subtile og skjulte innvirkningene seg gjeldende. Nancy hadde vært i et rom fullt av folk for å gjennomføre en standard skriftlig opptaksprøve da hun fikk et alvorlig panikkanfall. Senere utviklet hun agorafobi (frykt for å gå ut av huset alene). Opplevelsen var så ekstrem og tilsynelatende irrasjonell at hun skjønte at hun trengte hjelp.
Roten til traumet ligger i vår medfødte fysiologi
Etter dette gjennombruddet forlot Nancy vår første behandlingsøkt og sa at hun følte det som om hun «hadde fått seg selv tilbake». Vi fortsatte å jobbe sammen noen få ganger til. Hun skalv og ristet litt, men angstanfallet hun hadde den første dagen, var hennes siste. Hun sluttet å ta medisiner for å kontrollere anfallene, og hun gjenopptok etter hvert studiene der hun fullførte en doktorgrad, helt uten tilbakefall. På den tiden da jeg møtte Nancy, drev jeg med studier av atferden hos rov- og byttedyr. Jeg ble fascinert av likhetstrekkene mellom den lammelsen Nancy opplevde da panikkanfallene hennes startet, og det som skjer med dyr som rømmer for livet. De fleste byttedyr tar i bruk immobilitet når de blir angrepet av et stort rovdyr de ikke kan unnslippe.
Jeg er ganske sikker på at disse studiene hadde sterk innflytelse på det spontane synet av den innbilte tigeren. I flere år etter dette arbeidet jeg med å forstå betydningen av Nancys angstanfall og hennes reaksjon på det indre bildet av tigeren. Det ble mange omveier og feilskjær på veien. Nå vet jeg at det ikke var den dramatiske, emosjonelle renselsen og gjenopplevelsen av operasjonen i barndommen som var utløsende for hennes bedring. Det var snarere den energiutladningen hun opplevde i bevegelsen fra en passiv, stivnet immobilitetsrespons og inn i en aktiv og vellykket flukt. Bildet av tigeren vekket hennes iboende, mottakelige selv.
Den andre dype innsikten Nancys erfaringer ga meg, var at de ressursene som gjør at et menneske klarer seg i møte med en trussel, kan brukes i helbredelsesprosessen. Dette gjelder ikke bare under selve hendelsen, men også flere år i etterkant. Jeg lærte at det er unødvendig å grave opp gamle minner og gjenoppleve emosjonell smerte for å helbrede traumer. Alvorlig emosjonell smerte kan faktisk være retraumatiserende. For å fri oss fra symptomer og frykt må vi vekke våre dype fysiologiske ressurser og bruke dem bevisst. Så lenge vi ikke er klar over den kraften vi har til å endre vår instinktive respons på en forebyggende, snarere enn tilbakevirkende måte, vil vi forbli fanget og oppleve smerte.
Nancy ble en helt tjue år etter sine prøvelser. Løpebevegelsene beina hennes gjorde som reaksjon på liksom-tigeren, hadde samme effekt på henne. Denne responsen bidro til at nervesystemet hennes kunne kvitte seg med overskuddsenergi som ble mobilisert for å takle det hun opplevde som en faretruende operasjon. Lenge etter det opprinnelige traumet klarte hun å vekke til live sitt eget heltemot og aktivt unnslippe. Etter å ha sluppet fra de hemmende virkninger så mange traumeofre lider under, klarte hun å komme videre i livet.
Roten til traumet ligger i vår medfødte fysiologi. Følgelig er det gjennom kroppen, og sinnet, at vi finner nøkkelen til heling. Hver og en av oss må finne disse røttene og erkjenne at vi har et valg – kanskje vårt livs viktigste. Traumeheling er en naturlig prosess vi kan få tilgang til gjennom en indre kroppsbevissthet. Det kreves ikke årevis med terapi hos psykolog eller at minner blir dratt opp om og om igjen og visket ut fra det ubevisste. Vi skal få se at den evinnelige jakten på og gjenkallelsen av såkalte traumeminner ofte kan virke forstyrrende på en organismes iboende evne til å heles.
Energi som er innkapslet i immobilitet, kan forvandles
Etter å ha gjort score-observasjoner av traumatiserte mennesker har jeg kommet til den konklusjonen at posttraumatiske symptomer i bunn og grunn er ufullstendige fysiologiske responser, amputert av frykt. En reaksjon på en livstruende situasjon vil forbli symptomatisk helt til den fullbyrdes. Posttraumatisk stress er ett eksempel. Disse symptomene forsvinner ikke før responsen forløses og fullføres. Energi som er innkapslet i immobilitet, kan forvandles, som vi så i tilfellet med Nancy. Hun lyktes i å mobilisere og utlade en overlevelsesenergi som gjorde at hun gjenvant full vitalitet.
En fugl som forveksler et vindu med lufta og krasjer, vil se lamslått eller til og med død ut. Et barn som blir vitne til fuglens kollisjon med vinduet, kan ha vanskelig for å holde seg unna det skadde dyret. Barnet plukker kanskje opp fuglen i nysgjerrighet, bekymring eller et ønske om å hjelpe. Varmen fra barnehånden kan gjøre at fuglen gjenvinner normale funksjoner. Når fuglen begynner å skjelve, er dette et tegn på at den prøver å orientere seg i omgivelsene. Det kan hende den sjangler litt, prøver å finne balansen igjen og ser seg rundt.
Hvis fuglen ikke er skadet og får gjennomleve prosessen med skjelvingen og reorienteringen uten å bli forstyrret, kan den bevege seg gjennom immobiliteten og fly sin vei uten å bli traumatisert. Hvis skjelvingen avbrytes, kan dyret komme til å lide alvorlig. Hvis barnet prøver å kose med dyret når det begynner å vise livstegn, kan reorienteringsprosessen bli avbrutt og gjøre at fuglen går i sjokk igjen. Dersom den utløsende prosessen blir avbrutt gjentatte ganger, vil hver og en av de påfølgende sjokktilstandene vare lenger. Dette kan føre til at fuglen dør av skrekk fordi den blir overveldet av sin egen hjelpeløshet.
Selv om vi sjelden dør, lider vi mennesker når vi ikke klarer å frigjøre den energien som kapsles inn av frysresponsen. En traumatisert krigsveteran, et voldtektsoffer, et mishandlet barn og fuglen har alle stått i overveldende situasjoner. Hvis de ikke klarer å orientere seg og velge mellom kamp eller flukt, vil de stivne eller kollapse. De som klarer å utlade denne energien, vil komme seg igjen. Men i stedet for å bevege seg gjennom denne frysresponsen slik dyr automatisk gjør, utløser mennesker ofte en nedadgående spiral som er preget av en i økende grad hemmende sammensetning av symptomer.
For å kunne bevege oss gjennom et traume trenger vi stillhet, trygghet og beskyttelse tilsvarende det fuglen får av en varsom og varm barnehånd. Vi trenger støtte fra venner og familie og fra naturen. Med slik støtte og forbundethet kan vi begynne å stole på og akseptere den naturlige prosessen som fullender og gjør oss hele, og som til slutt gir oss fred.
