Vi går på skolen for å forberede oss på livet. Vi lærer matematikk for å håndtere praktiske behov, og for at noen av oss etter hvert skal kunne beregne bærekonstruksjoner og dosering av medisiner. Vi lærer engelsk for å fungere i en stadig mer internasjonalisert verden. Vi lærer om ernæring for å ivareta den fysiske helsen vår. Vi lærer om livssyn og religion for å forstå hverandre, og kanskje oss selv, bedre.
I 2020 ble livsmestring innført som et «tverrfaglig tema» i skolen. To år senere er det mange foreldre som ikke engang vet at det er et tema i skolen, eller hva et «tverrfaglig tema» betyr, og mange lærere som ikke vet hva de skal gjøre med det. Det taper vi mye på, både som individer og som samfunn.
Det koster
Vi kommer alle til å stå i situasjoner i løpet av livet som er emosjonelt og psykisk krevende. Alle kommer vi til å oppleve livskriser av ulike typer. Mange av oss vil oppleve en eller annen form for psykiske vansker.
Hvert tiende barn vokser opp i familiefattigdom. Det finnes trolig ikke en skole eller en arbeidsplass i landet uten mobbing. Innpå halvparten av alle voksne blir skilt. Alle opplever vi dødsfall i nær familie.
Det koster samfunnet 15,9 millioner kroner når en 19-åring havner utenfor arbeidslivet, ifølge tall fra Arbeids- og sosialdepartementet. Når vi vet at mange av dem som havner utenfor arbeidslivet sto i et utenforskap lenge før de ble 19, sier det seg selv at samfunnet kan spare betydelige summer på å forebygge utenforskap.
Den psykiske helsen er verdt å investere i
Ulike former for utenforskap kan tære oss ned. Alt dette er hendelser og opplevelser som kan kreve mer av oss enn vi tåler av og til, og skade betingelsene for resten av livet vårt. Alt for mange opplever at det skjer allerede i barne- og ungdomsårene.
Hvor godt rustet vi er til å takle de utfordringene livet gir oss, kan utgjøre en enorm forskjell. Det finnes selvsagt ikke en enkel løsning på alt, langt fra – men vi kan oppnå mye med forebygging.
Vi trenger derfor, på et helt grunnleggende nivå, å endre hvordan vi tenker om den psykiske helsen vår. Ikke minst må vi bli vant til å tenke at den psykiske helsen er noe det er verdt å investere i, jobbe med, bygge opp.
Burde bli allmennkunnskap
Det er allmennkunnskap at man må gjøre noen grep og ha noen gode vaner for å ivareta den fysiske helsa vår og forebygge at vi blir syke.
Det handler eksempelvis om å drikke tilstrekkelig med vann, få i seg passe mye mat og sørge for at denne for det meste er næringsrik og sunn, ha et visst nivå av fysisk aktivitet, sørge for at man får nok hvile og søvn, ha en ok hygiene, og helst unngå å røyke og drikke for mye.
Vi må bli vant til å tenke på samme måte om den psykiske helsen vår. På lik linje med vår fysiske helse har psyken vår noen basisbehov.
Vi trenger å føle oss trygge på oss selv, og på at vi har en trygg havn hos noen andre. Vi trenger å føle at vi duger til noe. Vi trenger å føle tilhørighet til et fellesskap. Og vi trenger å oppleve medbestemmelse – at vi har noe å si over eget liv.
Vi snakker først om psykisk helse når det har blitt uhelse
God psykisk helse er selvsagt ikke det samme som å kjenne seg lykkelig hele tiden. Det handler om å kunne takle og tåle livet, som for alle består av både oppturer og nedturer, om å håndtere vanskelige følelser på en hensiktsmessig måte, å kunne like og tåle seg selv med både styrker og svakheter, og å ha evnen til å søke støtte hos andre når det trengs.
Selv om vi faglig vet at disse grunnbehovene er avgjørende for hvordan vi klarer oss i mange situasjoner i livet, har de fleste av oss ikke like sterk bevissthet om hva slags vaner vi bør ha for å ivareta den psykiske helsen vår – hvordan vi skal «trene» den og passe på psyken slik vi passer på kroppen.
Vi snakker ofte først om psykisk helse når den har blitt psykisk uhelse og det oppstår merkbare eller synlige symptomer eller plager, men vi har en psykisk helse hele tiden. Det er her livsmestring som tema i skolen kommer inn. Det bør forstås og behandles som noe av det aller viktigste skolen jobber med.
Lite er viktigere for hvordan vi klarer oss
Å dekke de psykologiske grunnbehovene fremmer god psykisk helse og beskytter oss mot psykiske vansker. Barn og unge er prisgitt omgivelser som tilrettelegger for at deres psykologiske grunnbehov er dekket.
Derfor trenger vi at samfunnet systematisk jobber for at barn og unges viktigste arenaer – hjem og familie, barnehage, skole og fritid – er best mulig rustet for at barn kan oppleve dette.
I skolen handler det både om å bygge den enkelte elevens kompetanse på egen psykisk helse, og om å jobbe med skolemiljø på en måte som skaper inkludering og bygger fellesskap.
Lite er viktigere for hvordan vi klarer oss i barne- og ungdomsalder, og hvordan vi formes som mennesker, enn at vi er med i gode og trygge fellesskap.
Hvorfor godtar vi vilkårlig undervisning?
Å bygge fellesskap innebærer å satse på relasjonskompetanse i lærerutdanningen, inkludert i etterutdanningen, og på bredt og systematisk arbeid med styrking av det psykososiale miljøet. Det forutsetter også god involvering av foreldrene så de kan følge opp hjemme.
Lærere skal ha metodefrihet, men det er ikke meningen at undervisningen skal ha et nærmest vilkårlig preg. I dag er det likevel vilkårlighet som preger livsmestring som tema i skolen. Spesielt i en fase hvor dette temaet er nytt, blir forskjellene store mellom fylker, kommuner, skoler, klasser og lærere.
Vi ville aldri ha godtatt at man lærer bort matte eller norsk på denne måten, så hvorfor godtar vi det når det handler om å mestre livet?