Helt siden den første mammapermen var ferdig for fire år siden, har jeg kjent på at jeg er en ganske middelmådig ansatt og kollega. Jeg sammenligner meg med den jeg var før jeg fikk barn, og føler at jeg gjør en dårligere jobb.

Følelsen av ikke å strekke til står i kontrast til lovordene arbeidsgiver kommer med i personalsamtaler. Hver dag jeg er på jobb, er jeg bare halvveis til stede. Ofte føler jeg at jeg kunne gjort jobben mye bedre, selv om jeg ifølge andre utfører jobben med glans. Hjertet mitt er et annet sted.

Karrierekvinne eller låst til kjøkkenbenken?

For unge mennesker på terskelen til voksenlivet er tanken på barn fremdeles en hypotese, det er først og fremst studier, karriere og arbeidsliv som roper på oss, som former oss. Når vi så blir mamma etter noen år, oppstår det en indre splittelse i oss alle som ytterst få snakker om. Forfatter Amy Taylor-Kabbaz begrunner denne splittelsen i den sosiokulturelle bagasjen vi har fått med oss fra vår bestemødre-og mødregenerasjon.

I etterkrigstidens husmoropprør og syttitallets feministiske frigjøring banet de en livsviktig vei for oss. Vi ble fortalt at vi kunne bli hva vi ville. Vi kunne skape oss en karriere, et liv og en identitet borte fra kjøkkenbenken og ekteskapet. Mange av oss har vokst opp med åttitallets brede skulderputer, sylskarpe stiletthæler, hjemmesolarium og jappetid. Men i iveren etter å bane vei forsvant historiene om å være «bare» mamma, om å bevare det myke og feminine og hellige knyttet til det å føde og oppdra barn.

Vi drukner i råd om babyutstyr, soverutiner, skjermtid og tidsklemma, men ingen veileder oss gjennom den komplekse psykologiske forvandlingen det er å bli forelder. Og hvordan passer denne moderlige delen av oss inn med den delen som knuser glasstak og signerer kontrakter som «direktør», «daglig leder» eller «sjef»?

Når man ser på debattene som har rast siden industrialiseringen, blir det tydelig hvorfor vi strever. Verden rundt oss har siden tidenes morgen kranglet om hva som skal til for å være en «god kvinne og mamma». Hvis vi jobber, blir vi kritisert. Hvis vi velger å være hjemme med barna, blir vi kritisert. Vi blir stakkarsliggjort samme hva vi gjør: Stakkars karrierekvinne som går glipp av barnas oppvekst, eller stakkars hjemmeværende mor som er låst til kjøkkenbenken.

En sorg og en lettelse

Denne splittelsen mellom å være en aktiv kvinne i samfunnet og en god mor (hva nå det betyr) gjør det vanskelig for oss å vite hva vi skal sette søkelyset på, hva som er viktigst. Av frykt for å gå glipp av noe viktig i livet ender vi opp med å prøve å gjøre alt sammen på én gang. Det er her skoen trykker. Vi sliter oss ut i forsøket på å favne alt, samtidig som vi ikke helt vet om vi gjør en god nok jobb verken her eller der.

Vi prøver å overbevise oss selv om at vi kan gå tilbake til arbeidslivet etter endt mammaperm og være nøyaktig den samme som vi var da vi forlot det. Vi kan fortsette som før med trening, kosthold, hobbyer, venner, arrangementer, interiørstil, reiser, shopping, vaner og rutiner. Men det har skjedd en radikal endring, en indre splittelse. Mammarollen forandrer deg for alltid. Det er ingenting som heter å «komme tilbake dit man var», verken fysisk eller emosjonelt. Det er både en sorg og en lettelse.

Når du blir gravid og deler nyheten med omverden, blir du sannsynligvis møtt med glede, forståelse og omsorg. Gravide behandles varsomt, blir fritatt for krevende oppgaver og får lov å klage på alt som er tungt og nytt og vanskelig. Fremmede mennesker åpner døra for gravide med et smil, det finnes til og med egne plasser på bussen for gravide.

Noe av den samme omsorgen og respekten møter du (forhåpentligvis) også i fødsel og barsel – gjennom tre svangerskap har jeg opplevd en god del beundrende, omsorgsfulle og ømme blikk fra vilt fremmede mennesker på sykehuset, på matbutikken eller hver gang noen har fått øye på det lille nurket i vogna. Menn viker unna i ærbødig respekt for en kroppsliggjort livserfaring de tross alt ikke aner noen ting om.

Men så. Når fjerde trimester er over, når babyen er noen måneder og svangerskap og fødsel en tilbakelagt fase, når hverdagslivet og tidsklemma banker på døra, da kommer forventningene snikende om å gjenoppta livet slik det var før permisjonen. Da skal vi tilbake i rollen som dyktig kollega, spontan venninne, ivrig treningspartner, frivillig medarbeider og familiemedlem med forpliktelser og ansvar. Vi er liksom over en intens unntakstilstand i livet – men går det egentlig noen gang over?

Det skjer en forvandling, og det snakkes for lite om den

Splittelsen, forvandlingen eller hva man velger å kalle den, har en akademisk betegnelse: matrescence. Ordet dukket opp første gang på 1970-tallet, men fikk ikke fotfeste før psykologen Aurelie Athan, tilknyttet Columbia University, i nyere tid børstet støv av begrepet og så at det var et treffende rammeverk for det hun selv hadde funnet i sitt forskningsmateriale.

Matrescence er formet med utgangspunkt i det engelske ordet som brukes om tenårene, adolescence, og ikke uten grunn. Ordet beskriver den biologiske, psykologiske, fysiske, sosiale, politiske og åndelige forandringen som skjer i en kvinne når hun blir mamma. Akkurat som i tenårene er forandringen en pågående prosess, men i motsetning til tenårene tar den aldri slutt: Så lenge du er mamma, tar den stadig nye former.

Det er samme hva man kaller det, egentlig. Poenget er at det skjer en forvandling, og at det snakkes for lite om den. Vi blir mer sårbare, samtidig som vi blir tøffere. Vi får andre prioriteringer. Vi ser på verden gjennom våre barns øyne, tenker annerledes om fremtiden, er opptatt av andre saker i politikken.

Vi blir minnet på vår egen barndom på godt og vondt, og ser med et annet blikk på foreldrene våre, oppveksten, hvem vi selv er og hva vi ønsker å få ut av dette livet. Det skapes et skille mellom venninner som har barn og venninner som er barnløse, enten man vil eller ei. Man møter seg selv i døra gang på gang og kjenner på følelser man aldri har kjent på før.

Å være mamma er verdens mest krevende oppdragelse – av oss selv. Vi var kanskje kompetente karrieremennesker, men nå starter vi på scratch. Og ingenting er så ydmykende, utmattende og eksistensielt rystende som å føde og oppdra barn.

På kanten av stupet

Klimakset i trilogien Ringenes herre skjer idet Frodo, etter en vill kamp mot Gollum, ser ringen forsvinne ned i det frådende ildhavet i Dommedagsberg. Ondskapen er beseiret, den ufattelig lange og farefulle reisen er kommet til veis ende, det umulige oppdraget er fullført. Selv er de også kommet til veis ende, tenker de – hjemturen er umulig. Livet ender her, strandet på en stein i den brennende lavaen som fosser ut av fjellet. I ellevte time blir de likevel reddet og får på mirakuløst vis komme hjem til lune, trygge, koselige Hobsyssel.

Noe er likevel forandret for alltid. De er tilbake igjen blant familie og venner, de drikker øl på den lokale puben og trasker nedover den samme idylliske stien mellom hobbithus og stakittgjerder og blomstrende hager, omringet av Hobsyssels velkjente, muntre hverdagsliv og rutiner. De andre hobbitene er intetanende om hva Sam, Frodo, Munti og Pippin egentlig har vært gjennom, annet enn at de har vært borte en tid. Men for denne lille gjengen er perspektivet på livet forandret for alltid. Ingenting er som før.

De fleste hobbiter reiser aldri lenger enn til neste grend. Disse fire har reist helt til verdens ende og tilbake igjen, de har stått ved dødens stup og overlevd. De har vendt tilbake, men de vil aldri bli de samme. På grunn av de unike opplevelsene bærer de på en slags ensomhet: De andre hobbitene vil aldri helt kunne forstå, men det er greit, for de har hverandre. Munti kan nikke megetsigende til Pippin. De vet. De har felles erfaringer, og det båndet gjør dem trygge.

Mødre har også et slikt bånd i form av felles erfaringer som man aldri helt kan forstå hvis man ikke har opplevd det selv. I møte med arbeidslivets og samfunnets forventninger, til og med i møte med egen partner og livsledsager, oppstår en følelse av å være alene om sine erfaringer, av å ha gått gjennom en eksistensiell forvandling det ikke helt finnes språk for. Men når mødre nikker megetsigende til hverandre, når mødre deler erfaringer og setter ord på følelser, erstattes følelsen av ensomhet med følelsen av fellesskap.

Vi har erfart og erfarer fortsatt hva matrescence er. Når jeg deler min historie og min erfaring, er det bare som et ekko eller en gjenklang av det du har erfart og det alle andre mødre har erfart. Det er en stor trøst i det faktum at nesten samme hva slags traumatiske, altoppslukende, utmattende, rørende, vanskelige, uforståelige, forvirrende og forbausende erfaringer du har gjort deg i livet som mamma, finnes det andre mødre der ute som har opplevd akkurat det samme. De vet hva du snakker om.