Helsepersonell skal hindre at uvedkommende får kjennskap til personlige opplysninger som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Brudd på taushetsplikten bryter ned en helt nødvendig tillit til hjelpetjenestene og kan gjøre at folk vegrer seg fra å søke hjelp.

Taushetsplikten er likevel ikke uten begrensninger. Det finnes en rekke unntaksbestemmelser.

Vår erfaring er at det er noe uklart når helsepersonell kan og skal sette taushetsplikten til side, og derfor vil vi nå trekke frem noen sentrale momenter.

Taushet som aktiv handling

Taushetsplikten er ikke bare er en plikt til å beskytte pasientopplysninger, men også en aktiv plikt til å hindre at slike opplysninger når uvedkommende.

Et eksempel på dette er å finne i en høyesterettsdom som omhandler anklager om bevisforspillelse rettet mot en lege.Da en pasient ble innlagt bevisstløs på sykehus med en pose narkotika på kroppen, ble politiet varslet slik at denne posen kunne overbringes dem.

Politiet ville vite hvem posen tilhørte, men sykehuset viste til taushetsplikten og unnlot å svare. Politiet sa da at de kunne undersøke DNA fra posen og slik identifisere vedkommende likevel. Legen gned da posen mellom hendene sine for å fjerne pasientens DNA før han overleverte posen til politiet. For dette ble han anmeldt for bevisforspillelse.

Saken gikk gjennom alle rettsinstanser før Høyesterett kom til at legen ikke bare hadde handlet riktig i situasjonen, men faktisk gjort det som «var rimelig å kreve» av ham. Begrunnelsen var at helsepersonell har en aktiv handlingsplikt og skal strekke seg langt for å beskytte pasientene.

Helsepersonell skal ikke oppklare kriminalitet

Eksemplet illustrerer et annet sentralt poeng: det er ikke helsepersonells oppgave å oppklare kriminalitet. Dersom man i samtale med en pasient får vite at vedkommende for eksempel har drept et annet menneske, er dette opplysninger beskyttet av taushetsplikten.

Tilsvarende gjelder dersom man som behandler for en innsatt i fengsel får vite om flere eller mer alvorlige straffbare forhold enn hva den innsatte er dømt for.

Rettferdighetssansen og ens egen moral vil sannsynligvis for mange tilsi at det er riktig å melde fra om slike opplysninger til politi eller påtalemyndighet. Men dette vil være brudd på taushetsplikten og ha en strafferamme på inntil ett år.

Gjelder også i retten og under etterforskning

Taushetsplikten vil også gjelde dersom helsepersonell bes om en forklaring i forbindelse med etterforskning eller rettsbehandling.

Helsepersonell kan ikke forklare seg i retten uten at den som har krav på hemmelighold har samtykket til det. Under politiets etterforsking er regelen den samme. Unntaket er ved avverge- eller meldeplikt, samt dersom forklaringen trengs for å forebygge at noen blir straffet uskyldig.

Det siste er viktig å merke seg, da dette er en plikt uavhengig av om saken er under pågående etterforskning eller behandling. Om man som helsepersonell blir gjort kjent med opplysninger som sannsynliggjør at en person er uskyldig dømt, utløser dette en meldeplikt.

Plikten til å avverge

Avvergingsplikten er et nødvendig unntak fra taushetsplikten. Den omfatter blant annet vold i nære relasjoner, kroppsskade og voldtekt. Brudd på avvergingsplikten kan medføre fengselsstraff. Plikten gjelder ikke for straffbare forhold som ligger bakover i tid, ei heller ved vage uttalelser om noe pasienten ønsker eller tenker på å gjøre.

For at plikten skal slå inn, må det være snakk om å avverge et lovbrudd eller følgene av det, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig, og hvor det fremstår sikkert eller mest sannsynlig at lovbruddet er eller vil bli begått. Dette kan gi noen dilemma, eksempelvis dersom en pasient som mottar hjelp til å håndtere sinne, innrømmer å tidvis utøve vold hjemme.

Varslingsplikten kan gjøre at pasienten unnlater å fortelle om dette slik at hen ikke får hjelp med sine reelle vansker og volden likevel fortsetter. Dette kan imidlertid ikke hensyntas, da avvergingsplikten utløses der hvor det er fare for gjentakelse av alvorlige lovbrudd som vold, drap og overgrep.

For tiden foregår et prosjekt som skal skaffe til veie kunnskap som kan bidra til å hindre partnervold og belyse hvordan blant annet fagfolk forholder seg til avvergingsplikten. Dette tror vi kan gi nyttig veiledning.

Meldeplikt til barnevernet

Helsepersonell har som kjent meldeplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Det er imidlertid ikke nok å være bekymret, å melde på bakgrunn av rutine eller for sikkerhets skyld. Rutinemessige meldinger kun begrunnet med at en forelder bruker rusmidler, vil for eksempel representere et brudd på taushetsplikten og følgelig være et lovbrudd.

Begrunnelsen må være konkret og alvorlighetsgraden må være høy. Det betyr ikke at helsepersonell skal være sikker på at det foreligger omsorgssvikt, dette er det barneverntjenesten som skal undersøke. Det er altså snakk om grad av alvorlighet, ikke grad av sikkerhet, før meldeplikten utløses.

Helsepersonell plikter også å gi opplysninger etter pålegg, men det er likevel ikke slik at hele journalen kan oversendes. Opplysningene skal besvare konkrete spørsmål og ha som hensikt å opplyse saken til beste for barnet.

Taushet er gull

Som hovedregel skal helsepersonell forholde seg strengt til taushetsplikten og strekke seg langt for å beskytte pasienten. Dette er nødvendig for å sikre at helsetjenestene er et trygt sted å søke hjelp.

Samtidig må det tas et nødvendig ansvar dersom barn lider alvorlig overlast, ved vold i nære relasjoner, dersom uskyldige personer er feilaktig dømt, eller risikoen for alvorlige, forestående lovbrudd er sannsynliggjort.

Dette kan skape vanskelige dilemma og lojalitetskonflikter for helsepersonell, derfor er det viktig med støtte fra kolleger og ledelse i slike saker.

Intern diskusjon er ikke alltid nok

Det ovennevnte er ikke ment som en uttømmende oversikt over de mange unntaksbestemmelsene. Ved usikkerhet kan jurister, fagforeninger eller Statsforvalteren gi veiledning.

Det er ikke alltid nok å drøfte saken internt med kolleger fordi det kan ha etablert seg en «sånn gjør vi det her»-praksis, som gjør at terskelen er altfor lav eller altfor høy før en melder ifra.

Diskusjoner med en ekstern rådgiver med juridisk kompetanse kan korrigere slik uheldig praksis og bringe den i overensstemmelse med lovverket. Det er viktig for pasientene, menneskene rundt og helsepersonells legitimitet.

Merk: Pål Morten Andreassen var advokat for legen og førte saken som omtales i innlegget for Høyesterett.