Vi leser at hjerneforsker og barnepsykiater mener skolen har feilet, at vi har fjernet for mye av barns frie lek, og det går ut over helse, læring og utvikling.
Undersøkelser viser at svært mange elever over tid ikke greier å møte på skolen, fortsatt får alt for mange elever alvorlige ettervirkninger av mobbing, elevene gir uttrykk for at skolen er den viktigste arenaen for press og stress, og behovet for hjelp med psykisk helse er stort.
Mange elever gruer seg til å gå på skolen og enda flere kjeder seg der. Det er mye som tyder på at skolen rett og slett påvirker noen elevers psykiske helse i feil retning.
Skolen skal danne og utdanne – men vi trenger endringer
Slik trenger det ikke være. Med den norske skolemodellen har vi et kjempegodt utgangspunkt for å gi elevene 10 til 13 år som styrker helsen. Begrepet helsefremmende brukes allerede om skoler i ulike kommuner og fylker, men kvalifiserer de for en slik status?
Med de overordnede føringer som ligger i læreplanen kan man godt hevde at kommuner og skoler er pålagt å drive skolen slik at elevene får bedre livskvalitet, trivsel og muligheter til å mestre – altså etter kriteriene for helsefremming.
Skolen skal både danne og utdanne, men skal vi komme dit at skolen faktisk er helsefremmende, trenger vi noen grunnleggende endringer.
Læreplaner, lovverk og ressurser må endres på overordnet nivå. Det er på tide å lage en skole som faktisk er helsefremmende for alle.
Støtten til å oppnå målene er mangelfull
Helsedirektoratet påpeker også at «En helsefremmende skole og et godt læringsmiljø har sammenfallende elementer, som opplevelse av trygghet for elevene, faglig støtte fra lærere og gode relasjoner mellom elever, og mellom elev og lærer.»
Det er derfor en risiko for at vi henter inn helsefremmingsbegrepet i skolen og definerer det slik at de passer til det vi allerede gjør, uten å tilføre noe kvalitetsmessig annerledes som kan gjøre en forskjell.
Det blir som med temaet folkehelse og livsmestring. Det er store flotte mål om hva elevene skal lære og oppnå. Det står for eksempel at temaet Folkehelse og livsmestring skal gi elevene «kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse».
Det problematiske er at det skolene har fått av føringer og hjelp til å oppnå disse målene er svært mangelfulle. I utgangspunktet kan man gjøre det man alltid har gjort, og likevel argumentere med at det er innenfor kompetansemålene for folkehelse og livsmestring.
Elevene lærer om følelser uten å lære hva følelser er
Disse kompetansemålene som skal fremme god psykisk helse er primært laget av lærere utdannet innen skolens ordinære fag, uten fagkompetanse på hva man må kunne om følelser for å kunne håndtere dem.
Joda, følelser er nevnt i flere fag på ulike trinn. Elevene skal blant annet kunne samtale om følelser, sette seg inn i og formidle andres følelser, reflektere over egne og andres grenser knytta til følelser, og gjøre rede for hvordan forandringer i puberteten kan påvirke følelser.
Man tenker også at det å utvikle evne til å uttrykke seg skriftlig og muntlig i norsk og engelsk, gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser. Og i tillegg kan elevene jobbe med følelser i musikk og kunst og håndverk.
Noe mangler
Det er ikke et eneste kompetansemål om hva følelser er, eller hvordan og hvorfor de oppstår. Ingen om at følelser kan gjøre vondt og ta stor plass, ingen som forteller hva som er lurt å gjøre for å få det bra med følelsene sine.
Dette er helt grunnleggende mangler. Vi kan sammenligne det med at skolen blir bedt om å lære elevene å lese, uten å lære dem bokstavene.
Slik temaet er lagt opp nå, kan skolene ledes til å tro at de jobber godt med folkehelse og livsmestring uten at elevene får helsefremmende kompetanse.
Når skolen mangler kompetanse innen psykisk helse bruker man erfaring, annen kunnskap, sunn fornuft, og gjør så godt man kan. Det er flott det, men det gir ikke nødvendigvis elevene de verktøyene de trenger.
Er det noe galt med skolen?
Vi har lignende utfordringer med elever som har bekymringsfullt fravær. Hvem skal oppdage tidlig nok at noen står i fare for å ikke greie å delta? Hvordan får vi totaloversikt over hvor mange som ikke møter på skolen?
Der finnes flere anbefalinger for hvordan skolene kan prøve å få elevene tilbake til skolen, men det virkelig store spørsmålet er om det er noe grunnleggende problematisk med skolen, som gjør at så mange elever ikke klarer å delta?
Brochmann og Madsen påpeker at det ikke handler om skyldfordeling i dette temaet, men en vurdering av mulighetene for målretta, strukturell endring. De mener disse mulighetene finnes i skolen, ikke i individene eller hjemmene.
Læringsmiljø har vært satsingsfelt i skolen i lang, lang tid. Nytt lovverk for elevenes rett til trygt og godt skolemiljø gav plikter og retter som skulle gjøre det bedre for elevene. Men det er lite som tyder på at endring i lovverket til nå har ført til at elever generelt har det bedre på skolen enn før.
Praktisk og aktiv fremfor teoretisk og passiv
Noe av det som gir god psykisk helse er trygge, gode relasjoner, fysisk aktivitet, opplevelse av å gjøre noe som gir mening, å selv få påvirke hva man skal jobbe med og hvordan man skal jobbe, og nok søvn.
I skolen blir det mye stillesittende undervisning, arbeid med oppgaver bestemt av lærer, og etter hvert mye stress og press som blant annet kan gi søvnvansker.
Det jobbes med en ungdomsskolereform som skal gjøre skolen mer praktisk og variert. Endringene bør være store nok, og også barneskoleelevens hverdag bør også bli mer aktiv og variert.
En praktisk skolehverdag der elevene bruker kroppen mer mens de lærer, opplever iver og mestring, vil forhåpentligvis også gjøre det psykososiale miljøet på skolen bedre. Og de yngste barna må få tid til å leke.
Kunnskapsgrunnlaget bør være godt nok
God håndtering av tanker og følelser er også til hjelp for god psykisk helse. Her bør man utnytte potensialet i temaet Folkehelse og livsmestring mye bedre enn man har gjort. Likevel har mange har uttrykt skepsis mot temaet slik det er i dag, senest i Folkeopplysningen Psyk.
Det er ikke gitt at folkehelse og livsmestring som tema fører til positive endringer i barn og unges psykiske helse. Men gjort på en god måte kan det gjøre det. Kompetanse er kunnskap man evner å ta i bruk. Skal elevene få kompetanse på å fremme psykisk helse, må i det minste kunnskapsgrunnlaget de skal bruke være godt nok.
Lærerne kan gjøre mye – men ikke alt
Flere aktører har sett problemet og forsøkt å gi skolene verktøy å bruke i arbeidet. Livet&Sånn, der vi jobber, er en slik aktør. Her ligger gratis opplæringsmateriell for folkehelse og livsmestring.
Mange har tatt det i bruk fordi det er konkret nok, lett nok å bruke for lærere uten kompetanse på temaet, og med tydelig kunnskap om følelser for barn, unge og voksne. Vi håper og tror at elever som regelmessig får disse timene har gode sjanser til å øke sin helsefremmende kompetanse.
Å jobbe godt med folkehelse og livsmestring er viktig, men ikke nok til å definere skolen som helsefremmende. Lærerne kan gjøre mye, men de bør ikke gjøre dette alene.
Den viktigste arenaen eller den eneste arenaen?
Noe av det viktigste som må gjøres for at skolene skal bli helsefremmende er å gjøre dem tverrfaglige.
Barn og unge må få en lovfestet rett til en tverrfaglig skole som har nok kompetanse og ressurser til å forebygge psykisk uhelse, og til å jobbe både forebyggende og oppfølgende for at elever skal ha et trygt og godt skolemiljø.
Skal dette være mulig må kommunene styrkes for å kunne bruke nok ressurser i skolene.
Når skolen vurderes som den viktigste forebyggende arenaen for barn og unges psykiske helse, bør det være fordi det faktisk er en helsefremmende arena, ikke fordi det er den eneste fellesarenaen de har.