Andelen av barn under to år som blir henvist til barnevernet er uforholdsmessig høy.

Det kan bety at fastlege, helsestasjon, barnehage og andre henvisende instanser er blitt flinke til å oppdage tegn på omsorgssvikt – eller at noen enkelte ganger for lett mener at noe bør settes i gang.

Uansett, mange spedbarnsfamilier opplever å bli henvist til barnevernet, som dernest må iverksette utredning.

En nærmere undersøkelse kan gi fire forskjellige resultater, inkludert to typer feil. Vi må ha i mente at slike utredninger alltid innebærer usikkerhet og at risikoen for å gjøre feil ikke er til å unngå.

Irritable spedbarn

For det første har vi det som kalles Type I-feil, som er en falsk positiv konklusjon. Utredningen sier at barnet er i utviklingsmessig risiko og det iverksettes tiltak.

Etter hvert blir det åpenbart at det i utgangspunktet ikke var noen grunn til å henvise familien til barnevernet.

I slike tilfeller handler det ofte om barn som er nevrobiologisk sårbare og i spedbarnsalderen viser mye irritabilitet og/eller tilbaketrekning.

Barna er til å begynne med vanskelige å ha omsorg for, kan være lite omgjengelige og blir lett forvekslet med barn i autismespekteret eller med andre utviklingsforstyrrelser.

Orkidé og løvetann

Disse barna er på godt eller vondt mer mottakelige for omsorgsmiljøets kvalitet. De viser forsterket følsomhet på både negative og positive miljøpåvirkninger, noe som øker mottakeligheten på inntrykk fra omgivelsene.

Det vil si at sårbare barn over tid har høyere sannsynlighet for atferdsendringer til det bedre eller verre enn andre barn. Hvis de får god nok omsorg, vil de etter hvert fremstå som typiske barn og ofte vise spesielt positive egenskaper.

Er det omsorgssvikt er det vanlig at utfallet blir mer ugunstig enn hos andre barn som utsettes for neglekt, som professor i pediatri og psykiatri W. Thomas Boyce skriver om i boken «The Orchid and the Dandelion».

En typisk Type I-feil

En sak med Aksel (16 måneder gammel) er et eksempel der det ble gjort en falsk positiv konklusjon. Gutten fremstod som hypersensitiv, avvisende og irritabel og hadde problemer med å tilpasse seg i barnehagen.

Det var mistanke om samspillsproblematikk i hjemmet, og i samråd med fastlegen og barnehagen ble det besluttet å henvise barnet og foreldrene til barnevernet.

Foreldrene ble motvillig med på et samspillsbasert tiltak der det inngikk observasjon av barnet og spørreskjema for foreldre.

Bekymringene forsvinner

Men arbeidet fremstod etter hvert som nokså selvmotsigende ettersom mor og far begge viste emosjonell innlevelse, virket oppegående og var mentalt stabile.

Tiltaket ble stoppet og saken midlertidig henlagt. Flere måneder senere kunne foreldrene og barnehagen rapportere om store endringer i Aksels fungering. I barnehagen fant man ikke lenger grunn til bekymring

Foreldrene kunne fortelle at de trivdes med barnet; de rapporterte at han nå hadde et mer stabilt temperament og var mye mer omgjengelig.

Familien kan vokse seg inn i problemer

Motstykket er den såkalte Type II-feil eller falsk negativ slutning. Barnevernsutredningen sier at det, til tross for henvisning, ikke foreligger noen risiko. Senere viser det seg likevel å være noe galt.

Grunnen kan være manglende kompetanse i barnevernet, undersøkelse som mangler bredde og dybde eller for lite tilgjengelige ressurser for tjenesten.

Det kan også være at apparatet omkring foreldrene på et tidlig tidspunkt så tegn som gav grunn til bekymring, men at disse først senere ble klarere og fikk diagnostisk betydning.

Et barn og dets familie kan gjennom en transaksjonsprosess over tid vokse seg inn i problemer som ikke var så tydelige på det tidspunktet barnevernet først var på banen.

Typisk Type II-feil

En sak med Sofie (12 måneder) er illustrerende. Jenta var lite opptatt av å dele oppmerksomhet med andre, hadde få språklyder og var fascinert av å utforske objekter.

I barnehagen var man bekymret for en mulig tilknytningsforstyrrelse og henviste barnet på det grunnlaget. Men ettersom foreldrene kunne rapportere mange tegn på trygg tilknytning, ble denne muligheten lagt til side av barnevernet og saken henlagt.

Da Sofie var tre år var det tydelige tegn på en autismespekterforstyrrelse og først da ble det iverksatt passende tiltak.

En sann positiv konklusjon forekommer når noen har vært engstelige for barnet og familien, utredningen viser at situasjonen gir grunn til bekymring, og videre arbeid og oppfølging viser at tiltak som blir iverksatt virker og er berettiget.

Har sjelden negativ effekt

Det er slik vi vil at barnevernet skal fungere og som regel er det slik det fungerer. I disse sakene handler det ofte om belastninger i omsorgsmiljøet som er lette å oppdage: foreldre med psykiske vansker, rusavhengighet, nedsatt kognitiv fungering.

Det kan også være utviklingstraumer som barnet har vært utsatt for, så som å ha vært vitne til vold eller gjenstand for seksuelle overgrep.

Men det er evidens for at tidlige negative barndomsopplevelser sjelden har en varig negativ effekt hvis de bare forekommer enkelt- eller parvis. Ofte har de en opphopende virkning i den forstand at konstellasjonen av flere ugunstige faktorer har potensial til å forårsake alvorlige følgetilstander.

Det er heller ikke uvanlig med dobbel risiko, som er samvirket mellom miljøbetinget motgang og nevrobiologisk sårbarhet. Denne forbindelsen må barnevernet være spesielt oppmerksom på.

Barnevernet trenger mer innsikt

Når det trekkes en sann negativ konklusjon sier barnevernet at det ikke foreligger risiko, noe som i ettertid viser seg å være riktig.

Da kan det være betimelig å spørre hvorfor familien i utgangspunktet ble henvist. Det kan skyldes motstridende kulturelle eller subkulturelle oppfatninger om hva som er «riktig» spedbarnsomsorg, eller det kan ha årsak i begrenset informasjon hos henvisende instans.

Barnevernet må av den grunn ha god innsikt i spekteret av typiske omsorgsmønstre samt krysskulturelle omsorgspraksiser for de aller minste.

Det må kreves grundig gjennomgåelse når henvisende instans bare viser til uakseptabel omsorgspraksis uten nærmere dokumentert neglekt eller mishandling.

Vi ønsker færrest mulig feil

Som i all annen diagnostisk virksomhet må vi innse at barnevernet i enkelte saker vil måtte ta feil. Type I-feil forekommer når barnevernet tror at det har en genuin sak når det faktisk ikke stemmer.

Hvis vi bruker et vanlig bedømmelsesgrunnlag og setter sannsynligheten for denne type feil til ,05 eller 5 prosent, skulle vi hypotetisk forvente at barnevernet fem ganger ut av 100 vil tro at de har en god sak, ennskjønt de egentlig ikke har det.

Det motsatte er Type II-feil, som finner sted når barnevernet mener at det ikke er nødvendig å gå videre med en sak når de faktisk skulle ha gjort det.

Ettersom det er stor variasjon i befolkningen når det gjelder omsorgspraksis for spedbarn, ønsker vi at sannsynligheten for å gjøre denne type feil er så liten som mulig.

Størst akseptabel sannsynlighet for å gjøre Type II-feil er vanligvis satt til maksimum ,2 eller 20 prosent. Det vil si at i 100 saker der det faktisk har funnet sted omsorgssvikt, ville barnevernet hypotetisk ikke ha oppdaget det i 20 tilfeller.

Omsorgssvikt bør oppdages

Gitt at man i barnevernet som i all annen utredende virksomhet noen ganger må bomme, kan vi spørre hvilke feilsvar det er viktigst å unngå. I arbeid med de aller minste mener jeg at det å unngå Type II-feil må ha klar prioritet.

Det sier seg selv at Type I-feil vil innebære mye ubehag og frustrasjon for foreldre og andre pårørende; det å bli henvist til barnevernet med mistanke om omsorgssvikt er en ytterst ubehagelig følelse og kan skape mange problemer.

Likevel er det de voksne som får utfordringene og ubehaget i forsøket på «å få rett». Foreldrene kan om nødvendig få hjelp av fagpersoner og advokater og trenger ikke å stå så alene. Da er det annerledes med et lite barn som ikke kan snakke eller på annet vis fremme sin sak.

Type II-feil medfører at den lille er hjelpeløs og ikke får nyte godt av et nødvendig tiltak. Barnet blir fortsatt værende i en familiesituasjon som kan medføre emosjonell mishandling, vanskjøtsel eller vold.

Handlingsprinsipp for barnevernet

I saker som er henlagt av barnevernet på grunn av forbigående manglende evidens skal det mye til at saken blir gjenopptatt før stor skade er skjedd.

I strafferetten er det et prinsipp om at enhver rimelig og forstandig tvil skal komme den tiltalte til gode og at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig bli dømt. Hvis vi omskriver dette prinsippet, men bevarer dets idéinnhold vil vi få et godt handlingsprinsipp for barnevernet.

Prinsippet kan lyde slik: «Enhver rimelig og forstandig mistanke om at det har funnet sted omsorgssvikt i en spedbarnsfamilie skal komme barnet til gode. Det er bedre at litt for mange foreldre får en barnevernssak enn at ett nødlidende barn ikke får hjelp».

Trygghetssirkelen

Det er i hovedsak tre typer tiltak som blir iverksatt for de aller minste i barnevernets regi: tiltak i hjemmet, plassering i fosterhjem og adopsjon.

Det er skrevet mye om behandlingsomsorg i hjemmet. Sakene handler ofte om tilknytningsproblematikk der man tar sikte på endringsarbeid og har foreldrene med på laget.

En mye anvendt fremgangsmåte er basert på Trygghetssirkelen av Bert Powell og kolleger. Det er en tilknytningsbasert intervensjon, en tilnærming som gjør abstrakte idéer om tilknytning håndgripelige og virkelige for spedbarnsforeldre.

I tilfeller der det oppdages tegn på desorganisert tilknytning gir arbeid basert på trygghetssirkelen god mulighet for skreddersydd behandlingsplanlegging av tiltak. Dette kan også forebygge senere utviklingspsykopatologi.

En egnet, men krevende strategi

En annen tiltaksform tar utgangspunkt i felles oppmerksomhet og henvender seg til spedbarn som er i risiko for forstyrrelser innenfor autismespekteret.

Barnevernsarbeidet for de aller minste har i de senere år dreid mye i retning av hjemme- og samspillsbaserte tiltak, noe som har vært en hensiktsmessig, men faglig krevende strategi. I dette arbeidet må man passe på ikke å overkjøre foreldrenes intuitive omsorgsatferd.

Nest etter hjemmebaserte tiltak er plassering i fosterhjem den mest vanlige tiltaksform for spedbarn i omsorgsrisiko.

Men usikkerheten som hersker omkring fosterplasseringens varighet, samværsretten og de hyppige forflytningene som ofte finner sted, gjør situasjonen utrygg for både barnet og fosterforeldrene.

Adopsjon er et godt alternativ

Bortsett fra bruk av beredskapshjem i akuttsaker, er jeg forbeholden til at man benytter mer eller mindre forbigående plasseringer utenfor hjemmet. Sett fra et tilknytningsperspektiv er ikke fosterplasseing et egnet barnevernstiltak for de aller minste.

Når et familiebasert tiltak er prøvd ut til bunns og ikke fungerer, mener jeg adopsjon er den beste form for intervensjon for barn opp til to år.

Sannsynligheten er stor for at barnet får en stabil hjemmesituasjon med dedikerte foreldre som tør å forplikte seg emosjonelt. På dette alderstrinnet vil barn lett etablere ny og trygg tilknytning hvis det nye omsorgsmiljøet er godt nok.