Det er prisverdig at helseminister Kjerkol tar seg tid til å svare oss, men analysene hun gjør skaper bekymring for om hun har oversikt over sitt ansvarsområde.

Man må ha bodd under en stein for ikke å ha fått med seg at statsbudsjettet for 2023 blir stramt, det er selvsagt også vi klar over.

Med dette i bakhodet, er det vanskelig å forstå at regjeringen legger ned institusjonsplasser som pasientene ønsker, og som koster rundt halvparten av prisen på en døgnplass i det offentlige. Pasientene forsvinner ikke, selv om sengeplassene gjør det.

Arrogansen er til å ta og føle på

Sprengt kapasitet på sengepostene over det ganske land, ser ikke ut til å bekymre Kjerkol. Fredag 21.oktober kunne en lese i Dagbladet at hun er lykkelig over avviklingen av Fritt behandlingsvalg, som medfører at 500 sengeplasser forsvinner.

Pasienter mister behandlingsplassene sine og viktige relasjoner til sine behandlere, mennesker mister arbeidsplassene sine, og Kjerkol danser opp trappen av glede. Arrogansen er til å ta å føle på. En skulle tro at hun ikke forstår at det dreier seg om menneskers liv og helse.

Kjerkol mener at ordningen har gitt private aktører et «sugerør» inn i lokalsykehusenes økonomi. Men kostnadene skyldes ikke at disse aktørene har kunstig høye priser.

Psykisk helsevern blir budsjettaper

Mennesker med alvorlig psykisk lidelse trenger langvarig behandling, inkludert periodevis døgninnleggelser, og det koster penger. 150 millioner kroner til 27 senger i det offentlige, kan umulig erstatte de 500 sengene vi nå mister, uansett hvor mange ganger Kjerkol gjentar seg selv.

Det er få ting, om noe, som tyder på at denne regjeringen har intensjoner om å satse på psykisk helsevern og rusbehandling. I NRK kan vi lese at Helse Møre og Romsdal har rekordlange ventelister, men kutter likevel i tilbudet til psykisk syke.

Når regjeringen har bestemt å skrote den gylne regel som krever at sykehusene prioriterer psykisk helsevern og rusbehandling i sine budsjetter, har vi ingenting som beskytter oss mot å stå igjen som budsjettapere mot somatikken.

Et klasseskille

I sitt tilsvar til oss, påpeker Kjerkol at behandlingstilbudet må tilpasses befolkningens behov, ikke aktørenes ønsker. De plassene som hun nå legger ned, har over flere år hatt lange ventelister.

Helfo-institusjoner har kunnet utvikle seg, fordi mange har ønsket behandlingsplassene som de private aktørene tilbyr. Med respekt å melde, er det ikke aktørenes ønsker, men pasientenes behov, Kjerkol i hoverende stil lukker øynene for.

For de med tykk lommebok, vil dette uansett ikke være noe problem. Har du penger, kan du kjøpe deg en behandlingsplass ved en privat institusjon – og vipps har Arbeiderpartiet klart å skape et klasseskille i behandling av rus- og psykiske lidelser.

Kjerkols erfaringer skiller seg fra behandlernes opplevelser

Videre skriver Kjerkol at «ordningen [Fritt behandlingsvalg] har verken oppnådd å få ned ventetiden, eller gjort helsetjenesten mer effektiv». I samme åndedrag forteller hun at vi har et overskudd av døgnplasser i de offentlige institusjonene.

Hvordan kan det ha seg at TSB og PHV har behov for å redusere ventelistene, hvis det finnes mange ledige senger? Hvorfor sørger ikke ministeren for å fylle de tomme sengene, når ventelistene er rekordlange?

Hennes erfaringer skiller seg uansett fra behandlernes opplevelse av egen hverdag. Kjerkols påstand om at helseregionene tilpasser kapasitet etter behov, er nemlig ikke riktig. Norsk helsepersonell er strukket i alle kanter for å rydde frem en sengeplass til en pasient som er alvorlig psykisk syk.

Det har sine konsekvenser, for når noen kommer inn til en full døgnpost, må en annen skrives ut. Vi har de sengene som regjeringen gir oss, og i denne omgang mister vi 470 senger mens kapasiteten er sprengt.

Hva er en effektiv helsetjeneste?

Påstanden om at Fritt behandlingsvalg ikke har gjort helsetjenesten mer effektiv, er uforståelig, med mindre det eneste kriteriet en legger til grunn for effektiv behandling er kortere liggetider. Kjerkol burde vite at det til nå ikke er gjort noen evaluering av behandlingseffekt som sammenligner private og offentlige institusjoner.

Er det etter ventelistene Norges helseminister ønsker å definere effektiv behandling? Kortere liggetider, raskere utskrivelser, ansatte som springer fortere, skriver fortere, rapporterer fortere, effektiv suicid- og voldsrisikovurdering, kjapp diagnostisering av komplekse og komorbide lidelser?

Vi hadde håpet at helseministeren var opptatt av kvalitet og pasienttilfredshet, og vi er nokså sikre på at helsepersonell, uavhengig av hvor de jobber, utfører arbeidet sitt etter beste evne for å holde pasientene sine i live.