ADHD er langt fra en nyoppdaget tilstand, da man har identifisert tegn til denne i over to århundrene. Forekomsten av ADHD har ikke økt, men man har i større grad klart å gjenkjenne symptomene på ADHD, og dermed har flere fått diagnosen.
Det anslås at prevalensen av ADHD ligger på 7,1 prosent hos barn og ungdom og 2,5 til 5 prosent hos voksne.
Det er veldokumentert at det er en kjønnsforskjell i forekomsten av ADHD mellom gutter og jenter, der tilstanden sies å være mer frekvent blant gutter enn jenter.
Flere studier tyder imidlertid på at ADHD er en underdiagnostisert tilstand blant jenter, og at kjønnsforskjellen reflekterer blant annet at ADHD og dets diagnostiske kriterier slik vi har kjent det hittil er basert på en klinisk presentasjon av tilstanden hos gutter, ikke slik den presenteres hos jenter.
Problemene maskeres
Jenter med ADHD har en mindre eksternaliserende atferdsproblematikk sammenlignet med gutter med ADHD. Hos jenter med ADHD er internaliserende vansker, som uoppmerksomhet, mer fremtredende.
Når jentene først viser symptomer på hyperaktivitet så ser det videre ut til at man finner andre forklaringsmodeller på disse symptomene. At det er vanskelig å identifisere ADHD hos jenter kan også skyldes at de utvikler en rekke kompenserende strategier som maskerer problemene.
Samlet sett kan disse faktorene føre til at man ikke tenker i de baner at en ADHD-utredning kan være aktuell når man møter jenter med den kvinnelige symptomprofilen av tilstanden.
Diagnosen kommer ikke uten prislapp
Dermed henvises færre jenter til ADHD-utredning, noe som støttes av funn om at for hver tredje til 16. gutt som henvises for utredning for ADHD henvises én jente. Dessuten tar det i snitt ni år fra en jente med ADHD søker hjelp til at hun får riktig diagnose.
En slik forsinket identifikasjon av ADHD hos kvinner er ikke uten en prislapp, da det medfører store kostnader for samfunnet økonomisk, men også i form av personlig lidelse for kvinnen selv og menneskene som står henne nær. Kvinner med ADHD løper nemlig større risiko for å utvikle komorbide lidelser som angst og depresjon.
Mina den håpløse
Mina er en kvinne på 31 år og som er utdannet lærer. Hun er samboer og har ett barn i alderen 3 år med samboeren, og et annet barn på 14 fra et tidligere forhold. På overflaten har hun et tilsynelatende helt vanlig liv. Men å stå i dette vanlige livet sliter på Mina.
Mina strever på flere arenaer i livet, og hennes prestasjoner er inkonsekvente. Hun kan få svært gode resultater på noen oppgaver, mens andre oppgaver blir rett og slett ikke gjort. Dette kan dessverre skape holdningen «hun kan hvis hun vil».
Det kan tolkes som at personen er udisiplinert. Etter mye konflikt og negative reaksjoner fra andre har hun utviklet en lav tillit til at hun kan fungere normalt i relasjoner.
Verdensmesterskap i kompensering
Etter sosiale situasjoner ransaker hun seg selv for mulige ukritiske kommentarer som kan ha fornærmet andre. Dette har etter hvert skapt en sosialt unnvikende og tilbakeholden væremåte.
Mina er en verdensmester i å kompensere for sin svikt slik at andre ikke skal oppdage ADHD-symptomene. Hun jobber kvelder og helger, skriver påminnelser om alt hun må huske, og driver seg selv hardt utover egen kapasitet.
Etter mange år med kompensering er Mina utslitt. Da Mina kom til meg, var hun dypt deprimert og alvorlig utbrent. Hun var overbevist om at familien hennes ville fått det bedre uten henne.
Aggresjonen rettet hun innover mot seg selv i form av selvskading og suicidal atferd. Studier bekrefter at kvinner med ADHD har en høyere risiko for selvskadende atferd, at de opplever høy grad av foreldrerelatert stress, og at de har en lavere selvfølelse og større utfordringer i vennskapsrelasjoner sammenlignet med kvinner uten ADHD.
Av den grunn oppfordres det til at man setter inn forebyggende tiltak rettet mot disse vanskene hos unge kvinner med ADHD.
Hvordan skal en kvinne være?
Mina ble ikke bare misforstått av omgivelsene, men også av seg selv. For det er jo i den andres blikk vår forståelse av oss selv fødes.
Min kliniske erfaring i møte med kvinner som får sin ADHD-diagnose i voksen alder, er at livet har vært preget av å bli misforstått og at de ikke har blitt bekreftet som seg selv fri fra maskering av ADHD symptomene.
Den personen Mina oppfattet at andre aksepterte og anerkjente, var Mina med alle kompenserende strategier. Hun skjønte at en kvinne som var impulsiv, hyperaktiv og hadde en ufølsom og desorganisert atferd brøt med samfunnets forventninger om hvordan en kvinne skal være.
I sin søken om å bli akseptert av fellesskapet utviklet Mina en væremåte preget av det hun trodde andre ville se. I tilpasningsprosessen kom hun lenger bort fra seg selv, og hun følte seg fremmedgjort. Andre ble ikke kjent med den virkelige Mina, men med den tilpassede versjonen. Dette skapte en opplevelse av ensomhet.
Å få diagnosen ble en lettelse
For Mina var det å få diagnosen ADHD avgjørende i behandlingen av depresjonen. Hun klarte nå å se og anerkjenne hvor enormt hun hadde mobilisert for å mestre en helt vanlig hverdag. At hun var ambisiøs, disiplinert, viljesterk, og ikke minst smart, ble opplagt.
På en nevropsykologisk utredning kom det frem at Mina har et høyt evnenivå, men at hun strever med å leve ut sitt intellektuelle potensiale på grunn av ADHD-symptomene. Dersom oppgaven ikke fremstår som umiddelbart belønnende eller veldig interessant strever hun med å motivere seg til å sette i gang med den, og utsetter den i det uendelige.
Mest sannsynlig har det høye evnenivået bidratt til å redusere funksjonssvikten, noe som igjen kan ha forsinket diagnosen ytterligere. Hun opplevde det som en lettelse å kunne tilskrive vanskene ADHDen fremfor å forklare dem med en mangelfullhet ved seg selv.
En trivialisert diagnose
Samtidig kunne hun iblant tvile på diagnosens gyldighet. At en slik tvil forekommer blant pasienter med ADHD bekrefter Holthe og Langvik i sin studie, der de dybdeintervjuet kvinner som hadde fått ADHD-diagnosen i voksen alder.
Denne tvilen kan blant annet forklares ut fra at denne diagnosen har blitt både trivialisert og stigmatisert.
Dette er svært uheldig, da en trivialiserende holdning til diagnosen står i veien for å møte personen med ADHD med forståelse og konstruktive tiltak som er nødvendige for å bedre fungeringen til vedkommende.
Mina fortalte også om den vonde opplevelsen av at noen i familien hennes ikke trodde at hun hadde ADHD. Dette reflekterer en generelt manglende kunnskap om hvordan ADHD kan utartes hos kvinner.
Skam og selvkritikk
Med psykoedukasjon, funksjonskartlegging, samt utprøving av medisiner kunne vi så smått snekre sammen en hverdag preget av mestring av de ulike arenaene og rollene livet byr på.
Men det viktigste for Mina var at hun erstattet skammen og selvkritikken med en gryende empati og aktelse for seg selv.
Dette betyr ikke at hverdagen i dag går smertefritt, men det er en hverdag der Mina evner å se sin betydning og verdi, og hun har et bedre utgangspunkt for å vite hva hun trenger for å ha det bra.
Diagnosen bør oppdages tidlig
Oppsummert trenger vi å formidle måten ADHD manifesteres hos kvinner for at kvinner med ADHD først og fremst skal bli fanget opp, men også for at de skal få den bistanden og forståelsen de trenger for å mestre livene sine.
Å oppdage ADHD hos kvinner tidsnok vil legge bedre til rette for utvikling av en god selvfølelse og bedre psykisk helse. Tidlig diagnose og psykoedukasjon til den aktuelle pasienten og de som står rundt henne er derfor avgjørende tiltak.
For de som får diagnosen i godt voksen alder må man være oppmerksom på konsekvensene en slik forsinket diagnostikk kan ha hatt på personens selvfølelse, psykiske helse, relasjoner til andre og evne til å fungere i arbeidslivet og hverdagen ellers.