«Selvmordets gru er ikke minst det at denne handlingen kunne vært din eller min», skriver psykolog og forfatter Wera Sæther. Med dette fremhever Sæther en vesentlig kjensgjerning: nemlig selvmord som en iboende mulighet for mennesket.
Hvert år begår om lag 600 mennesker selvmord i Norge, med mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk. Det er ofte svært sammensatte grunner til selvmord og selvmordsforsøk.
I den dominerende biomedisinske modellen, påpekes det at de selvmordstruende lider av en underliggende psykisk sykdom som depresjon. Det er en kjemisk ubalanse og serotoninmangel i hjernen, den famøse 90 prosent-sannheten, altså at psykisk sykdom spiller en sentral rolle ved ni av ti selvmord.
Sykdomsmodellen rommer ikke alt
Den biomedisinske sykdomsmodellen er et begrenset perspektiv som leder an til individualisering av menneskelivets variasjonsbredde. I klinisk sammenheng aktualiseres dette perspektivet ved hjelp av standardiserte vurderinger, som vi ser i de nasjonale retningslinjene.
Når suicidalitet blir gjort om til en psykisk sykdom – med en tynn ferniss av vitenskapelighet – underkjennes betydningen av relasjonene individet inngår i. Å neglisjere det relasjonelle og kontekstuelle ved selvmord er kontraproduktivt i det forebyggende arbeidet.
Å forstå de selvmordstruende ut fra en biomedisinsk sykdomsmodell, medfører en fare for at hovedfokuset blir å forklare og analysere mennesker som objekter, og ikke som tenkende, følende og handlende subjekter i konfrontasjon med livsproblemer.
Et språk for det menneskelige
Hvis vi skal gjenvinne de selvmordstruendes status som subjekt, bør eksistensielt ladede ord som fortvilelse, meningsløshet, håpløshet, ensomhet, avmakt, verdiløshet, uhjemlighet og livslidelse være sentrale.
Ordene rommer universelle livsuttykk som har en relevans for mennesker uavhengig av kategorier som kjønn, alder, yrker, funksjonsdyktighet, diagnoser, etnisitet, livssyn og så videre.
Det må utvikles et språk for det allmennmenneskelige, et språk som overskrider kategorier som vellykket, frisk eller syk. Språket må også romme ideologiske og samfunnsøkonomiske ulikheter.
Selvmord er ikke et unaturlig valg
I boken «Nyere perspektiver på Selvmord» løfter filosof Vigdis Songe-Møller frem noen verdifulle fellesmenneskelige aspekter ved selvmord fra eksistensfilosofien.
Eksistensfilosofisk er fenomenet selvmord primært sett en menneskelig handling, og dermed en del av den menneskelige eksistensens muligheter. Det er altså en mulighet som er tett knyttet til livets vilkår, som sårbarhet, eksistensiell ensomhet og frihet. Dermed er ikke selvmord et umenneskelig eller unaturlig valg.
Dette kaster lys over det Songe-Møller forfekter: «Vår utsatte eksistensielle stilling, som vi ikke deler med noen andre levende vesener. Og det sier noe om vår frihet, vår individualitet og vår grunnleggende ensomhet: I selvmordet er den enkelte totalt overlatt til seg selv, samtidig som en tar hele sitt liv i egne hender. Det sier med andre ord noe om både vår grunnleggende sårbarhet og vår styrke.»
Møt dem der de er
Disse innsiktene bør lede oss til en viktig erkjennelse: at ingen andre kan fullt ut forstå og føle hvordan det selvmordsnære individet virkelig har det når det er selvmordstruet.
Denne erkjennelsen av en begrensethet stimulerer til en eksistensiell ydmykhet og åpenhet, men også et eksistensielt mot til å møte mennesker der de er. I Søren Kierkegaards ordelag: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.»
Spørsmålet fagpersoner og behandlere i psykisk helsevern bør stille seg selv er: Har de, i møte med de selvmordsnære, funnet dem der hvor de er, og begynt der?
Vandre sammen i mørket
Dette motet har mer å gjøre med ens evne og styrke til å møte mennesker i livskriser uten et fokus på diagnose, sykdom eller pretensjon om ekspertviten, men snarere det å være en medvandrer.
En medvandrer som tar seg tid til å famle med de selvmordsnære når den svarte tåka kommer. Medvandreren orker å tre inn i den mørke tunellen de befinner seg i, sette seg ned litt der og være en anerkjennende kraft, selv når fortvilelsen og håpløsheten gjennomsyrer tilværelsen.
Gjennom omsorg og empatisk nærvær, kan de selvmordsnære føle at de ikke står alene med sin livssmerte, at man kan være alene-sammen i de timene og den tiden når vi kjenner på at livets byrde ikke kan bæres mer.
Nærværet må romme det brutale. Det råe. Det forvirrende. Og det meningsløse. Romme livssmerten, like uunngåelig som en strøm av tidevann, og på den måten være en relasjon som gjenreiser de selvmordstruendes tillit til livet.
Man må følge de selvmordstruende gjennom en prosess der de våger å stå oppreist i sitt eget liv og gi seg hen til håpet og livet, på tross av bevisstheten om og konfrontasjonen med livets spenninger.
Undre – ikke vite
Psykolog Tor-Johan Ekeland mener at tiden for lengst er overmoden for en fundamental perspektivendring i psykisk helsevern.
Denne endringen innebærer blant annet å flytte fokus fra å være den som kan og vet best i møte med dem vi skal hjelpe, fra å være den som har svarene, til å bli den som skal hjelpe den andre å finne sine svar.
Fra å være ekspert til å bli en medspiller. Fra å vite, til å undre seg sammen. Istedenfor å være den som finner løsninger, må man forløse det iboende i andre slik de kan finne sine egne løsninger.
På denne måten kan helsepersonell og menneskemøtere være bedre i stad til å avdekke subjektive meningstilskrivelser knyttet til selvmordsforsøk og dødslengsler, og dermed være bedre rustet til å yte omsorg og støtte i møte med selvmordstruende mennesker.
Som et korrektiv til den dominerende sykdomsmodellen, representerer Livslosen, et lavterskeltilbud til mennesker i selvmordsfare og livskriser, etablert av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.
Dette er et banebrytende initiativ med fokus på å møte de selvmordsnære som medmennesker i livskriser, og rommer deres smerter i et trygt og empatisk fellesskap.
En mangeltilstand i overflodssamfunnet
Dette perspektivet åpner også opp for en sosialpsykologisk og strukturell dimensjon. Filosof Arne Johan Vetlesen skriver i boken «Smerte» om at vi mennesker lever som mangelvesener.
Vi lever i en mangeltilstand der tap og mangler muliggjør smerte. Slik Vetlesen forfekter: «Den psykiske smerten som genereres ved at vi eksisterer i mangel, at vi er mangelvesener, at vi således lever i fravær av værensfylde og perfeksjon.»
Til tross for at vi lever i en tid preget av materiell velstand, lever vi i en smertefull tid. En hovedårsak er det store gapet mellom menneskets ufravikelige grunnvilkår og behov, hvordan samfunnet innrettes, og hvilke muligheter vi har for å knytte sosiale og sunne bånd.
Eksistensiell smerte er et politisk spørsmål
For å kunne forebygge eksistensiell smerte, er det ikke tilstrekkelig med kun økte bevilgninger i psykisk helsevern og økt kunnskap om individualpsykologi. Dette er også et spørsmål om de politiske rammevilkårene, om hvordan samfunnet anerkjenner og betjener disse fundamentale grunnvilkårene ved vår eksistens.
Dette betyr blant annet å fostre et fellesskap og en sosial mentalitet som anerkjenner vår fundamentale sårbarhet som et grunnleggende trekk ved det å være et menneske, noe den nykapitalistiske fortellingen, med dens forakt for svakhet, forringer.
Sosiale lidelser innebærer å se individer i kontekst av sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske sammenhenger. Med andre ord ligger det en fare i å psykologisere og patologisere helsefarlige strukturelle maktforhold, forstått som «sosiale lidelser».
Selvmord og selvmordsforsøk som en radikal flukt bør være en oppvåkning for samfunnsbevisstheten når slikt inntreffer.
Hva forteller disse ekstreme flukthandlingene? Kanskje forsøker selvmord og selvmordsforsøk å kommunisere til omverdenen at livskvalitet og livsinnhold er langt vesentligere enn selve livslengden?
De flykter ikke fra livet, men fra smerten
Kunnskap om den eksistensielle drivkraften må i større grad anerkjennes både i helsefaglig og politisk forstand. Det grunnleggende behovet for mening, og viljen til å finne mening, sårbarhet og smerter, er ufravikelige forutsetninger for det eksistensielle.
Det er disse utfordringene vi må forsøke å forstå i møte med de selvmordstruende. Anerkjenner vi dette, unngår vi å ty til forenklede forståelsesmodeller som antatt psykisk sykdom i møte selvmord og selvmordsforebyggende innsats.
En eksistensiell og ikke-patologisk tilnærming er av vesentlig verdi hvis vi som et samfunn ønsker å forstå og effektivt redusere selvmordrisiko: for denne radikale flukten fra de tyngende livssmertene, men ikke fra selve livet.
Ved være medvandrere, dyrke fellesskapet og møte individet der det er, kan vi alle utgjøre en forebyggende, og endog livsfremmende, forskjell i møte med mennesker som vurderer at selvmord er den beste løsning og lindring for sine livssmerter.