I forrige uke delte Rådet for psykisk helse et innlegg på Instagram som skapte engasjement utover det vanlige. Budskapet har murret i meg siden, og som sosialantropolog, psykoterapeut og ikke minst firebarnsmor, kjenner jeg på ansvar for å ta til motmæle.
Posten var ifølge Rådet for psykisk helse rettet mot foreldre med barn som lider av såkalt insomni. Disse som sover altfor lite. Over 20 prosent av små barn sover så lite at det blir et problem, både for barnet selv og selvsagt også for foreldrene.
I praksis vil imidlertid dette rådet, slik det ble formidlet, oppfattes som et generelt råd. Småbarnsforeldre er jevnt over særdeles sårbare og potensielt ukritisk lydhøre for fagfolk som uttaler seg om mulige midler til mer søvn. Følgelig pålegger det såkalte eksperter som uttaler seg om dette, et stort ansvar.
Innlegget på Instagram er en smakebit fra et digitalt program under utvikling på RBUP Øst og Sør. Programmet er ment å bidra med faktakunnskap om barns søvn til landets småbarnsforeldre. Vi vet at det å få barn for de aller fleste er ensbetydende med å gå over i en slags unntakstilstand. Vi vet også at søvn er avgjørende for helsen.
FORELDRERÅD: «I forrige uke delte Rådet for psykisk helse et innlegg på Instagram som skapte engasjement utover det vanlige. Budskapet har murret i meg siden», skriver Tonje Jacobsen-Loraas. Foto: Skjermdump.
Det er heldigvis mye vi kan gjøre for å legge til rette for et godt sovemiljø, men for mange er ikke disse tiltakene tilstrekkelige. Da er det like mange individuelle løsninger og tilpasninger som skal til, som det finnes familier med ulike behov. I innlegget på Instagram anbefales dempet belysning, bading og sang. Deretter følger: Men ikke mat eller les barnet i søvn.
Å amme i søvn kan være et godt verktøy
Ammehjelpen har lenge jobbet aktivt for å avstigmatisere og normalisere nettopp det å amme sitt spedbarn i søvn. Jeg har lenge stusset over at noe så inni hampen naturlig kan ende opp med å bli så betent – ja, faktisk tett forbundet med skam for mange mødre. Ammehjelpen har et særdeles viktig budskap til disse mødrene: Du må ingenting. Det er dine pupper og ditt barn. Du bestemmer.
Dessuten kan denne rådgivningstjenesten opplyse om at det er veldig vanlig å amme i søvn. Det er helt normalt at det får barn til å sovne. Det er et verktøy i mamma-kassen som du kan bruke akkurat som du vil. Mange babyer dier godt når de er i ferd med å sovne. Det kan øke melkeproduksjonen, og bidra til at babyen får i seg mer morsmelk.
Å amme i søvn kan være et godt verktøy som gjør det enkelt å få babyen til å sovne, og til å sovne raskt igjen, når hen våkner om natta. Amming kan faktisk i mange tilfeller fungere som naturens egen sovemedisin, både for deg og barnet.
På samme måte som du kan velge å amme i søvn, så kan du også velge å la være. Du må ikke bruke puppen som sovemiddel hvis du ikke ønsker det. Det er dine pupper og ditt barn. Du bestemmer. Hva som er gode søvnvaner er i utgangspunktet opp til deg og barnet. Og det finnes ikke én fasit som passer for alle. Alle barn kommer til å sovne uten hjelp når de er modne for det, og får tilstrekkelig med støtte på veien.
Den hyppige ammefrekvensen gir barnet en lettere søvn
Jeg har ofte fått bemerkninger om at jeg ser ut til å ha kommet meg uforskammet energisk gjennom en småbarnsfase som varte i over ti år. Her er mitt triks: La barnet sovne på puppen og nyt ammesøvn i symbiose med ditt barn, bygg ut senga og optimaliser forholdene for samsoving.
James McKenna er professor i antropologi ved University of Notre Dame i USA hvor de har en egen avdeling, Mother–Baby Behaviorial Sleep Laboratory, som blant annet ser på hvilke følger forskjellige sovemiljø har for foreldre og barn. Han slår, som meg, et slag for ammesøvn. Slik vil du få mer søvn og faktisk også redusere risikoen for krybbedød.
Studier viser nemlig at den hyppige ammefrekvensen gir barnet en lettere søvn, og at mor i tillegg responderer raskere på barnets signaler. Det er faktisk ikke et mål at spedbarn skal sove tungt og dypt hele natten gjennom.
Som Ammehjelpen opplyser om, bekrefter McKenna at det er ammingen på natten som øker og opprettholder melkeproduksjonen. Det er dessuten forskjell på dagmelk og nattmelk. Søvndyssende hormoner forekommer i større grad i morsmelk fra kvelds- og nattamming og morsmelk fungerer på denne måten som søvnregulator.
Trygghet er selve grunnlaget for selvstendighet
Utmattelse på grunn av søvnløshet er et utbredt problem blant småbarnsforeldre i Vesten. I boken Do Parents Matter fra 2016 har antropologene Robert A. Levine og Sarah Levine analysert tilnærmingen til spedbarn i mange forskjellige kulturer verden over.
De konkluderer med at en viktig årsak til at småbarnsforeldre i den vestlige verden har problemer med barn og søvn, dreier seg om måten vi innretter oss på om natten. Foreldre i Vesten har, i motsetning til i resten av verden, valgt vekk å sove sammen med sine barn. Dette er for mange andre folkeslag uforståelig, så mange som 90 prosent av verdens foreldre sover ifølge forskerne sammen med sine barn.
I essayet «Ensom vs. sosial søvn» i Aftenposten Innsikt 11/2015, skriver filosof Christian Lysvåg at hvordan vi innretter oss når vi skal sove, sier mye om hvem vi er, ikke bare som enkeltmennesker, men også som kulturer.
Han viser til forskning som taler for at forholdene rundt søvnen kan ha stor betydning for hvordan vi utvikler oss videre i livet, emosjonelt, sosialt og kognitivt. Opprinnelig sov mennesker sammen fordi det ga varme og trygghet.
For mange strider denne måten å sove sammen på mot normen om privatliv, og et slags ideal om at natten er noe en skal mestre på egen hånd, som en del av en selvstendighetsprosess. Men tradisjonen med å separere barn fra voksne om natten har vokst frem som en del av hva jeg vil hevde er et misforstått selvstendighetsprosjekt som bryter med rasjonell logikk.
Trygghet er grunnlaget for selvstendighet, ikke motsatt. Foreldres frustrasjon omkring barn og søvnvaner i vestlige samfunn, er på et nivå som i seg selv viser det paradoksale i hvordan vi som familier innretter oss om natten. Når ungene ikke kan avslutte sin evinnelige vandring over i foreldrenes seng, bør dette kanskje fortelle oss noe? Om man ser på menneskehetens sovevaner historisk og globalt, er det den modellen hvor alle ligger i separate rom, som skiller seg ut.
En klingende klar følelse av kulturforakt
Lysvåg viser til antropologiske studier på hvordan forskjellige kulturer sover, og funn som kan indikere at vestlige barn, som vanligvis sover alene, går glipp av noe så viktig som etableringen av visse typer samspill i hjernen, som samspillet mellom sanselighet og følelser.
Dette settes i sammenheng med at barn som tvinges til å forholde seg til et strengt skille mellom den våkne verdens sanseinntrykk og den mørke stillheten på soverommet i ensomhet, kan utvikle generelle problemer med å regulere egen bevissthetstilstand i møte med stimuli.
Dette kan vise seg i for eksempel konsentrasjonsproblemer, et fenomen vi stadig vekk problematiserer i vår samfunnsdebatt. De fleste barn i vår del av verden lærer seg å sove godt i ensomhet på barnerommet. Men vi skal vite at det ikke nødvendigvis er følelsesmessig omkostningsfritt å tvinge et barn til å akseptere denne måten å innrette seg på om natten.
Til magasinet «Foreldre & Barn» 12/2016, Norges største magasin for småbarnsforeldre, bekrefter Jill Byrnit, som er psykolog og har doktorgrad i evolusjonspsykologi, at det aldri fra naturens side har vært meningen at små barn skulle sove alene: «Du ser ikke noe annet pattedyr som lar barnet sitt ligge alene og sove, så når barnet ditt gråter reagerer han helt naturlig med å tilkalle noen som kan sørge for at han ikke ligger der helt alene.»
Hun advarer imidlertid foreldre mot å falle for fristelsen og imøtekomme barnets behov, for det er viktig å huske på hvilket samfunn vi lever i: «Dette er et samfunn hvor barna våre fra en tidlig alder skal tilbringe de fleste av døgnets våkne timer uten den primære omsorgsgiveren, og hvor mor og far også trenger søvn fordi de skal gå på jobben og prestere hver dag.»
Leseopplevelsen ga meg en klingende klar følelse av kulturforakt.
Er det familiens beste vi egentlig er ute etter?
I 2018 kom det en ny utgave av Håndbok for helsestasjoner, 0–5 år. Her ble ulike tilnærminger til barn og søvn presentert. Et av perspektivene kommer fra den svenske barnelegen Berndt Eckerberg (1932–2013), som hevdet at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med mor og er skapt til å sove sammen med henne de første leveårene.
Samtidig understreker Eckerberg at et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride i mot barnets natur. Videre lyder legens oppfordring: «Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien.»
Er det familiens beste vi egentlig er ute etter her, eller arbeidslivets behov for å redusere oss til produsenter?
Selv er jeg overbevist om at det i all hovedsak er i urealistiske forventninger til spedbarnet, og våre behov knyttet til hvordan vi organiserer samfunnet, at problemet ligger. Ikke hos barna våre.
For det er ikke per definisjon et problem når babyen eller barnet ikke kan sovne alene, heller ikke når hen trenger melk eller nærhet om natten. Det er akkurat som det skal være.
Når vi problematiserer dette og plasserer det innenfor det unormale, lager vi grobunn for at flere bekymringsverdige tiltak settes inn for å «normalisere» en situasjon som i utgangspunktet er helt normal. Det er hva jeg vil kalle alarmerende.
Det vi trenger i denne situasjonen, er ikke formaninger om å avvenne spedbarnet hva som er naturlig, men heller en kritisk diskusjon om hva som er målet med det hele.
Som den anerkjente psykologen Hedvig Montgomery skrev i en kronikk på NRK Ytring 27.09.18: «Det står mange ubenyttede barnerom rundt omkring i Norge hver eneste natt. Og bra er det, de minste barna trenger nærhet til sine voksne, døgnet rundt. De klarer seg ikke alene, og de trenger å bli hørt og trøstet.»