Fosterbarn er barn som offentlige myndigheter har overtatt omsorgen for. Mange fosterbarn har vonde erfaringer med voksne og mange er skadet i relasjon.
Disse barna har sterke følelsesuttrykk og har behov for spesielt sensitive voksne, og som fagperson gir jeg ganske ofte slike beskrivelser av fosterbarn. Det er riktig og nødvendig, men det kan også være en belastende beskrivelse av barnet.
Vårt offentlige system og vi fagpersoner som jobber i systemet må reflektere over hva det innebærer å gi og opprettholde klientstatus som fosterbarn.
Utenfor normen og fjernt fra idealet
En kjernefamilie er i dag mange ting, men jeg vil likevel påstå at et fosterbarn gir assosiasjoner til noe som ligger utenfor normen om den ideelle kjernefamilie.
Barneverntjenesten både ønsker og jobber aktivt for at barna som ikke kan bo sammen med sine biologiske foreldre skal plasseres i vanlige familier, og at barna blir inkludert som et fullverdig familiemedlem.
Den samme tjenesten setter også rammebetingelsene for familielivet. Fosterforeldre er under tilsyn og de får jevnlig sine omsorgsevner vurdert.
Jeg mener ikke at det er feil at vi sikrer barn gode og kompetente fosterhjem, men vi må reflektere over hvordan det er for barnet å få sin barndom vurdert, evaluert og styrt av offentlige myndigheter.
Offentlig omsorg i private hjem
Fosterfamilier og ordinære familier skiller seg fra hverandre på flere viktige punkt. Regler og grenser i hvert enkelt hjem er ideelt sett et samarbeid mellom foreldre og barn, der foreldrene har styring. Avtalene mellom foreldrene og barna er uformelle.
Foreldrene er omsorgsorienterte og ansvaret de har overfor barnet styres av normer. Fosterforeldrenes ansvar er lovregulert, og det blir satt konkrete mål for omsorgen de skal utøve.
I et fosterhjem kan avtalene fortone seg annerledes, og selv leggetid kan bli en formalisert avtale mellom fosterforeldre og fosterbarn. Fosterbarn har flere voksne å forhandle med, for eksempel saksbehandler, fosterhjemsveileder og barnets biologiske familie.
Disse har mer eller mindre direkte påvirkning på barnets hverdagsliv, og i tillegg blir forholdet mellom barn og fosterforeldre dokumentert og vurdert.
Forsterker vi annerledesheten?
Relasjonene mellom barn og foreldre er langvarig, i de fleste tilfeller livsvarig, mens relasjonen mellom fosterbarn og fosterforeldre er midlertidig og tidsbestemt.
Som representanter for systemet må vi være bevisste på hvordan vi er med på å opprettholde og forsterke «annerledesheten» hos fosterbarn. Vi må spørre oss selv om vi er med på å forme et syn på fosterbarnet som et individ – en klient – snarere enn en del av et familiesystem.
Med vårt fokus på klientstatus får barnet i større grad rasjonell omsorg, fremfor emosjonell omsorg.
Et familieterapeutisk perspektiv på fosterhjemmet
Vi mennesker er avhengige av et fellesskap for å overleve. Familieterapien fremholder derfor et hovedfokus på fellesskap og relasjonenes betydning for hvordan vi ser på oss selv og andre.
Hvis vi ikke reflekterer godt nok over hvordan barnevernsystemet påvirker omsorgen for fosterbarn, kommer fosterbarnet i fare for å bli redusert til et ødelagt enkeltindivid som skal repareres.
Vi må se og anerkjenne at når et fosterbarn flytter inn i en ny familie, er et nytt familiesystem dannet. Det er ikke slik at fosterbarnet kun innlemmes i et allerede eksisterende system.
Fosterfamilien blir et unikt sosialt system, med sine egne strukturer og måter å kommunisere på. Fosterfamilien påvirkes av konteksten den inngår i – og barnevernet blir en stor del av den konteksten.
Til oss i barnevernet
Fellesskapet i en familie er for barn den første og viktigste arenaen for sosial læring. For utvikling av selvforståelse og god psykisk helse er det å få uttrykke seg og bli forstått av stor betydning.
Familie er ikke en statisk greie, familie blir til gjennom handling. Både barn og voksnes relasjonsforståelser er unike, og disse forståelsene kan spørres frem. Forståelse gir grunnlag for handling.
Når vi har med familier å gjøre kan ikke relasjonene mellom medlemmene tas for gitt og vi kan heller ikke bestemme deres roller i familien.
En belastende status
Noen fosterfamilier har behov for at systemet er tett på, mens andre har behov for at systemet trekker seg tilbake. Vi trenger et system som er trygt nok til å opptre fleksibelt ovenfor fosterfamiliene.
Vi trenger fagpersoner med kompetanse på relasjoner og arbeid med komplekse systemer. For en fosterfamilie er et komplekst system, som igjen befinner seg i et enda større system – barnevernsystemet.
Barnevernsystemet skal åpenbart ikke være til belastning for barn. Likevel gir barnevernets mest inngripende tiltak en nokså belastende klientstatus: fosterbarn.