Vi som jobber i helsevesenet og møter pasienter jevnlig begynner før eller siden å se et mønster. Vi får en følelse for hvem det vil gå bra med og hvem det ikke vil gå like bra med. Denne typen mønstre skal man ikke legge for stor vekt på, de kan jo skyldes tilfeldigheter eller at man har en tendens til å huske de pasientene som bekrefter det man tror man allerede vet.

Men rundt år 2010 begynte jeg å legge merke til at pasienter som mosjonerte og søkte hjelp for depresjon ikke kom tilbake. Etter noen få legetimer så jeg dem sjelden igjen. Det fikk meg til å lure på om mosjon kunne ha en antidepressiv virkning. Da jeg konsulterte forskningen, oppdaget jeg til min store overraskelse at det faktisk var tilfellet.

I løpet av de siste tiårene er det gjort mengder med studier på hvordan depresjoner kan behandles med fysisk aktivitet. De undersøkelsene som har overrasket meg mest og som jeg synes er viktigst, handler om hvordan depresjoner kan forebygges, altså om hvordan man gjennom fysisk aktivitet kan minske risikoen for å bli deprimert.

Hva har en sykkeltest med risiko for depresjon å gjøre?

Tenk deg at du skal sykle så fort du kan i seks minutter og så klemme på et håndtak så hardt du klarer. Tror du det ville kunne si noe om risikoen din for å bli deprimert i løpet av de neste sju årene av livet ditt?

For ti år siden ville jeg tenkt at det var ytterst usannsynlig at styrken i hendene mine og prestasjonen på en ergometersykkel skulle ha noe som helst å gjøre med risikoen for en framtidig depresjon. Jeg ville ha pekt på andre risikofaktorer, som å miste jobben, å bli forlatt eller at et familiemedlem ble syk. Hvor hardt jeg kan klemme på et håndtak, derimot? Aldri i livet om det kunne spille en rolle. I dag tenker jeg annerledes.

I Storbritannia ble 150 000 forsøkspersoner bedt om å utføre enkle tester for å måle kondisjon og håndstyrke og deretter svare på spørsmål om mulige depresjons- og angstlidelser. Da spørsmålene ble gjentatt sju år senere, hadde noen deltakere det bedre enn tidligere, andre verre. Noen følte seg så mye dårligere at de oppfylte kriteriene for depresjon.

Interessant nok fantes det en sammenheng mellom endringen i trivsel og resultatet av sykkeltesten sju år tidligere. Risikoen for å bli deprimert så altså ut til å være lavere blant dem som hadde god kondisjon. Eller om man snur på det – for dem som hadde god kondisjon var risikoen for å bli deprimert halvert. Til og med risikoen for å rammes av angst var mindre. På samme måte var håndstyrke koblet til lavere risiko for depresjons – og angstsymptomer.

Vi er late fra naturens side

Her blottlegges et mysterium, for om det virkelig er slik at fysisk aktivitet styrker selvfølelsen vår og gjør oss mer fornøyd med livet, om det beskytter oss mot depresjon, demper angst og stress, roer ned de følelsesmessige termostatene våre og dessuten styrker alle kroppens organer, hvorfor har naturen bygget inn trangen til å velge Netflix–sofaen framfor joggeløypa? Hvorfor kjemper hjernen imot noe som åpenbart er bra for den?

For å forstå dette paradokset må vi holde to tanker i hodet samtidig. Hjernen er utviklet for bevegelse, men den er i enda større grad utviklet for overlevelse. Gjennom nesten hele vår historie har sult vært en enorm trussel mot våre liv. Kalorier var en sjelden luksus som vi gjorde best i å kaste i oss umiddelbart. De siste tiårene har vi hatt tilgang til så mange kalorier vi bare orker, men siden evolusjon skjer langsomt og måler tiden i årtusener snarere enn tiår, har ikke hjernen vår tilpasset seg dette ennå.

På savannen skrek hjernen: «Redd meg fra sult, kjør i deg alle kalorier du finner», og det gjør den også i matbutikken. I møte med godterihyllen reagerer hjernen som om du nettopp har støtt på et gigantisk tre bugnende av søte frukter. «Superjackpot! Hiv i deg alt umiddelbart!»

Historisk sett var det ikke mulig å få i seg nok kalorier, der med ble det heller ikke bygget inn noen «stoppknapp» for kalorisuget vårt. Når dette endeløse suget, utviklet gjennom millioner av år i en kalorifattig verden der vi hele tiden befant oss på randen av sult, tas inn i en verden med ubegrensede kalorier, er det ikke vanskelig å skjønne hva resultatet blir. Vi spiser. Og spiser. Og spiser. Det finnes ingen ende på hvor mye vi vil kaste i oss, og da er dagens enorme problemer med overvekt og diabetes type 2 ikke det minste overraskende.

Overlevelsesmekanismen er blitt en felle når det ikke lenger finnes grenser for hvor mange kalorier vi kan skaffe. Hvor mye energi kroppen har tilgjengelig avhenger ikke bare av mengden mat vi setter til livs, men også hvor mye energi vi kvitter oss med – og det å bevege seg krever energi. Det er derfor vi er late av natur. På samme måte som hjernen vil at vi skal stappe i oss alle kaloriene i godterihyllen, vil den at vi skal bli værende i sofaen og ikke brenne av unødige kalorier.

Bevegelse skjerper mentale evner

Det at kroppen vil få oss til å spare energi og snarere er utviklet for å unngå sult enn for å løpe, tar oss videre til noe viktig. Hjernen, altså kroppens mest energikrevende organ, fungerer bare akkurat så bra som den må.

Gjennom nesten hele vår historie var det når vi beveget oss at de mentale evnene våre var på topp. Når vi beveget oss, så vi nye omgivelser og fikk nye sanseinntrykk som vi måtte huske. Under jakt trengte vi evnen til å konsentrere oss og løse problemer – altså kreativitet – som mest.

Selv den andre delen av jeger-sankernes livsstil – sankingen – er tankemessig anstrengende. Når de beveger seg gjennom terrenget, må de være maksimalt konsentrerte og skanne omgivelsene etter noe spiselig, samtidig som de må holde rede på potensielle farer og mulige fluktruter. Marginene er små, og finner man ikke noe å spise, er sulten ofte ikke mer enn et par uker unna. Det fordrer at de mentale evnene er på topp.

Det siste tiåret er det gjort en rekke uventede funn som viser at fysisk aktivitet ikke bare styrker helsen vår, men også styrker våre mentale evner. I et forsøk ble studenter bedt om å lytte til ord gjennom hodetelefoner. En gruppe hørte på glosene mens de gikk, en annen gruppe mens de satt stille. Da studentene ble intervjuet 48 timer senere, viste det seg at de som hadde gått husket om lag 20 prosent flere ord.

Hack evolusjonen!

Andre undersøkelser viser at vi blir mer konsentrerte og kreative når vi beveger oss. Et forsøk viste for eksempel at evnen til å brainstorme forbedres med over 60 prosent i timen etter at man har trent. Da jeg først leste om disse eksperimentene, ble jeg overrasket. «Hjernegymnastikk» fikk meg til å tenke på sudoku, kryssord og kognitive apper. Hvordan kunne fysisk aktivitet ha en langt større effekt på mentale evner som minne, konsentrasjon og kreativitet?

Den trolige forklaringen er at det historisk sett var når vi beveget oss at vi trengte de mentale evnene mest. Det var under jakt og sanking at vi trengte konsentrasjonen vår, det var da vi fikk nye minner som vi trengte å huske. Hadde hjernen vært tilpasset dagens verden, ville de mentale evnene våre vært aller mest skjerpet foran en datamaskin. Men vi har bare hatt datamaskiner i to generasjoner, og det er altfor kort tid til at vi skulle ha rukket å tilpasse oss.

Det at fysisk aktivitet skjerper våre mentale evner, blir en måte å «hacke» evolusjonen på. Når vi løper på en tredemølle eller tar en rask spasertur, lurer vi hjernen til å skru opp disse evnene, og dermed kan vi bruke dem når det passer oss – så lenge vi tåler å bli andpustne!

For meg har det vært en viktig innsikt at det finnes en logikk bak våre motstridende følelser overfor mosjon. Jeg vet at biologiske krefter som har blitt finslipt i titusentalls generasjoner drar meg mot sofaen, men jeg vet også at de samme kreftene har formet hjernen min til både å ha det bedre og fungere bedre om jeg står imot. Når det kjennes mest strevsomt tenker jeg iblant at jeg ikke skal la genene mine – langt mindre noen evolusjon – ta kontrollen over meg. Det er jeg som bestemmer! Det ville vært løgn å si at den type tanker fikk på meg løpeskoene hver gang, men noen ganger gjør det faktisk jobben.

Smarte – men ikke kloke

Vi har brukt våre smarte – men ikke alltid like kloke – hjerner til å gradvis fjerne bevegelsen fra våre liv. Det er fordi vi av natur er late. Det å ikke kaste bort energi unødig – latskap, for å si det rett ut – var en strategi som i hundretusentalls år fungerte utmerket, men som har blitt en dødsfelle i vårt moderne samfunn. Verdens helseorganisasjon, WHO, regner nemlig med at fem millioner mennesker dør for tidlig hvert år fordi de ikke beveger seg nok. Det betyr at det sannsynligvis døde like mange som følge av passivitet som av covid-19 i pandemiåret 2020.

Nå har vi drevet vår bekvemmelighet til det ytterste punkt – ved hjelp av elsparkesykler og matleveranser på døren har vi klart å fjerne de aller siste skrittene fra våre liv. Men så oppdager vi at vi har mistet noe viktig på veien, ikke bare når det gjelder risiko for sykdommer og tidlig død, men også for vår mentale helse.

Jeg tror at vi må finne smarte måter å bygge inn bevegelse i livet vårt igjen. Og det behøver ikke å ha det minste med idrett eller prestasjon å gjøre. Begynn å gå eller sykle til jobben og ta trappene i stedet for heisen. Gjør hva som helst som kan bli en vane. Helst skal det være noe du gjør uten å tenke over det, på samme måte som du pusser tennene uten å ofre det en tanke.

Kanskje synes du dagens passivitet er skremmende. En annen måte å betrakte det på, er som et enormt potensial. Vil vi gjøre et seriøst forsøk på ikke bare å behandle, men også forebygge en lang rekke kroppslige sykdommer og mentale lidelser, er fysisk aktivitet en skattkiste av uutnyttede muligheter. Beveger du deg lite, er det bare å gratulere, du har hele skatten igjen og hører til dem som vil få aller best effekt. Det beste resultatet når det gjelder helse, stresstoleranse og mentale evner får den som går fra å gjøre ingenting til å gjøre litt.