I Stortingsmeldinger, utredninger og kronikker leser vi om viktigheten av å hjelpe familier i sårbare livssituasjoner. Samtidig vet vi fortsatt for lite om hvilke utfordringer disse familiene lever med i hverdagen. Og enda sjeldnere er det å høre familiene selv fortelle om både hva de baler med, og hva de opplever å være til hjelp.

Men hvis deres opplevelser, fortellinger og vurderinger ikke kommer frem, har vi et tynt grunnlag for å utvikle tjenester som treffer og som forhåpentligvis hjelper. For ett års tid siden fikk vi imidlertid mer kunnskap om feltet. Kunnskapsgrunnlaget ligger i en evalueringsrapport levert av forsker Kari Sand og kolleger ved SINTEF.

Virksomheten som ble evaluert er Blå Kors barnas stasjon, som gjennom 15 år har utviklet et tilbud for barn og deres foreldre, som nettopp omtales som familier i sårbare livssituasjoner.

Rapporten bekrefter at familiene som bruker tilbudet ved stasjonene ofte har mange samtidig eksisterende utfordringer. La oss derfor starte med å gi et riss av disse utfordringene, før vi ser på hva familiene og barna opplever som god hjelp.

Mangt og meget

Tiltaket treffer mange familier med lav husstandsinntekt: Hver tredje familie har under 250.000 kroner i inntekt, to av tre familier under 450.000 kroner, 60 prosent står utenfor arbeidslivet.

Sammenlignet med befolkningen ellers, har 40 prosent av de foresatte betydelige psykiske plager. Dette er fire ganger mer enn i resten av befolkningen. Halvparten forteller om store konflikter i hjemmet og hver sjette om vold og trusler.

De foresatte er bekymret for barna, har liten tro på egne foreldreferdigheter og de skammer seg over egen bagasje. Det fortelles om manglende nettverk, enten dette skyldes flukt over landegrenser eller brudd med skadelige miljø man har vært del av. Flere melder om nærmiljø man ikke trives i, eller ikke er del av.

Listen kan gjøres lenger, men risset forteller om mange hverdagsutfordringer, utenforskap og manglende sosial støtte.

Både kropp og sinn påvirkes

Ingen av menneskene som møter ved stasjonene har alle disse livsbelastningene i livet, men de fleste av familiene har flere slike livsbelastninger i sin hverdag.

Sett i lys av forskning som forteller at det å oppleve flere slik negative hendelser i barndommen gir en økt risiko for skjevutvikling og uhelse, er det åpenbart viktig med forebyggende tiltak rettet mot disse familiene og ikke minst: disse barna.

Går vi til ACE-studiene, fortelles det at en oppvekst hvor fire slike negative livshendelser er til stede, gir 30 ganger så stor risiko for både atferdsproblemer og lærevansker, og fem ganger økt risiko for alkoholisme og ti ganger økt risiko for alvorlig rusmisbruk.

Ikke bare påvirkes den psykiske helsen; også kroppen påvirkes, med en tredobling av risiko for kreft og hjertesykdom. Forskningen forteller videre at foreldre som selv har hatt et liv med mange slike negative livshendelser i oppveksten, står i fare for å gjenskape en lignende oppvekst for egne barn.

Det er grunn til optimisme

Selv om vi kan håpe at den norske velferdsstaten bufrer bedre for skjevutvikling enn hva det amerikanske samfunnet gjør, bør konklusjonen likevel være: Det er all mulig grunn til å jobbe for at barn og unge i disse familiene får støtte og hjelp til å stake ut en annen kurs.

Ved å rette den forebyggende innsatsen inn mot barn som vokser opp i slike familier, kan man forebygge både fysisk og psykisk uhelse på sikt, samtidig som det er et viktig bidrag til at flere unge faktisk gjennomfører skolegangen. Dette igjen øker sannsynligheten for at man blir en del av arbeidslivet. Slik kan man bidra til å bryte den sosiale arven.

Foreldrene ved stasjonene forteller altså om en vanskelig oppvekst og et vanskelig liv for egen del, og skam over egen bakgrunn og manglende tro på seg selv som foreldre.

Samtidig formidler de et sterkt ønske om å gi egne barn en annen oppvekst enn det de selv opplevde. Og videre; at de gjennom å bruke tilbudet ved stasjonene faktisk klarer å stake ut en annen kurs for sine barn og sin familie. Det gir grunn til en viss optimisme.

Ett sted for den gode tiden

Hva er så grunnen til at tiltaket lykkes med dette? Vender vi tilbake til evalueringen, trekker forskerne frem to viktige suksesskriterier for at tilbudet ved stasjonene oppleves som å være til hjelp: God tid og «en dør inn».

Brukerne setter pris på at tilbudet strekker seg over tid, slik at man både kan bygge tillit og gode relasjoner, og fordi det skaper ro i arbeidet med å skape en tryggere familiehverdag og oppvekst for barna. God tid handler altså både om at man har ro nok til å ta tiden til hjelp, men også at man deler den gode tiden, slik at trygge, tillitsfulle relasjoner kan bygges.

Nettopp tid, trygging og tillit er sentrale, virksomme ingredienser i møte med mennesker med mange, sammensatte utfordringer, hvor reguleringsvansker ofte gjør seg gjeldende.

Eller som Dag Nordanger nylig skrev: En skjevutvikling er liksom ikke noe du blir helbredet fra. Du må utvikle deg ut av den.

Da trengs den gode tiden. I et trygt omsorgssystem.

Å vite at sikkerhetsnettet er der

Likevel, tid handler ikke nødvendigvis om flest mulig timer og de lange løp, men like mye om vissheten om at det er en vei tilbake om de skulle trenge det.

Det minner om hvordan Rolf Sundet har beskrevet det å jobbe på et familieteam i spesialisthelsetjenesten på 1990-tallet: Som siste intervensjon spurte behandlerne familien om de ønsket å avslutte kontakten, eller om de fortsatt ville stå på teamets liste slik at de kunne ta kontakt ved behov.

Mange ønsket det siste, siden de da først kunne forsøke å løse problemene selv, men med visshet om at de kunne ta kontakt hvis de ikke helt lyktes på egen hånd.

Også barna som ble intervjuet av SINTEF har tanker om tidshorisonten, der de både ønsker seg flere timer på stasjonen og at de hadde håpet å bruke tilbudet også etter at de ble tenåringer. Som et av barna sier det: Hadde vi kunnet bestemme selv så hadde vi overnattet her. Da måtte vi be foreldrene våre om å komme og overnatte sammen med oss.

Og at sikkerhetsnettet er på ett og samme sted

De foresatte forteller at de setter pris på at de på stasjonen opplever å få hjelp og støtte til livets mange utfordringer på ett og samme sted.

Ved at man samler mange hjelpetiltak ett sted, slipper de å reise fra et sted til et annet til et tredje for å få veiledning, nettverk, støtte, hjelp. Ikke minst for mennesker som trenger mange ulike tiltak – og det gjelder mange av de som bruker tiltaket – er dette en lettelse i hverdagen.

Også de kommunale samarbeidspartnerne som er intervjuet av SINTEF fremhever dette: En viktig grunn til at man lykkes, er at stasjonene utgjør ett kontakt- og treffpunkt for familiene – og det over tid.

Eller som en bruker uttrykker det: Nå har jeg bare Barnas Stasjon da, det er nok. Blir det for mange å snakke med så blir det bare […] rot.

Et villnis

Familiene har altså mange utfordringer på ulike livsområder på samme tid. Det handler om utfordringer med barneoppdragelse, foreldrerollen, økonomi, mental helse, parforhold, helse og negative erfaringer med eller mistillit til myndigheter og hjelpeapparat. Og disse utfordringene henger gjerne sammen med hverandre.

Kort sagt: Et villnis av problemer. Det kan gjøre noen og enhver motløse og handlingslammet, for hvor er det viktigst å ta fatt? Samtidig gir mangfoldet av utfordringer også gir en rekke muligheter for å være til hjelp.

Kanskje drømmer man om flere venner eller mulighet for å være med på fritidsaktiviteter. Eller man ønsker mer kunnskap om hvordan å være en god forelder. Eller det handler om støtte til å planlegge og gjennomføre ferien. Eller at noen bistår med råd, veiledning og praktisk hjelp i en uoversiktlig hverdag.

Et tiltak mot sosial ulikhet

Det å være én dør inn til en «totalpakke» av tilbud, mener SINTEF-forskerne er en viktig styrke ved tiltaket. Her får man trygge øvingsarenaer for samspill i familien og relasjon til egne barn.

De ansatte får oppleve og kan veilede på det faktiske samspillet, i stedet for bare å høre og snakke om samspillet. Også deltakelse på ulike aktiviteter bygger trygge relasjoner mellom brukere og ansatte; det er et sted man får tilhørighet til andre barn, foreldre og familier gjennom aktivtiter som turer, ferier og middager.

I tillegg «trenger brukeren bare ett sted, fordi de får hjelp til alt der – fra å bearbeide egen traumatiske barndom til å låne turutstyr til leirskole».

Dessuten får man også hjelp til en rekke ting hjelpeapparatet vanligvis ikke tilbyr. Slik som opplæring i bruk av friluftsutstyr, kokkekurs og utegrupper. Helge- og ferieaktiviteter både med og uten overnatting, og gruppeaktiviteter for barna. Det er arbeid med sosial utjevning og inkludering. Og sammen med evidensbaserte foreldrekurs, tilbys økonomikurs, matpakkekurs og annen praktisk hjelp.

Slik kan man prøve ut flere forskjellige grep, for så å se om de bringer barnet og familien nærmere målene man har satt seg. Om ikke annet bidrar kanskje grepet til at det lukes litt i villniset slik at man ser gløtta som trengs for å gå videre.

Helheten

Like lite som at all verdens psykisk uhelse forsvinner bare vi alle blir psykologer, vil et tilbud som det omtalte være et botemiddel som hjelper alle barn som vokser opp i familier i sårbare livssituasjoner. Samtidig samsvarer tiltaket med en type hjelp som ofte etterlyses i feltet, for kompleksiteten i familienes livssituasjon krever langsiktighet og hjelp rettet mot flere utfordringer samtidig, kan vi lese i en kunnskapsoversikt om hjelpetiltak i barnevernet skrevet av Øivin Christensen.

Mens det i en annen rapport påpekes at det psykologiske perspektivet råder i barneverntjenestens arbeid, og at dette perspektivet bidrar til at den helhetlige forståelsen av barnets og familiens hverdagsliv forsvinner i bakgrunnen.

Forskerne etterlyser derfor lokalt forankrede arbeidsmåter som hviler på en helhetlig forståelse av familiens livssituasjon og som tar høyde for hvordan levekår virker inn på omsorgsmiljøet. I begge tilfeller ønskes det altså tilbud som overlapper med arbeidsmåtene ved Blå Kors barnas stasjon.

Når så SINTEF-forskerne i sin evaluering peker på at sårbare grupper som de barna og de familiene som omtales aldri står først i køen når nye tjenester og nye løsninger skal utvikles, vel, da er det all mulig grunn til å videreutvikle og være nysgjerrig på et tiltak som både disse barna, deres foresatte og de kommunale samarbeidspartnerne setter pris på.