Den digitale verden gir oss uendelige muligheter gjennom bruk av digitale teknologiske hjelpemidler, eller «personlig digital teknologi».
Teknologien blir som en portal inn til denne verden uansett om det dreier seg om bruk av datamaskiner, smarttelefoner, smartklokker eller hodetelefoner.
Her finner vi en konstruert virkelighet i sosiale medier, ulike former for kommunikasjon, spill, nyheter, underholdning og annen nettbruk. Mange tror denne verden kan gi oss alt, eller som Jim Carrey sier det i filmen «The Cable Guy»: There’s no end to the possibilities.
Innboksen angriper
Innboksene har mange former og farger, alt fra e-post, meldinger og telefoner, til sosiale medier og nyheter, fysiske omgivelser og mennesker du omgir deg med, egne forventninger og krav.
Når innboksene angriper er det ingen på din side, og det er så vidt man klarer å håndtere det selv. Angrepene fra hæren av fysiske, mentale og digitale innbokser øker i styrke og omfang.
Alle forventer at du er tilgjengelig og mestrer det hele, få bryr seg når du går på trynet. Du ender opp med å føle skyld og skam fordi du ikke klarte det, du er din skyld. Uten å være klar over at «det» er for mye.
Ikke bare står du alene, men du kjefter på deg selv fordi du ikke klarte det. Du forventer det umulige av deg selv. Du tror til og med at alle andre klarer det. Det er absurd.
Det blir ikke bedre av at du faktisk har blitt glad i angriperne i ditt digitale liv, i mobiltelefonen og pc-en. Et moderne Stockholmsyndrom.
Men ingen klarer alt, alle bukker under når det blir for mye.
Teknologi med bismak
Livet i den digitale verden kan også gi uante bivirkninger. Rus, avhengighet, redusert selvfølelse og selvtillit, angst og uro, stress og slitenhet, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, symptomer på demens i tidlig alder og økt forekomst av ADHD-lignende symptomer.
VG melder om en «enorm økning av slappe nordmenn», og kaller det «den nye folkesykdommen». De peker blant annet på covid-19 og et par andre årsaker. De ser litt, men ikke nok, på effekten av å leve i tre ulike verdener; den fysiske, mentale og digitale.
Å leve i disse tre verdenene kan være slitsomt. For slitsomt. I «Digital demens» skriver Manfred Spitzer at digitale medier ikke avlaster oss, men skader oss. De er vanedannende og gir langsiktige fysiske og psykiske skader.
Nerveceller dør og fornybare celler overlever ikke fordi de ikke trengs lenger. Konsekvensene er flere, men økningen av utslitte mennesker, slitne unge og økning av psykiske lidelser er prisen vi betaler for et digitalt anarki.
Vi tror det skal være sånn
For å håndtere disse bivirkningene står du ofte alene. For å håndtere teknologien og den digitale verden står du alene. Du er ditt eneste forsvar.
Teknologien er skapt for å stimulere, og vi liker å bli stimulert. Teknologien er til enhver tid målbevisst og målrettet, mens vi klarer bare å konsentrere oss i en begrenset periode. Teknologien stimulerer følelser, du føler. Teknologien vil ha din oppmerksomhet, du vil ikke kjede deg.
Det blir en måte å unngå livets negative sider. Dårlige dager er noe de fleste av oss vil unngå, og man lokkes mot den digitale verdenen. Det uekte blir ekte, og blir et bedre ekte.
Forsvaret vårt er begrenset. Vi handler før vi tenker, og vanene er så innarbeidede at man tror det skal være sånn. Sånn er du. Sånn er det å være menneske. Sånn er det å leve i den digitale verdenen.
En verden uten grenser, spilleregler eller forsvarsmekanismer.
Praktisk hjelpemiddel og dop i ett og samme verktøy
Mange kan se på dette som et ideelt samspill, men prisen er høy. For høy. Vi snakker ikke om tidstyver, men livstyver. Teknologimisbruk kan på mange måter ta liv. Mangelfull håndtering av bivirkningene ødelegger ofte for det positive, og det kan virke som om teknologien ikke er fornøyd før du blir misfornøyd.
Vi trenger spilleregler, slik som i trafikken. Hva får vi om vi opphever trafikkreglene? Kaos.
Og apropos trafikkregler, uoppmerksomhet på grunn av mobiltelefon er en kjent årsak til trafikkulykker. Hittil i 2022 har 62 personer omkommet i trafikken, mot 31 personer i fjor. Det er det høyeste siden 2014.
Måten vi håndterer teknologien i dag på, ser nemlig ikke ut til å fungere spesielt godt for mange. Det er et praktisk hjelpemiddel og dop i en og samme enhet, en obligatorisk bruk av noe som skaper avhengighet. En virkelighetserstatning som føles som en virkelighet.
Din business blir big business
Vi er mange som bruker mye av tiden vår i den digitale verdenen, men vi vet ikke hvem som lager spillereglene eller hvem som styrer butikken. Vi tror vi har kontroll, men har vi egentlig det?
Vi skapte et samfunn for å beskytte borgerne. Politikere ble til for å få samfunnet til å fungere. Så kom fagforeningen for å beskytte arbeidere. Historisk sett skapte vi samfunnet for å beskytte oss på de fleste områder i livet.
Enkelte har prøvd å si fra lenge, men ingen gjør noe med det. Noen har forsøkt, men få lytter. Problemet blir avvist, å problematisere dette er gammeldags.
Det sies at vi må tenke nytt, tenke utenfor boksen. Men det ser ut som boksen tenker for oss. Bak den digitale verdens står det titusenvis av mennesker, arbeidsplasser og milliarder av kroner. Bak deg står det ingen, men din business er big business.
En «værekraftig» digital verden
Som sagt lever vi i tre ulike verdener – den fysiske, mentale og digitale. Vi trenger spilleregler for alle disse tre verdenene, både individuelt, sosialt, i arbeidslivet, i offentlige virksomheter, nasjonalt og internasjonalt.
Det absurde er at vi ikke har regler for dette allerede, siden vi har regler for stort sett alt annet. Hvor er friheten, demokratiet, det gode liv hvis vi bare skal fungere som marionetter for teknologien og for de som styrer den?
Vi dras inn i en helt ny verden vi egentlig ikke vet mye om. Vi vet ikke hva det koster oss, hva konsekvensene er, eller hvordan vi kan håndtere dette fornuftig. Vi må bli enige om noe før flere faller. Bivirkningene er for mange og bismaken er for besk. Vi må skape en værekraftig verden og gjøre samspillet mellom det fysiske, mentale og digitale håndterbart.
Jeg mistenker at vi rett og slett ikke vet hva vi driver med, og vi vet ikke hvordan finne ut av det.
Skatteetaten trenger ikke sende melding en fredagskveld
Siden vi ikke helt vet hvilket sosialt eksperiment vi deltar i, blir det vanskelig stille de riktige spørsmålene og finne de riktige løsningene, men vi må tørre å spørre.
Kan reglene skjerme privatlivet i større grad enn i dag? Hvor mange steder må man være registrert for å få med seg nødvendig informasjon? Hvor går grensen for hva samfunnet kan kreve av innbyggerne i den digitale verden?
Det viktigste spørsmålet er egentlig hvordan vi vil ha det.
Noen forslag fra min side er å lage skjermvettregler med fokus på fornuftig bruk av innboksen. Begrens antall steder man må være registrert, ha tydelige retningslinjer for når man kan sende e-post til medarbeidere og hvilken frist man har til å svare. Skatteetaten trenger ikke å sende melding om restskatt kl. 23 en fredagskveld.
Jeg oppfordrer enkeltpersoner, familier, organisasjoner og arbeidsliv, politikere og fagforeninger, offentlige virksomheter og private aktører til å lage spilleregler som bidrar til at teknologien løfter oss og bidrar til gode liv.
Vi må ikke, kan ikke eller vil ikke overlate styringen til den digitale verden og et fåtall private aktører. Selv om du står alene, er du ikke alene. Tiden er overmoden for å ta tilbake styringen.