I den første delen av livet er det familien som er den viktigste gruppen, og lenge er det også den eneste. Uten familien ville vi ikke overlevd. Vi er avhengig av mat, opplæring, hjelp og trygghet fra andre i mange år. Men så, på omtrent samme tid som kjønnshormonenes inntog, oppstår det en trang til å søke ut.
Dette skjer ikke bare hos mennesker. Andre arter har også en «ungdomstid» der de bryter med foreldrene og danner nye grupper. Det er vanligvis ikke foreldrene som skyver individet ut, men ungdommen som selv søker nye fellesskap.
Jakten på en ny tilhørighet
Den amerikanske nevrobiologen Robert Sapolsky har viet store deler av sin forskningskarriere til å studere atferd hos bavianer i deres naturlige miljø. Han observerer dem og lærer om forskjeller og likheter mellom oss og dem. Hvis to flokker med bavianer møtes på hver sin side av en elv, kan stemningen av og til bli aggressiv, spesielt mellom hannene i de to gruppene, skriver Sapolsky. Men etter en stund går de lei og blir igjen opptatt av sitt.
Det hender imidlertid at et individ eller to blir stående ved elven, trukket mot den andre gruppen. Det er aldri en voksen bavian eller en unge, det er alltid en ungdom. Plutselig, men usikkert, krysser den unge bavianen elven og nærmer seg den andre flokken. Etter hvert tilbringer han mer og mer tid med den nye flokken, helt til han til slutt har blitt en del av den.
Denne nysgjerrigheten overfor det nye og ukjente er på sitt absolutte toppunkt i ungdomsårene, både hos mennesker og andre dyr, og det er et viktig aspekt i jakten på ny tilhørighet.
Fasen med løsrivelse fra familien er sårbar. Den som ikke finner ny tilhørighet kan risikere å bli alene, i alle fall hvis det å bli værende ikke er et aktuelt alternativ. Derfor kan søkingen bli intens, og de nye båndene blir viktigere enn de gamle. Jeg husker godt hva jeg ønsket meg i den perioden. Hvis jeg fant en firkløver eller så en regnbue, tenkte jeg ikke på store pengesummer, meningsfylt jobb, flott hus eller frisk familie. Jeg tenkte ikke engang på fred i verden. «Vær så snill, la meg bli populær,» hvisket jeg til firkløveren.
Var villige til å påføre andre smerte
Å føle seg inkludert er en såpass sterk driver i oss mennesker at det kan få oss til å handle på tvers av egne instinkter og overbevisninger. Den amerikanske psykologen Stanley Milgram (1933–1984) viste at folk var villige til å påføre andre smerte i form av strømstøt, dersom de hadde fått instrukser om det fra en overordnet.
Strømmen var ikke ekte, og personen som fikk støt, var en skuespiller. Skuespilleren ble instruert i å uttrykke smerte og be forskerne om å stoppe. Likevel valgte 65 prosent av dem som var med i studien, å trykke på knappen for strøm av sterkeste styrke fordi de ble fortalt at det var avgjørende for kvaliteten på forskningsprosjektet. Hvis den høyeste strømstyrken (450 volt) hadde vært ekte, kunne den ha vært dødelig.
I eksperimentet gjorde tilsynelatende helt vanlige mennesker ting de ikke ville ha gjort under «normale» omstendigheter. Men i den konteksten eksperimentet var en del av og instruksene de fikk, fremstod handlingene som riktige.
Det å tilpasse seg gruppen i bytte mot å få være en del av den, har antakelig betydd mye for menneskene fordi vi var så sårbare som enkeltindivider. I evolusjonens løp hadde vi bruk for en flokk for å være trygge.
Unge påvirker verdensledere og starter globale bevegelser
Tilhørighet dreier seg også om identitet, og vi har mange slags symboler for å markere hvem vi er og hvilken gruppe vi hører til. For noen er det å ta på seg fotballdrakter og sportstøy å fortelle verden hvem de er, for andre kan det være skinn og nagler som gjelder.
Instagram-kontoen @naa_koser_vi_oss har lagt ut mange paparazziaktige bilder av ungdommer med nøyaktig like bukser, like jakker eller helt likt hår. Det kan være lett å himle litt med øynene over denne nesten uniformsaktige måten å kle seg på, men det sier også noe om den sterke smitteeffekten som følger med behovet for tilhørighet. Det behøver ikke bare å handle om klær; det kan også være musikksmak, hva man leser, politisk engasjement, og så videre.
På sitt beste kan smitteeffektene og de sterke båndene til nye grupper forandre verden til det bedre. Ungdoms voldsomme engasjement, som kan forsterkes gjennom møteplasser både på nett og i det fysiske liv, flytter opinionen, påvirker verdensledere og starter globale bevegelser, nærmest uten formell makt eller økonomisk innflytelse.
I 2018 samlet ungdom titusenvis av mennesker over hele USA til en protestmarsj som fikk navnet «March For Our Lives» for strengere våpenlovgivning. Studenter og unge var sentrale i den amerikanske borgerrettsbevegelsen, i opprøret mot Vietnamkrigen, og i Den arabiske våren i 2011. Det var unge som stod foran stridsvognene på Den himmelske freds plass i 1989 og som skjermet seg med paraplyer mot tåregass i Hongkong i 2014. I 2012 reiste 15 år gamle Malala Yousafzai seg etter at hun var blitt skutt i hodet av Taliban, og i 2019 steg en spinkel 16-åring med lange musefletter opp på FNs talerstol i New York. Bak både Malala Yousafzai og Greta Thunberg fulgte mektige bevegelser av unge.
Radikalisering skjer ofte i ung alder
Men av og til kan engasjement drevet av fellesskapet gå for langt. Radikalisering har mange og sammensatte årsaker, men en fellesnevner er at det ofte foregår i ung alder.
Da den islamske staten (IS) var på sitt høydepunkt, reiste opptil 30 000 personer fra ulike land for å slutte seg til den. Majoriteten var unge mennesker, og mellom 50 og 100 var norske. Hjemme satt fortvilte foreldre og forstod ikke hvorfor barna deres dro.
Sadiq Juma reiste til Syria tolv ganger for å forsøke å få sine to tenåringsdøtre med tilbake til Norge. Den dagen jentene dro skrev de på e-post til ham: «Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan.» Senere har flere av de som reiste, sagt at de angret seg etterpå og innrømmet at de ikke hadde forstått rekkevidden og konsekvensene av det de bega seg ut på. De handlet ofte på impuls, påvirket av andre som gjorde det samme.
Som følge av de siste årenes teknologiske utvikling, har ungdommers kontaktflate ut i alle slags miljøer blitt stor og uoversiktlig, og i mange tilfeller starter radikalisering via nettbasert kontakt og elektronisk sosialisering. Den 10. august 2019 drepte 21 år gamle Philip Manshaus sin 17 år gamle stesøster før han tok seg inn i en moské med to rifler og en hagle. Han avfyrte skudd, men ble overmannet før han rakk å skade flere.
I avhør kom det frem at han drepte søsteren for å beskytte foreldrene sine. Søsteren var adoptert fra Asia, og Manshaus mente foreldrene ville få store problemer på grunn av dette i en fremtidig rasekrig. Tankegodset hadde han i stor grad hentet på nettforumene han frekventerte, sentrale brikker i en gradvis radikaliseringsprosess som foregikk over et års tid.
Et tegn på løsrivelse og modenhet
Heldigvis er slike historier likevel sjeldne i den store sammenhengen. På sitt beste representerer sosiale medier og digitalisert kontakt en utvidet arena for vennskap, der personer som kanskje ellers ville følt seg alene, finner tilhørighet og samtalepartnere, med grunnlag for varige relasjoner på tvers av geografi og språk.
I boken Om natten lyser stjernene forteller Robert Steen om sønnen Mats, som fikk diagnosen Duchennes muskeldystrofi rett før han fylte 4 år. Mens Mats ble eldre, ble musklene hans svakere og svakere, og etter hvert ble han avhengig av rullestol. Foreldrene bekymret seg over at Mats virket ensom og isolert. Han var mye alene i kjellerleiligheten og spilte dataspill til langt på natt. Mats døde i 2014, 25 år gammel. I begravelsen dukket det opp flere mennesker foreldrene hans aldri hadde møtt før. Det var sønnens venner fra spillverdenen.
Enten det er for å sosialisere på skjerm, ute på gata eller hjemme hos venner, er det med andre ord naturlig at ungdommene trekker seg litt unna i denne perioden. Det er ikke meningen at mamma og pappa skal være verdens sentrum nå. Det er en biologisk prosess, en forberedelse på å søke ut. Selv om det kanskje kan oppleves litt sårt for foreldre, er det at ungdom heller vil være ute enn hjemme, et tegn på løsrivelse og modenhet. Likevel er det mye som mangler før det går an å stå helt stødig på egne bein.
Derfor skal ikke vi voksne slippe taket riktig ennå. Selv om det er protester, irritasjon og bortvendte blikk, ser de likevel på hva vi gjør. Det virker kanskje ikke like tydelig som før, men foreldre er fremdeles forbilder.