Jeg tror ikke det finnes en sannhet om Forandringsfabrikken, like lite som det finnes bare en sannhet om hva barn og unge tenker og ønsker seg i sine møter med barnevern, psykiatri, helsevesen, skole og barnehage.
Forandringsfabrikken har kommet med mange gode innspill, blitt verdsatt og vært kraftfulle påvirkere i det politiske og fagpolitiske liv de siste par tiårene. Men Forandringsfabrikken har – også – opptrådt på måter i sin arbeidsmessige og faglige virksomhet som det etter mitt syn er grunn til å være bekymret over, selv om bare noen av innspillene i pressen den siste tiden skulle medføre riktighet.
Det er all grunn til å stoppe opp og gjennomføre den eksterne evalueringen som nå er på trappene, ikke minst på grunn av de store pengesummene det offentlige har bevilget til stiftelsen i løpet av flere år. Forandringsfabrikken er verken den første eller siste organisasjonen med offentlig støtte som opplever at de må godta en ekstern evaluering.
Det var dessuten kanskje litt umusikalsk av styret i Forandringsfabrikken å velge en intern evaluator som har snakket så positivt om stiftelsen tidligere, slik det ser ut på sitater i psykologisk.no.
Man kan si nei til oppdrag selv om man ikke er inhabil. Her mener jeg at PwC kommer i akkurat samme dilemma som sakkyndige i konfliktfylte saker som kan mistenkes for å være partiske. Poenget med en evaluerende rolle er at man skal være upartisk, ettersom det er dette tilliten til resultatene bygger på.
De som forfekter løsningen med stor L
Forandringsfabrikken er en interesseorganisasjon, og har vist høy kompetanse som lobbyister i kontakten med politikere og policymakere. For en interesseorganisasjon med sterk motivasjon for å påvirke og endre er det viktig å ha en klar og tydelig målsetting, der de som fremmer denne framstår som mest mulig enhetlige.
Med andre ord vil rollen tilsi at enighet og enhet er viktigere enn å få fram variasjon og diskusjon. Men dermed mister man også det mye mer levende, viktige og riktige bildet som tegner seg av barn og unges livsverden, behov og interesser når vi snakker om barnas stemmer i flertall og ikke bare om barnas stemme. Og man risikerer å øve vold mot de som av ulike årsaker ikke er enige, eller føler seg direkte overkjørt eller misbrukt av dem som forfekter løsningen med stor L.
Noen av historiene som har kommet fram, handler om dette, og det er virkelig leit. Jeg synes ikke det er etisk forsvarlig å tenke seg at «hensikten helliger midlet», slik at man skal fokusere utelukkende på det positive Forandringsfabrikken har fått til og dermed ikke ta «dissenternes» historier på alvor.
Erfaringskunnskap og annen kunnskap
Forandringsfabrikkens kunnskapsbidrag er erfaringsbasert kunnskap, og tanken bak synes å være at jo flere man innhenter kunnskap fra, jo større verdi har kunnskapen.
Senest på en stor, internasjonal konferanse i fjor høst hørte jeg en ung voksen nærmest harselere over at mange forskere bare snakker med noen få, mens Forandringsfabrikken har snakket med så mange, og derfor har riktigere kunnskap.
Men det er jo slik at verken få eller mange er best i seg selv, det kommer an på hva problemstillingen er, hvilke spørsmål som stilles, hvordan de stilles og hvordan de analyseres.
Med andre ord vil forskere snakke med både få og mange – selv har jeg vært aktivt med i en surveystudie om barns velbefinnende i en rekke land i hele verden, der til sammen mer enn 40 000 barn deltok. Men også her trengte vi analyser av små grupper for å belyse funnene og få fram viktige variasjoner.
Erfaringskunnskap er selvsagt en sentral del av det som kalles kunnskapsbasert praksis, og vi trenger mye av den. Men erfaringskunnskap er ett kunnskapstilfang ved siden av andre kunnskapstilfang, som forskningsbasert kunnskap og profesjonelles vurderinger.
Dessuten er barn og unge i møte med hjelpeapparatet en del av en dialog der også andre har erfaring, som foreldre og fosterforeldre. Disse er også brukere når de er i kontakt med hjelpere på vegne av sine barn eller fosterbarn.
Dette reiser spørsmålet om barn og unge skal ha enerett til å mene noe om barn og unges situasjon og hva de trenger, noe jeg er uenig i. Barn og unges stemmer har vært for lite hørt, det er det ingen tvil om, men det betyr ikke at barn og unges stemmer nå skal bli hegemoniske på bekostning av alle andres stemmer, særlig hvis bare en bestemt stemme skal være det som gjelder.
I dette ligger forskjellen mellom brukermedvirkning og brukerstyring. Som interesseorganisasjon står man selvsagt fritt til å fremme sine standpunkter på de måtene man selv mener er mest effektive, men slik er det ikke i en virkelighet der flere stemmer må høres og mange ulike hensyn faktisk må tas.
Forandringsfabrikken innhenter kunnskap, men de er ikke forskere
Skulle stiftelsens ulike prosjekter som resulterer i rapporter vært forskning, måtte de underlagt seg ganske annerledes og strenge regler enn det som har vært tilfelle så langt, så vidt jeg kan se.
Forskning må tilrås av et kompetent organ, som påser at vanlige etiske regler for innhenting av samtykke og ellers etisk ivaretakelse av deltakerne er ivaretatt. Den må ha prosjektansvarlige med dokumentert kompetanse.
Jeg tviler for eksempel sterkt på at man som forsker ville fått lov til å publisere rapporter med gjenkjennelige, mindreårige barn på forsiden. Den nylig utkomne rapporten om samvær brukte bilder av barna som deltok i undersøkelsen, men hvem samtykket i det? Det står ikke.
Og enten man vil eller ei, må faktisk biologiske foreldre som har foreldreansvar også samtykke til at barna deres deltar i forskning. I den enda ferskere rapporten om barn i barnehagen brukes også bilder av barna. Det står at «de fikk anledning» til å delta og bli filmet, men hvem ga dem anledning? Det står ikke så vidt jeg kan se. Var foresatte spurt?
Det er selvfølgelig viktig at barn får uttale seg, men når det gjelder mindreårige, har foresatte faktisk en rett til å samtykke på vegne av dem, eller til å nekte samtykke til deltakelse i forskning, som er absolutt så lenge barna er yngre enn 12 år.
Som forskere ønsker vi oss langt enklere prosedyrer innimellom, særlig i disse medietider hvor det meste sies i media uten at kortsiktige og langsiktige konsekvenser av det som sies virker særlig reflektert over. Men vi ønsker oss vel ikke egentlig en verden der foreldres muligheter til å beskytte sine barn reduseres så mye at beskyttelse blir vanskelig eller umulig.
Kunnskapen som tilbys, er både ny og gammel
Er kunnskapen som tilbys ny, slik at ingen andre har tenkt eller foreslått det samme før, eller er det noe med kombinasjonen av nye ting og ting vi visste fra før som gjør budskapet ganske gjenkjennelig, samtidig som det formidles med så mye kraftfullhet og engasjement?
Vi har jo mange av oss vært frustrert over hvor sent det går å få til god nok medvirkning selv om lovverket legger til rette for det, og vi egentlig vet veldig mye om hvordan det kan skje. Men budskapet som formidles fra Forandringsfabrikken er både gammelt og nytt, og tidligere utviklet kunnskap fortjener ikke å bli avvist som feilaktig fordi den ikke stammer direkte fra barn og ungdom og ingen andre.
På mange måter er jo budskapet om hvordan barn og unge liker å bli møtt av sine hjelpere, og hva de reagerer på, ganske likt det man kan lese i mye litteratur om profesjonelt god og etisk forsvarlig behandling av klienter, pasienter, hjelpsøkende, brukere eller hva man vil kalle de som skal møtes.
Jeg opplever at Forandringsfabrikkens utgangspunkt, i likhet med mange andre interessegruppers, har vært at det er mye som er feil, og at bare er deres tilnærmingsmåte kan føre til nødvendige forbedringer. Det fører lett til at samarbeid med andre betyr at andre skal godta budskapet, ikke at man kan lære av hverandre.
Men når man inntar den posisjonen, fratar man også seg selv den utviklingsmuligheten som nettopp ligger i å omfavne og utnytte variasjon og ulikhet i det som tross alt er en felles innsats for å høre bedre på barn og unge og for å gi dem mer målrettet og god hjelp til rett tid.