Psykolog og professor emeritus Willy-Tore Mørch kritiserer den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken i et innlegg i Psykologisk.no i dag.
Organisasjonen jobber for at barn og unge skal bli hørt i arbeidet med barnevern og helse- og omsorgstjenestene som er rettet mot dem. Fokuset ligger i stor grad på at barna selv skal bestemme hva som er best for dem.
Forandringsfabrikken ble startet av Marit Sanner og Eva Dønnestad i 2004. Dønnestad jobber ikke i stiftelsen i dag.
– Har fått for mye makt
Mørch er særlig bekymret for at vitenskapelig kunnskap og forskning må vike for barnas ønsker og meninger. Han frykter organisasjonen får for mye makt overfor politikerne, og at Forandringsfabrikkens misjon fører til et dårligere tilbud og dårligere tjenester til barna og familiene deres.
– De er og har vært en av de sterkeste lobbyistene overfor politikerne når det gjelder barnevernsproblematikk. Det er en gruppering av ungdom som har vært gjennom barnevernet og er misfornøyd med tilbudet, sier Mørch til Psykologisk.no.
Som psykologiprofessor og forsker ved UiT Norges arktiske universitet, har Mørch vært en del av flere utvalg og råd rundt barn og barn med atferdsvansker i løpet av sin karriere. Han arbeidet med å innføre Webster-Stratton-metoden i Norge, som innebærer veiledning av foreldre og lærere, i tillegg til et gruppebehandlingsprogram for barn som har atferdsvansker. Metoden er også kjent som «De utrolige årene».
– De har gått hardt ut i mange sammenhenger, og er trent opp til å argumentere mot hvordan barnevernet arbeider i dag. Det er disse som er opptatt av å fjerne stigmatiserende begreper og foreslår at atferd og atferdsproblematikk skal ut av repertoaret, sier Mørch.
– Helt misvisende
Marit Sanner er leder i Forandringsfabrikken, og mener først og fremst at det er misvisende å kalle barn og ungdom som er tilknyttet organisasjonen «en gruppering av ungdom som er misfornøyd med tilbudet».
– For oss virker det som om Mørch er lite kjent med hvordan Forandringsfabrikken jobber, og det han sier er direkte misvisende, skriver Sanner i en e-post til Psykologisk.no.
– Forandringsfabrikken er det eneste kunnskapssenteret som i over 15 år har hentet inn direkte kunnskap fra barn i barnevernet. Vi har reist fra nord til sør gjennom 17 undersøkelser på ulike tema innenfor barnevern.
Barna som deltar aktivt i Forandringsfabrikkens arbeid blir kalt «proffer». Disse deltar blant annet i spørreundersøkelser og bidrar til å løfte frem barnas erfaringer, blant annet ved å snakke til og med politikere og dele egne erfaringer og historier fra barneverner og andre helse- og omsorgstjenester.
– Kan ikke gå med på de radikale forslagene uten videre
Forandringsfabrikken har uttalt seg kritisk til foreldreveiledning og mener barna selv skal bestemme hva de har behov for. Barnas ønsker blir ikke godt nok tatt vare på i foreldreveiledningsmetodene som brukes i dag, mener de.
– Helt konkret har de uttrykt motstand mot multisystemisk terapi (MST) og parental managing training oregon (PMTO) og foreldreveiledning generelt, sier Mørch.
Organisasjonen er også tilhengere av, og har fått gjennomslag for, å få «kjærlighet» inn i barnevernloven. Dette er i tråd med FNs barnevernkonvensjon, men ifølge en artikkel fra 2021 har det i Norge, ved Forandringsfabrikken, fått fotfeste til å gjelde særlig barn innenfor barnevernet.
En kjærlighetsbasert tilnærming kan hindre barnevernet fra å jobbe kunnskapsbasert og dermed svekke sitt eget prosjekt, står det i artikkelen. Mørch er med andre ord ikke den eneste som er bekymret for Forandringsfabrikkens makt og praksis.
MST og PMTO ble tatt i bruk på 1990-tallet i Norge, og Mørch ledet utvalget som anbefalte og implementerte metodene. Metodene benyttes fremdeles i de psykiske helsetjenestene for barn og unge.
En av Mørchs bekymringer er at Forandringsfabrikken legger bort behandling som har dokumentert effekt til fordel for behandling som utelukkende legger barnas erfaringer og ønsker til grunn. Han mener Forandringsfabrikken jobber mot bruken av såkalte evidensbaserte metoder, som betyr at metodene har vitenskapelig grunnlag og dokumentert effekt.
– Det er viktig å høre på barnevernsbarna, men det kan ikke bety at man uten videre aksepterer premissene og går med på de ganske radikale forslagene de kommer med, sier han.
– Det er slemt og gjør vondt
Mathilde er en av barnevernsproffene. Hun sier at barn som har vært gjennom barnevernsystemet, og er i barnevernsystemet, prøver å si fra om at det ikke kan eller bør kalles atferdsvansker, atferdstiltak eller atferdsinstitusjon, og at de har gjort dette siden 2009.
Hun har vært tilknyttet Forandringsfabrikken de siste to årene.
– Professoren kan godt være uenig med barn, men å si at kunnskapen til barn ikke er gyldig eller at proffer er trent opp av voksne, synes vi er slemt, sier hun til Psykologisk.no.
– Det kan nok være vanskelig for en godt voksen mann at ungdommer får ha sterke stemmer i Norge. Men vi vet det vil avgjøre om norsk barnevern kjennes trygt og om vi treffer på løsningene, sier hun.
Når det gjelder begrepene «atferdsvansker» og «atferdsproblemer», mener Marit Sanner, Mathilde og Forandringsfabrikken at disse gjør det vanskeligere å hjelpe barn i barnevernet og andre helse- og omsorgstjenester.
Også barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) har uttalt i et intervju i Aftenposten at hun mener disse begrepene er stigmatiserende, noe Mørch har reagert på.
– Hundrevis av barn og unge har forklart at begrepene skaper avstand til barna og stempler dem som problemet. Det bidrar til å dekke over årsakene, som vold, overgrep og omsorgssvikt. Det er slemt og gjør vondt, og ødelegger ofte all tillit til voksne, sier Mathilde.
Hun legger til at Forandringsfabrikken ønsker at alle de som har viktige stemmer på barnevernsfeltet, tar barn på alvor. Hun mener at metodene som brukes i dag ikke har lagt barnas erfaringer til grunn, og at Forandringsfabrikkens undersøkelser betyr at barna får en større og tydeligere stemme.
– Når man selv er ekspert eller professor og har jobbet for å innføre metoder som skal hjelpe barn ut fra atferd, kan vi forstå at man går ut mot en barneminister som endelig vil ta Norge videre fra den gamle tidsalderen. Barn i barnevernet har kjent metodene for å fikse «atferd» på kroppen, sier hun.
– Umulig å ta til motmæle
Mørch påpeker at argumentene som går igjen hos Mathilde og i Forandringsfabrikken gjør det vanskelig å være kritisk til arbeidet de gjør. Han har sett svarene fra Forandringsfabrikken, og svarer følgende:
– Mathilde sier jeg godt kan være uenig med barn, men at det er slemt å påstå at barnas kunnskap ikke er gyldig. Ingen kan betvile erfaringene ungdommene forteller om, og det sier noe om sårbarheten når reaksjonen er at man er slem når man sier noe de ikke liker.
– Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å ta til motmæle når tilsvarende følelser kommer til uttrykk under fremføringene på møtene. Jeg kjenner for øvrig ingen fagfolk som mener barns kunnskap ikke er gyldig.
Svarene fra Forandringsfabrikken beroliger ikke Mørch når det gjelder undergravingen av evidensbaserte metoder.
– Svaret fra Mathilde mer enn antyder at de vil bort fra evidensbaserte metoder. I møter der Forandringsfabrikken er til stede kommer det klart fram at de er motstandere av evidensbaserte metoder, sier Mørch til Psykologisk.no.
– Forbløffende like
Til uttalelsen fra Sanner om at det er misvisende å kalle barnevernsproffene en gruppering av ungdom som får opplæring av ledere, svarer Mørch at det «ikke er noe galt i å få hjelp til å forberede seg».
Han har imidlertid vært til stede på flere konferanser der Forandringsfabrikken og barnevernsproffene deler erfaringer og meninger.
– På disse konferansene og møtene møter jeg meget veltalende ungdom som er forbløffende like når det gjelder å peke på hvordan de vil ha barnevernet. Veltalenheten, likheten i perspektiver på fremtidig barnevern, og ikke minst, den lett ironiske og dels pågående måten å henvende seg til både politikere og fagfolk på, må ha sin bakgrunn i grundige forberedelser, kall det gjerne trening, sier han.
Mørch forteller videre at han opplever at flere av de som er til stede på disse konferansene og møtene, bekymrer seg over hvilken rolle ungdommene har når de eksponerer «dypt private erfaringer» for store forsamlinger.
– Jeg og vi er opptatt av om det legges for mye ansvar på ungdommens skuldre for å fremme Forandringsfabrikkens målsetninger, avslutter Mørch.