«Mye som var vanskelig for andre, var lett for dere, mens mye som var lett, og som en ikke tenker over engang, var komplisert. Dere hadde medfødte utfordringer, begge to. Det var sånn dere var. Vel. De siste to årene har vært skikkelig vanskelige. Det har vært grusomt. Men det var aldri vanskelig å elske dere, elske dere som dere var. Jeg vil bare si at jeg er så glad for at jeg fikk være pappaen deres, at jeg er pappaen deres. Hadde jeg kunnet, ville jeg gjort det på nytt og på nytt, selv om ingenting ble annerledes.»
Jeg blir stående. Vinden tar tak, og det bølger i trærne rundt meg. Jeg lukker jakken. Blir stående en god stund til.
Mai 2019, Hamarøy
Bakken opp fra kirken var kort, men bratt. Presten gikk først, jeg rett etter. Bak oss og rundt oss gikk et taust følge. Det knaste i grus, luften var klar. Metodisk satte jeg ett bein foran det andre. Skritt for skritt. I enden av kirkegården var siste stoppested. Jeg trakk pusten. Dypt. Kisten og urnen ble båret frem til oss. Elias døde i november. Benjamin i mai. Elias ble kremert, og asken hans lå i en urne som var festet til en krans på lokket til Benjamins kiste. Begge skulle ligge sammen. De to som alltid var sammen i livet.
Kirkegården på Hamarøy er vakker, vakrere enn de fleste. Den er ikke gjemt bort, innestengt av trær eller ute av syne. Utsikten er slående. Den ligger hevet over livet i bygda. Nedenfor ligger Hamsun-muséet og kirken som to tunge moringer som fester døden i livet. Men jeg så ikke det. Jeg så bare et gapende rektangulært hull foran meg. Jeg gikk frem, men ikke helt. Ante det var dypt. En stor haug med jord var kastet opp, og det stakk opp en spinkel spade.
Gravfølget samlet seg, presten gjorde seg klar. Kistebærerne måtte fire den tunge kisten ned med tau. Den svaiet ujevnt. Som man ved et stup nærmest kunne merke suget mot kanten, var det som om kisten hadde en egen gravitasjonskraft som trakk meg ned mot det svarte. Jeg var stivnet og lamslått, og sank like fullt.
Presten holdt en kort preken. Jeg hørte ordene, men det han sa, festet seg ikke. Marit, mor til guttene, tok av seg hodeplagget til den lulesamiske koften hun bar. Hennes foreldre er begravet her. Flere andre i familien hennes også. Fedrenes jord, hadde hun omtalt det som.
Hun løftet opp spaden, og begynte å kaste jord mot kisten. Etter noen spadetak ba hun om en større spade. Hun nærmest hveste at om hun klarte å gi liv til guttene for tjuetre år siden, så skulle hun klare å begrave dem i dag. Hun kastet jord ned i hullet uten øye for det meningsløse i det hun hadde startet, som om hun hadde mistet grepet om virkeligheten. Hullet ble ikke tettet, mørket ble ikke dekket. Jeg lukket øynene og vaklet unna.
Sorgen må dekkes til for å skåne andre
Sorgen etter selvmord kan være destruktiv. Den har i seg et mørke som kan virke forlokkende, en kraft som kan ødelegge, og som kan bryte deg ned. Ansvaret en gir seg selv kan knuse en.
Elias’ selvmord endret vår forståelse av normalitet. Selvmordet var en realitet i livet vårt, noe som gjennomgripende endret hva som var tenkelig og mulig. I Benjamins liv var det bare tomhet tilbake, og tankene om selvmord spredte seg, klebet seg til alt, og gjennomsyret alt. Elias’ død fortærte Benjamin. Men jeg kjente også på en ny frykt. Frykt for at jeg ikke klarte å ta imot hjelp, omsorg og nærhet, når det var det jeg trengte aller mest.
Selv var jeg aldri inne på tanken at jeg ikke skulle leve mer. Jeg følte ikke skam fordi jeg utvetydig valgte livet. Jeg kunne ikke komme fort nok tilbake til livet. To uker etter at Benjamin døde, var jeg tilbake på jobb. Sorgen kan være en byrde for andre, og den kan bli uønsket etter en stund. Bekjente eller kolleger kan velge å ta en omvei for å slippe å måtte stå foran en, ansikt til ansikt, og slippe å stille spørsmål som en vet det ikke finnes gode svar på. «Går det bra?» blir et umulig spørsmål.
Hyggen blir påtatt og falsk. Det viktigste blir vanskelig å snakke om, og det overfladiske får forrang. Sorgen må dekkes til for å skåne andre. Den blir for påtrengende, for vanskelig. Jeg hadde allerede mistet én sønn. Jeg hadde fulgt Benjamin i seks måneder uten å klare å hjelpe ham.
Jeg mistet en sønn til. Da Elias var død, var medfølelsen stor. Alle vi kjente og møtte, ønsket å stille opp for oss og å hjelpe Benjamin. Men da Benjamin døde, ble det annerledes. Det ble for voldsomt, for vondt. Tragedien var for stor. Det virket som mange ikke visste hva de skulle si, og siden de bare kunne gjenta på nytt det som allerede var sagt, ble de tause.
Var ikke kjærligheten min nok?
Jeg er fortsatt pappa til fire. Elias, Benjamin, Ina og Oskar. Ina og Oskar lever. Livet til Elias og Benjamin fortsetter ikke. Jeg er omsorgsgiver, og jeg er i sorg. Jeg lever mellom to livsstrømmer – en tung og en lett. Den lette kan alle se, mens den tunge er som en elv som renner under isbreen. En elv som ikke synes, men som kan forme og knuse fjell.
I den ene livsstrømmen er jeg midt i hverdagen med Ina og Oskar, småsøsknene til tvillingene, i store og små episoder. Jeg er sammen med mine i latter og ståk og krangler og frustrasjon. Det er en sammenheng mellom det jeg gir, og det vi skaper sammen. Vi er i livet. I den andre er sorgen. Den bare er. Den har ikke noen fremdrift. Den skaper ingenting. Den gir ikke innsikt.
For oss er det uforståelig at de to som var så høyt elsket, aldri mer skal inngå i vårt oss. Aldri fremtid, bare fortid. Jeg og vi er valgt bort. Denne avvisningen kan ikke formildes. Konsekvensene av et selvmord er og blir absolutte og endelige.
Elias skrev ikke en siste hilsen eller la igjen noe vi kunne støtte oss til. Han tok livet sitt og etterlot seg ingenting som kunne hjelpe oss med å forstå. Benjamins vei mot døden begynte da Elias avsluttet livet sitt. Selvmord skaker og ryster. Det påfører alle i den nære kretsen varige sår. På alvorligste vis endrer det forutsetningene for de som skal leve videre. Hvordan skal jeg forstå og akseptere meg selv som pappa, når avslutningen ble så voldsom og tragisk? Var ikke kjærligheten min nok? Kan jeg tro at den har en verdi?
Benjamin lot seg ikke redde
Benjamin var tro mot Elias til det siste. Men Elias forlot Benjamin. Benjamin hadde ingenting uten Elias. Han ville bare være sammen med broren sin. Hva Elias ville, forblir i mørke.
Gjentatte ganger har jeg stilt meg det samme anklagende spørsmålet: Hvorfor var du ikke nærere? Hvorfor gjorde du ikke mer? Jeg burde forstått Elias bedre. Jeg burde ha gjort mer for Benjamin. Likevel er det som jeg er kommet til et vendepunkt. Det er ikke de rette spørsmålene å stille. Jeg får ikke svarene jeg ønsker. Det kan ikke rettes opp.
Etter at Elias og Benjamin døde, har jeg tvilt på min verdi som pappa. Jeg mistet tilliten til mitt fundament. Sakte, sakte har jeg skjønt at jo mer jeg gransker meg selv, klandrer meg selv, jo svakere blir jeg. Ikke fordi jeg ikke tåler å se meg selv, men fordi jeg har trodd at jeg måtte være noe annet, være noe for andre, være mer, bedre.
Jeg prøvde å være sterk for Benjamin, men Benjamin lot seg ikke redde. Jeg måtte utsette sorgen over Elias i månedene før Benjamin døde, men sorg lar seg ikke utsette. Da ble Elias nesten borte for meg. Jeg skjønner nå at jeg må møte sorgen og ikke prøve å gå forbi. Jeg må møte den som den jeg er, være den jeg blir i møte med sorgen. Sårbar og liten. Jeg må kunne tolerere å bli trøstet, kunne ta imot trøsten, tåle å være liten og svak.
Det er ingenting som går i stykker hvis jeg ikke er den sterke, det går helt fint om jeg bare er meg selv. Jeg må ikke prestere noe for å være pappa, og jeg trenger ikke å være perfekt. Men jeg klarer det ikke alene. Jeg finner ikke svarene på det jeg leter etter, uten å dele mer, uten å ta imot mer. Først da kan jeg bygge et nytt fundament. Både sterkere og svakere enn før. Elias og Benjamin var aldri i tvil om at jeg var glad i dem, at jeg elsket dem. Jeg tviler ikke lenger på det. Jeg var pappa. Jeg er pappa.