Den største relasjonelle utfordringen for skilsmissebarn er hvordan de selv skal få til livslang kjærlighet. Det gikk igjen i alle samtalene med voksne informanter. Disse barna har sett på nært hold hvordan et forhold som var tenkt å vare, gikk i stykker. Da blir det nærliggende å se på hvordan de forholder seg til kjærlighet i sitt eget liv.
Jeg møtte utrolig mange skilsmissebarn som sa at de aldri ville skilles selv – samtidig som vi rent statistisk vet at det nettopp er de som har en forhøyet skilsmisserisiko. Det er et kjempeparadoks. En skilsmisse avler skilsmisse. Du har lært av dine foreldres eksempel at det finnes en vei ut. Gifter to skilsmissebarn seg med hverandre, har de en tredoblet risiko for skilsmisse. Har bare én av partene opplevd skilsmisse, er risikoen doblet.
En del skilsmissebarn er så redde for å oppleve skilsmisse selv at de ikke gifter seg, eller venter lenge med å inngå ekteskap.
Kan lære av foreldrenes feil
En mann i slutten av 40-årene fortalte at det hadde vært en lang vei for ham å tørre å gifte seg og lære å stole på en partner. «Min mamma tok et valg som hun mente alle ville få det bedre med. For meg og pappa var hennes valg bare egoistisk, og jeg har vært sint på henne i store deler av mitt liv», fortalte mannen.
Han kunne ikke forplikte seg til noen før «han hadde gjort seg ferdig med barndommen», som han uttrykte det selv – og det skjedde først helt i slutten av 30-årene. Han sørget nå for å ta kona med på samlivskurs med jevne mellomrom. De hadde nettopp hentet påfyll på et helgekurs. «Nå er det lettere å tro på dette prosjektet igjen», smilte han. «Jeg behøver ikke å gjenta mine foreldres feil.»
Ja, det finnes en statistikk, men statistikken kan aldri være en predeterministisk dom over hva som nå skjer. Vi kan i stor grad forme vårt eget liv, inkludert vårt forhold til potensielle livspartnere. Bare fordi foreldrene våre mislyktes et sted i ekteskapet (for en skilsmisse betyr nødvendigvis ikke at hele ekteskapet var mislykket), betyr ikke det at vi er dømt til å gjøre det samme.
Voksne skilsmissebarn kan lære av foreldrenes feil og skape et bedre liv for seg selv og sine nærmeste.
Å tro på kjærligheten
Et ungt skilsmissebarn, en gutt i tenårene, hadde en mer realistisk tilnærming til det hele. På den ene siden trodde han på «opplegget», som han kalte det, på den andre siden gjorde han det ikke.
Han trodde på kjærlighet, men den kjærligheten han trodde på, var ikke konstant. «Det kan jo forsvinne!»
Samtidig fremhevet gutten hvordan foreldrenes skilsmisse egentlig hadde forsterket hans syn på kjærlighet. Da tenkte han på kjærligheten han følte for familien. «Familie er det kjæreste jeg har, og det jeg elsker mest», sa han.
Han trakk også frem besteforeldrene sine. «Det er mulig å få det til på en konstant måte også», sa han. Besteforeldrene hadde møttes da de var 16 år og jobbet sammen hos en bilforhandler. «Bestemor er døv, og bestefar kan ikke tegnspråk. Likevel elsker de hverandre.» Det var noe å se opp til.
Vanskelig å stole på folk
Mange informanter som var i parforhold, spesielt i ekteskap, var inne på redselen for å bli forlatt. Den frykten er kanskje ikke unik for skilsmissebarn, men det kan hende at de føler den sterkere. De har jo erfaringen i kroppen. De har vært gjennom en skilsmisse som barn. De vet at det som regel er én som går, og en annen som vil bli.
De vet at man kan fort bli den forlatte. Det er heller ikke alltid mulig å forutse et brudd. De fleste parene som skiller seg, er enige om ekteskapets tilstand, men de færreste er enige om at skilsmisse er løsningen. Ofte er det en som «tar ansvar» for å gå, og den andre blir forlatt. Skilsmissebarn har opplevd dette i praksis og vet at det kan skje. Det er ikke bare teori for dem.
Tillit var et annet gjennomgangstema. Særlig skilsmissebarn som hadde mistet faren sin i skilsmissen, strevde med tillit til menn spesielt og til mennesker generelt. «Jeg har ikke så mye erfaring med gode, positive kontakter med menn», fortalte en kvinne i 40-årene. Faren hennes hadde forsvunnet fra hennes liv rett før puberteten.
«Jeg synes det er vanskelig å stole på folk, å tro på dem», sa hun. Foreldrenes skilsmisse, sammen med mobbingen hun opplevde som barn, hadde preget henne. «I perioder har det dominert hele livet mitt. Jeg har gått mye i terapi», innrømmet hun.
Statistikk er aldri en dom
«Men så har du sånne som meg, da», sa parterapeut Bjørk Matheasdatter. Hun mente skilsmissebarn som får eget ekteskap til å vare med sterk vilje og bevisst arbeid. Men også fordi man har flaks med den man treffer og får barn med, understrekte hun.
Statistisk sett stemmer det at skilsmissebarn skiller seg oftere, men statistikk er aldri en dom. Vi må ikke glemme at mange skilsmissebarn får det til, til tross for det motsatte eksemplet som foreldrene har servert. «Man vil jo ikke at barna skal oppleve det samme», understrekte Matheasdatter. «Og de har også i mange tilfelle sett at skilsmissen ikke har gjort de voksne lykkeligere, så de vil også unngå det for sin egen del.»
Veldig mange skilsmissebarn prøver derfor å skape noe annet både for barnas, kjærestens, sin egen og hele familiens skyld. De kan tenke: «Nå har jeg en ny sjanse til å skape en solid familie og virkelig gå inn for det», sa Matheasdatter. Hun presiserer at et slikt valg krever mange bevisste prioriteringer som ikke alltid er like enkle å gjennomføre – blant annet at man bruker mindre energi på den familien man kommer fra, og mer energi på den familien man ønsker å skape.
En informant med skilte besteforeldre fortalte hvordan skilsmissen i besteforeldregenerasjonen – både hos henne og hos mannen hennes – hadde skapt så mye trøbbel i slekten i årenes løp at mye måtte til for at hun skulle skilles selv. «Jeg har sett hvor ille det er. Det har gjort at jeg holder ut lenger.» Det kan være en god påminnelse at vi ikke er predeterminert til å gå i de samme fellene og gjøre de samme feilene som våre foreldre eller besteforeldre.
Både et ekteskap og et brudd skapes av den enkelte mann og kvinne, og ikke av deres skilte foreldre. En av informantene sa det så krystallklart: «Jeg har aldri sett på min mor og far som inspirasjon i mine egne parforhold.»