Flere kjenner til det klassiske eksperimentet med «rotta i bur» som utvikler avhengighet. I dette buret har rotta en spak å trykke på for ubegrenset tilgang til narkotika. Den har også tilstrekkelig med mat. Forsøksrotta kan trykke på dispenseren for narkotika så ofte den vil. Rotta trykker mer og mer inntil den til slutt ikke bryr seg om å spise – og dør.
Min umiddelbare respons på historien var å se for meg rottas dype eksistensielle ensomhet. Rotta, som var blitt permanent forlatt og innestengt i et trangt bur, hadde et mistrøstig liv uten relasjoner og mening. Ville ikke enhver av oss ha trykket iherdig på spaken for å slippe unna en totalt meningsløs tilværelse?
Valgte sosial kontakt over rusmiddel
Psykologen Bruce Alexander gjentok forsøket og opprettet det som ble kalt Rat Park. Her kunne rottene boltre seg fritt over et større område. De hadde i tillegg kontakt med andre rotter, både som venner og som sexpartnere. Også her ble rottene tilbudt narkotika. De smakte på det, men var ikke interessert i mer.
Som en del av eksperimentet ble en gruppe rotter gjort avhengige av narkotika i de trange burene. Så ble de plassert i Rat Park, hvor tilgangen til narkotika nå vedvarte. Etter en kort og vanskelig overgangsperiode neglisjerte de stoffet. De klarte det fordi de nå levde i normale forhold.
Alexander så Vietnamkrigen som en parallell til det som skjedde i Rat Park. 20 prosent av de hjemvendte amerikanske soldatene var avhengige av heroin. Men bare fem prosent fortsatte med heroin etter at de kom hjem til USA. De aller fleste av dem hadde hatt en ustabil barndom eller vært avhengige av narkotika før de dro i krigen.
Å havne i buret
Jeg bruker ofte uttrykket «å havne i buret» – både i terapirommet og privat. Jeg opplever at folk stopper opp et øyeblikk og prøver å se livet sitt i dette perspektivet: Er livet deres blitt for innskrenket – og i så fall hvorfor? Å stille seg selv et slikt spørsmål anser jeg som viktig for å kunne klare å komme videre i livet. Om vi ikke nødvendigvis slipper ut av «buret», kan vi i alle fall utvide det, slik at vi kan puste friere og få mer rom rundt oss.
Jeg har blitt bevisst på hvor avgjørende samfunnskreftene og den kulturen vi lever i, er for livet vårt. Jeg har innsett hvor stor betydning samfunnsutviklingen har for både psykisk og fysiske helse.
Og spesielt avgjørende blir samfunnsstrukturen for dem som ikke opplevde anerkjennelse i oppveksten. De blir ekstra sårbare for de rådende kreftene i kulturen vår, der konkurranse, sammenligning og misunnelse er fremtredende.
Vi lever i et samfunn hvor det å være en human doer overskygger det å være en human being – et samfunn som premierer prestasjoner og rikdom fremfor storheten i det å være et hederlig menneske. Noen kaller dette samfunnet en narsissistisk kultur.
Vi speiler oss gjerne i glansen av andre fremfor å være nær dem. Fellesskapet forvitrer, og grådigheten næres. Våre iboende behov for fellesskap anerkjennes ikke. De overskygges av den dominerende forbrukskulturen.
Noe har gått kalt i kulturen
Sammen med høye prestasjonskrav og en oppmerksomhetsindustri i vekst skapes tomhetsfølelse. Naturens likevekt og sårbarhet anerkjennes ikke – habitatet vi skal leve i, forgiftes og utarmes.
Ludvig den 14., Solkongen, uttalte at «etter oss kommer syndfloden». Den er nå på vei. Flodbølger og tørke øker. Den misbrukte naturen slår tilbake.Men også den kulturen vi lever i, synes å slå sterkt tilbake: Angst og depresjon slår rot hos stadig flere mennesker i vår kultur.
I boka Frakoblet hevder Johann Hari at hovedårsaken er mangeltilstander i kulturen vår: «Når du har forstått at depresjon i betydelig grad er et kollektivt problem, forårsaket av noe som har gått galt i kulturen, blir det åpenbart at også løsningene – i betydelig grad – må være kollektive. Vi er nødt til å endre kulturen slik at flere får frihet til å endre livet sitt.»
Avhengighet i mange former
Vi lever i en kultur som i mange tilfeller ikke anerkjenner våre grunnleggende behov. Jeg finner dette temaet ekstra interessant fordi jeg i de senere årene har innsett at en knugende og ødeleggende følelse av å være isolert, fremmedgjort og forlatt preger mange i samfunnet vårt.
Og jeg tenker at økningen i depresjon hos unge mennesker bedre kan kalles tomhetsdepresjon eller forlatthetsdepresjon.
De har ofte og på ulike måter prøvd å bøte på den uutholdelige smerten av tomhet, misnøye og ulike grader av forlatthetsfølelse med forskjellige former for avhengighet. Rottas kokainavhengighet var enkel å forstå. Men menneskelivet er komplisert. Avhengighet fins i mange former, både åpenbare og skjulte.
Alkohol og andre rusmidler er selvfølgelige. Men andre uttrykk for avhengighet kan for eksempel være bulimi, arbeidsnarkomani, shopping og forbruk, tvang, gambling, overdreven søvn og TV-titting – og overdreven, avsporet seksuell utfoldelse inkludert pornoavhengighet.
Et liv uten reelle bånd til andre
Men: Bruce Alexander, han som opprettet Rat Park, hevder at eksperimentet med rotteparken og erfaringene fra de hjemvendte Vietnam-soldatene illustrerer den virkelige årsaken til avhengighet.
Den reelle fysiske avhengigheten som forklares med at hjernen er blitt slave, eventuelt kidnappet av kjemiske stoffer, forklarer bare en liten bit. Den reelle grunnen er avhengighet som styres av psykologiske årsaker. Og mye av årsaken er at kulturen vår er usunn.
Alexander hevder også at den store bølgen av stoffavhengighet (han tenker da spesielt på USA og inkluderer medisinsk bruk) skyldes et samfunn som er frenetisk, hyperindividualistisk og krisedrevet.
I et slikt samfunn blir folk lett kulturelt og sosialt isolert. Kjemiske stoffer er et forsøk på å få lindring, og det finner de midlertid ved bruk av narkotika, som gjør dem numne. De dødgjør følelsene og sansene. Rusen blir et alternativ til et liv som føles dødt og meningsløst, et liv uten reelle bånd til andre.
Kjøpepresset rammer sårbare mennesker
Søker vi ikke spenning og lindring gjennom stoff, alkohol, overdreven sex eller andre avhengigheter, er det vårt overdrevne konsum av varer som styrer oss. Reklamen er allestedsnærværende. Dens oppgave er å friste oss til å kjøpe mange og nye ting som vi ofte ikke trenger. Spesielt rammer kjøpepresset sårbare mennesker.
Jeg er økende kritisk til oppmerksomhetsøkonomien vi finner overalt: i sosiale medier som Facebook, Twitter og Snapchat, og medier som aviser og TV. Jeg blir for eksempel svært betenkt når jeg leser at sjefen for Netflix har uttalt at den største konkurrenten de har, er søvnen. Og selvtilfreds har lagt til at de kommer til å vinne den kampen. Og når en reklameplakat utbasunerer spørsmålet «Har du sovet lite», og så reklamerer for en populær energidrikk, skulle man nesten tro de samarbeider.
Erich Fromms visdomsord om at menneskenes skjebne er ensomhetens fengsel, synes å være stadig mer gyldige. Han skrev at alt menneskene til alle tider og innenfor alle kulturer gjør, er å prøve å nærme seg hverandre. Og det vil alltid være en grind mellom oss, slik Haldis Moren Vesaas skriver i diktet «Ord over grind».
Mange i «generasjon perfekt» sliter med depresjoner. Kanskje handler det i stor grad om forlatthetsdepresjoner som ikke har rot i manglende anerkjennelse i barndommen.
Vi trenger hverandre
Samfunnet vårt er basert på kollektive verdier, men kulturen dreier stadig mer mot det individuelle; at vi i overdreven grad skal ta ansvar for eget liv. Samtidig undergraver samfunnskreftene erkjennelsen av at vi trenger hverandre. Hva trenger du? spør jeg ofte pasientene mine. Et vanlig første svar er trygghet.
Mer og mer erfarer jeg samfunnet som et rotterace. Vi skal ikke bare prestere og kunne mye, men også bety mye – for andre og for oss selv. Og oppi dette driver vi rovdrift på både våre indre og naturens ressurser. Plante- og dyremangfoldet reduseres i svimlende fart. Naturen slår tilbake mot menneskets dårskap og grådighet. Vi har rett og slett ikke anerkjent naturens ukrenkelighet.
Å innse at den økonomiske bobla sperrer oss inne i et bur, er et motsvar til et bevisstløst og økende forbruk. Vi må se innover i oss selv og oppdage hvilke behov som egentlig driver oss.
Vi må tørre å kjenne på og erkjenne hvilken påvirkning kulturen og samfunnskreftene har på oss. Innser vi at disse falske verdiene ikke er bra for oss, må vi se om vi kan endre livsmønstrene våre – kanskje bli mindre opptatt av å eie, forbruke og prestere. Vi må undersøke om vi er frakoblet.
Hva trenger vi, uavhengig av andres blikk og forventninger? Hvem trenger vi i livet vårt, og hvem bør ikke være i det?
