Da jeg var liten, ønsket jeg å være akkurat som Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe. Hvem ønsket vel ikke det?
Pippi bor helt alene i Villa Villekulla, og har en kappsekk full av gullpenger. Hun kjøper 18 kg sukkertøy i slengen, og kan være opp så lenge hun ville. Men fremfor alt: Det er ingen som tør å bølle med Pippi, for hun er verdens sterkeste jente.
Nå som jeg har blitt eldre, er Pippi fortsatt ett av mine store forbilder, men ikke fordi hun kan løfte hesten sin over hodet. Jeg beundrer henne fordi hun våger å være seg selv, og dét krever en indre styrke som er enda mer imponerende.
Kunsten å være den man er
Nå kan man selvfølgelig innvende at det hadde vært enda mer imponerende om Pippi ikke var seg selv (for hvordan skulle det gått til?), men jeg tror de fleste skjønner hva jeg mener.
Når jeg snakker om «å være seg selv», snakker jeg om det Shakespeare skriver om i Hamlet, altså «to thine own self be true».
Å være trofast mot seg selv handler om å leve i tråd med ens egne verdier og stole på ens egne vurderinger. Det handler om å stå for det man tror på, slik at man ikke faller for alt det går an å tro på.
Pippi er en sånn type person. Hun er seg selv 100 %, og selv om dette er 10 % mindre enn deltagerne på Paradise Hotel, så er det fremdeles ganske imponerende.
Den rødhårede sydhavsprinsessen har ingen intensjon om å bøye seg for tåpelige konvensjoner eller spissborgerlig snusfornuft.
Da hun begynner på skolen, nekter hun for eksempel å lære seg «plutifikasjonstabellen» og argumenterer heftig for at divisjon burde erstattes med «muntrasjon». Da kjolen hennes blir revet opp av klørne til en tiger, klipper hun kjolen om til et skjørt.
Pippi har sin egen evne til å komme på slike kreative løsninger, for hun lever livet sitt på en kreativ måte. Hun er som en billedhugger som griper fatt i det materialet hun fikk utdelt ved fødselen, og former det til et stykke livskunst.
Å være seg selv eller å skape seg selv?
Det er ikke så lett å si at man ønsker å være seg selv lenger. Det har blitt en umoderne og klisjefylt setning.
Uttrykket blir gjerne betraktet som en tynn ferniss for å sminke egoistisk atferd, eller som en unnskyldning for å slutte å strebe etter å bli en bedre versjon av seg selv.
Dette er synd, for å være seg selv er et dypt psykologisk anliggende som har blitt anbefalt av store tenkere som Sokrates, Seneca, Sartre og Shakespeare.
For å være seg selv må man både vite hvem man er, og være klar over hvem man ønsker å være. Når man har funnet dette krysningspunktet mellom idealisme og realisme, kommer den vanskelige delen: Da må man, gjennom tusenvis av små og store valg, forme seg selv i sitt eget bilde.
Derfor kan vi si at «å være seg selv» også handler om å bli seg selv: Det er både skapelse og oppdagelse.
Selvstendighetens pris
Å være seg selv er vanskelig, selv om Pippi får det til å se enkelt ut.
Ifølge Astrid Lindgren er den rødhårede jenta «et lite overmenneske i et barns kropp». Hun står stødig i sine egne avgjørelser, og hvis noen gir henne usaklig kritikk, ber hun dem simpelthen om å «roe seg ned et par hekto».
For oss vanlige dødelige er det langt vanskeligere. Det er skummelt å være seg selv fordi det betyr at vi må slutte å være som alle andre. Dette har en sosial kostnad: Når man stikker hodet sitt fram, er det som regel noen som står klar med øksa.
Pippi får kjenne dette på kroppen: Hun blir bortvist fra skolen, jaget av politiet og kastet ut av kaffeselskapet til Fru Settergren. Noen ganger blir dette for mye selv for Pippi, og hun gråter bitre tårer. Det er prisen hun må betale for å være sin egen person, og ikke en blodfattig kopi av alle andre.
Er det verdt det? Hvorfor må vi på død og liv være oss selv?
Hvis vi kunne spurt Pippi dette spørsmålet, er jeg rimelig sikker på hva hun hadde svart. Hun hadde rynket på fregnene, smilt bredt, og sagt: «Fordi alle andre er opptatt!»