Allerede som 16-åring fattet Ellinor F. Major interesse for psykologi. Hun ønsket å forstå mennesker og relasjoner. Hva er det som påvirker oss i valg vi tar? Hvilke hendelser gjør oss sterke? Hva er det som knekker oss? undret hun.
Da hun skulle begynne å studere, var psykologi det helt soleklare valget.
– Jeg var ganske åpen og spørrende. Jeg synes alt var interessant, både utviklingspsykologi, sosialpsykologi, alt var spennende, forteller hun til Psykologisk.no, og fortsetter:
– Men i løpet av studiet ble det tydelig for meg at kunnskap om traumer, vold og overgrep ikke fikk noe særlig plass. Jeg savnet kunnskap om det, og da hovedoppgaven nærmet seg, valgte jeg det som tema.
Traumer i familien
I hovedoppgaven skrev Major om traumer og hvordan de påvirker generasjoner. Kunne traumer videreføres til barna, selv når traumene fant sted før de i det hele tatt kom til verden?
Da hun hadde fullført utdannelsen, fikk Major stipend fra Norges forskningsråd og valgte å gå videre med en doktorgrad.
– Jeg forsket på fedre som ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer og sammenlignet med fedre som var motstandsmenn hjemme i Norge, og barna til begge gruppene, forteller hun.
– Hva var det største funnet?
– Det hadde gått nesten overraskende bra med mange av neste generasjon, men så var det undergrupper som ikke hadde klart seg så bra. Det som var interessant, var at det hadde stor sammenheng med hvordan man snakket om traumer i familien, sier Major og fortsetter:
– Hvis det var tabubelagt å snakke om fars traumer, hadde barna det vanskeligere. I familier der man snakket veldig mye om det, og far ved flere anledninger fortalte om alt det grusomme som skjedde i konsentrasjonsleirene, fikk barna det også vanskelig.
Funnene viste at både åpenhet og mangel på åpenhet preget familiene.
– Det var få som var i midten, så det å snakke om det man opplever i en konsentrasjonsleir på en «vanlig og normal måte», er kanskje ikke mulig, sier Major og legger til:
– Jeg hadde jo selv en far som satt i konsentrasjonsleir. Han sa ikke et ord.
– Jeg skjønte at jeg ikke skulle spørre
Faren, Pavel Fraenkl, kom til Norge som flyktning i voksen alder. Under andre verdenskrig ble han arrestert i Norge og sendt til Auschwitz.
– Han hadde en dobbelbagasje. Han hadde det vanskelig, og jeg lurte ofte på hva som skyldtes det at han kom til Norge som flyktning og hva som skyldtes det som skjedde under krigen.
Det fikk hun heller aldri svar på. Faren fortalte aldri om hva som skjedde i konsentrasjonsleirene.
– Han hadde et tatovert fangenummer på den ene underarmen, og jeg skjønte at jeg ikke skulle spørre hva det nummeret betydde.
– Hvordan har din fars historie påvirket deg?
– Det har selvfølgelig påvirket meg på det personlige planet, men i stor grad også profesjonelt. Jeg hadde nok ikke startet opp med traumefeltet om jeg ikke hadde hatt den bakgrunnen.
I forskningsprosjekter på traumer, har hun vært oppmerksom på ikke å blande inn sin personlige historie.
– Det kunne fort bli en forskningbias, der jeg trekker konklusjoner på bakgrunn av egen erfaring. Så jeg var hele tiden veldig oppmerksom på det, og hadde et eget avsnitt om det i avhandlingen min. Samtidig var det jo positivt for arbeidet mitt at jeg hadde mye erfaringskompetanse på feltet gjennom min far, forteller hun.
Fra forskning til helseforvaltning
Psykologiinteressen kom tidlig, men det at hun i senere år skulle ha en rekke lederstillinger, hadde hun ikke sett for seg.
– Det kom nok gradvis. Av og til er det tilfeldigheter som avgjør hvilke stillinger vi får, sier hun og fortsetter:
– Jeg var jo interessert i flyktningspørsmål og traumefeltet, og jobbet klinisk med traumatiserte flyktninger i noen år. En dag holdt jeg et foredrag om traumer hos flyktninger. En i helseforvaltningen hørte på, og etterpå fikk jeg spørsmål om å lede et prosjekt for helsetjenester til psykisk traumatiserte.
På dette tidspunktet hadde hun fullført en doktorgrad, og avsluttet forskning og klinisk arbeid for å gå inn i helseforvaltningen.
– Derfra har jeg vært heldig og fått mange muligheter. Jeg har fått så mange nye utfordringer og interessante oppgaver, forteller hun.
I helseforvaltningen ble det klart for henne at forskning- og kunnskapsmiljøet på vold og traumer var veldig fragmentert.
– Norge var langt fremme på forskningsfronten på 1960- og 1970-tallet når det gjaldt senreaksjoner hos de som hadde overlevd konsentrasjonsleirene. Vi fikk beskrivelsen av KZ-syndromet (konsentrasjonsleirsyndromet), som i dag dekkes av diagnosen posttraumatisk stresslidelse, PTSD. Det vokste opp flere mindre prosjekter og kompetansemiljøer på 1990-tallet, men fagfeltet var fragmentert og sårbart, forteller Major.
– Så den oppgaven jeg da fikk var å se på hvordan man kunne organisere traumefeltet i Norge på en måte som ga mer kunnskap og forskning, som igjen kunne føre til bedre helsetjenester for mennesker som for eksempel har opplevd krig, tortur eller seksuelle overgrep, legger hun til.
Stillingen som prosjektleder fikk hun i 2000, og fire år senere ble Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) etablert.
– Fire departementer sto bak etableringen, og senteret fikk sin ilddåp med å bistå norske myndigheter i forbindelse med tsunamien i Indiahavet julen 2004, forteller hun.
Senere har det også blitt etablert fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.
– Så i løpet av noen år fikk vi både et nasjonalt kunnskaps- og forskningsmiljø, og regionale og lokale sentre som kunne bidra til at mennesker som er utsatt for store og ofte livstruende traumer får bedre tjenester. Det var et enormt givende og interessant arbeid, forteller hun.
På spørsmålet om hva hun er mest stolt over gjennom karrieren, er svaret nettopp dette prosjektet.
– Det er kanskje det største arbeidet jeg har gjort, og som jeg tror at mange har hatt glede av. Det har ført til mye ny kunnskap og også satt Norge på kartet når det gjelder forskning på traumer.
Et eierskap til god psykisk helse
Gjennom karrieren har Major beveget seg fra et spesialområde, vold- og traumefeltet, til folkehelse og det mer universelle. I dag jobber hun som spesialrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet.
Her har hun de siste årene jobbet for å få psykisk helse inn i folkehelsearbeidet. Psykisk helse har tradisjonelt hatt en beskjeden plass, og nå er målet at psykisk helse skal være inkludert som en likeverdig del av folkehelsearbeidet.
– Det viktige er at kunnskap om god psykisk helse og livskvalitet fremmes på alle arenaene hvor vi mennesker lever livene våre. Derfor jobber jeg slik at aktørene i folkehelsearbeidet får et eierskap til god psykisk helse og livskvalitet, som i sin tur kan forebygge psykiske lidelser. Hvis vi skal tenke helsefremmende og forebyggende, må vi få inn psykisk helse, sier Major.
Hun forteller at mange fortsatt setter likhetstegn mellom psykisk helse og psykiske lidelser.
– Det er derfor viktig med en bevisstgjørelse rundt hva som er psykisk helsefremmende og hva som fører til bedre livskvalitet, og ikke bare legge fokus på psykiske lidelser, som kun er den ene enden av skalaen.
Nå har de nylig begynt med et nytt prosjekt der de skal utarbeide en nasjonal livskvalitetsstrategi. Det er Major som leder arbeidet.
– Vi skal se på hvordan livskvalitet kan brukes som et mål på samfunnsutviklingen. Hovedmålet med en nasjonal livskvalitetsstrategi er å utvikle mål på samfunnsutviklingen som også gjenspeiler befolkningens opplevelse av hva som er viktig for et godt liv, forteller hun.
I løpet av karrieren har Major fått gjennomslag for flere store endringer, som organiseringen av vold- og traumefeltet og større plass til psykisk helse i folkehelsearbeidet.
– Dette med endring er alltid vanskelig. Det handler nok mye om å se på holdninger. Mange av oss vil jo være litt reserverte for endringer. Vi liker det kjente, trygge, det vi er gode på og det vi har investert i. Skal man få til endring, må man synliggjøre hva som kan bli bedre, hvor gevinsten ligger, sier Major og avslutter:
– Det er ikke alltid så lett å få til. Men med innsats og tålmodighet kan vi lykkes!