Forskning tyder på at klima- og miljøproblemene kan påvirke den psykiske helsen. Klimapsykolog Knut Ivar Karevold tror flere føler på håpløshet og strever med å forstå hva de kan gjøre.
– Undersøkelser tyder på at alle slags negative følelser knyttet til klima og økologi er i vekst. Flere kjenner på klimaangst og økosorg. Angst kan virke lammende, men det er samtidig meningsløst å ikke gjøre noe. Forvirring og håpløshet kan være smittsomt slik at flere ikke orker å forholde seg til klimaproblemet, sier Karevold til Psykologisk.no.
Han mener tvetydige signaler fra maktpersonene i Norge bidrar til å forlenge krisen.
– Kampen mot klimaproblemene kan virke håpløs hvis vi ikke har ledere som går foran. Vi mangler tydelig ledelse i Norge og internasjonalt. Nå virker det som mange vil unngå eller utsette å gjøre noe.
Å bygge bro mellom polariserte grupper er lite produktivt
Karevold forteller at frykt fungerer bedre enn angst og håpløshet fordi den kan føre til mestring. Sterk angst sammen med håpløshet, kan hindre folk til å mobilisere krefter til å ta tak i problemet. På den måten vil arbeidet og forebyggingen av naturødeleggelser og klimaforandringer forsinkes, og det grønne skiftet kan ta lengre tid.
En annen klimapsykologisk utfordring er polarisering mellom grupper som er uenige om hva klimaproblemet skyldes og hvordan man kan løse det.
– Det er lite produktivt med motsetninger mellom folk. Når det gjelder diskusjoner om klima og miljø ser vi at noen blir veldig sinte og hetsende mot de som er uenige med dem, det skaper splid og grupperinger på tvers av landet, sier han.
Det finnes likevel likheter mellom motsetningene. Både klimaforkjempere og klimamotstandere kan være minst like dogmatiske og urokkelige i sine overbevisninger.
– Begge gruppene blir like mentalt fiksert, bare med ulikt fortegn. Det blir nærmest som en sektdannelse, og man har fanatikere på begge sider.
Han peker på at framveksten av smarttelefonen og sosiale plattformer fører til at flere blir krassere i tonen. Man trenger ikke å forholde seg til et annet menneske når man diskuterer, bare et navn på en skjerm.
Karevold mener det er mer produktivt å bruke kreftene på de som er åpne for å bidra, men ikke vet hvordan. Å overbevise fanatikere som er fast bestemt på at de vet best, krever for mye.
– Det tar for lang tid. Det er viktigere å fokusere på de som ikke er dogmatiske og er villige til å endre seg, sier han.
–Rike folk som forbruker mye
Under klimatoppmøtet ble Norge kåret som internasjonal klimaversting. Vi har et lavt klimagassutslipp i global sammenheng, men er blant landene som slipper ut mest per innbygger. Denne kåringen viser at den norske livsstilen er lite bærekraftig, og Karevold mener dette ikke fikk nok oppmerksomhet i mediene.
– Vi er rike folk som forbruker mye, og vi har et økonomisk system som belønner de som klarer å skape mest, og folk som vil ha mer, mer og mer.
Denne mentaliteten er noe av det som bidrar til at samfunnet vårt er lite bærekraftig. Det konstante jaget etter noe nytt og bedre bidrar til økt forbruk. Det gjelder ikke bare for den individuelle nordmann, men kan også observeres i politikken og næringslivet.
– Hvis man stadig leter etter nye mål og referansepunkter, hvor det stadig er noe man må oppnå for å føle lykke, blir det et nytt nullpunkt for hver ting vi kjøper og hver opplevelse vi har. Det er stadig noe mer vi skal ha, sier Karevold og legger til:
– Det er ikke bærekraftig på sikt. Det er en mentalitet som preger både politikk, næringsliv og mange i befolkningen.
Studier tyder på at mennesker har vanskeligheter med å se mer enn fem år fram i tid. Vi vil i tillegg helst være garantert det vi får i dag, fremfor det vi kanskje kan få i fremtiden.
– Det å gjøre beslutninger for at vi skal få noe bedre om 15 år, er vanskelig. Vi har jo tvungen pensjonssparing for at folk skal klare å spare til pensjon, for ellers ville pengene blitt brukt til nytelse og forbruk her og nå.
Studier innenfor økonomisk psykologi viser hvordan folk og næringsliv oppfører seg hvis det er en felles ressurs alle har tilgang til. Dette kan illustreres med et eksempel fra spillteori, kalt Allmenningens tragedie.
Allmenningens tragedie viser blant annet hvordan bønder med felles beite sender ut flest mulig dyr for å få mest mulig kjøtt og melk tilbake, til tross for at overbeite kan ødelegge området. De felles godene blir brukt opp slik at ingen får noe til slutt. Hver aktør som benytter seg av de felles godene, vil forsyne seg mest mulig uten å tenke på fellesskapet.
– Dette preger mange deler av samfunnet. Alle jobber for å få tak i mer nå, fremfor det vi alle kan få på lang sikt.
– Og det gjelder for klimaet også. Hvis vi alle ofrer litt nå, kan alle få det bedre i fremtiden. Men folk vil ikke ofre noe, men heller ha ting her og nå. Dette gjelder ikke bare enkeltpersoner, men også forholdet mellom land. Alle vil unngå å bidra med noe som gjør at de selv taper, og ha mest mulig selv, sier han.
Men vi er heldigvis ikke sjanseløse
Det er spesielt to ting som gjør det vanskelig å lykkes når det kommer til klima og miljø. Den ene er hvordan psyken vår fungerer, og den andre er hvordan samfunnet organisert, men at mennesket fungerer på denne måten, og at særlig nordmenn stadig er på jakt etter nye og flere ting.
Men det høye forbruket og jaget etter nye ting trenger ikke nødvendigvis være en negativt. Det kan også være en gyllen mulighet til å få nordmenn til å ta i bruk nye klima- og miljøvennlige løsninger.
Den nordiske befolkningen ble blant annet brukt som prøvekaniner da mobiltelefonen kom, forteller Karevold.
– Norden ble brukt som en prøvearena for å se hva man kunne få folk til å gjøre med mobiltelefonen. Vi er smarte folk og gjør ting fort, vi er sultne på nye ting, og Norge var en av de fremste da det kom til å ta i bruk mobiltelefon, sier han.
Finske Nokia og svensk-japanske Sony Ericsson var på et tidspunkt de største produsentene av mobiltelefoner i verden.
– Det er endringskapasitet og overskudd til å bidra med noe i befolkningen i Norden. Landene som er fattigere, må kjempe seg gjennom, og de lever kortsiktig. De kan ikke bidra på samme måte som oss.
Norge kan med andre ord gå foran som en pådriver for klimavennlig omstilling for resten av verden. Vi er få, godt utdannede, innovative og ressurssterke folk, og det vi får til kan «smitte over» til andre land.
– Alle løsningene vi nordmenn kan finne opp og implementere, kan andre folk og land se og ta i bruk selv. Folk i Norden er endringsvillige og har kapasitet til å gjøre noe med problemet.
Så for å dempe konsekvensene av klimakrisen, for både vår egen og andres del, gjelder det å utnytte kapasiteten og endringsviljen i befolkningen.
– Vi har gode muligheter for å være rollemodeller for andre land, avslutter Knut Ivar Karevold.