Psykologisk.no publiserte i dag historien om «Julie», som for alvor begynte å slite psykisk etter å ha fått utført kosmetisk intimkirurgi. Den plastiske kirurgen som opererte henne, kjenner seg ikke igjen i det hun forteller.
– Forskning tyder på at de som sliter psykisk, ofte blir verre etter å ha fått utført plastisk kirurgi. Har dere dette i bakhodet når det kommer inn en ny klient på klinikken?
– Innen kosmetisk kirurgi vil det alltid finnes noen som sliter litt mer enn andre. Deres ønsker bør diskuteres mer kritisk. Dersom det kommer inn en pasient som har en opplagt avvikende personlighet, så vil vi selvfølgelig reagere på det og ha alle bremsene på. Da er jo dette en ustabil person som i utgangspunktet bør håndtere problemet sitt på andre måter, sier han og fortsetter:
– Men det er jo mange som har sine mørke sider uten at det står skrevet i pannen på dem, og vi har ikke noe psykologisk testskjema de skal fylle ut. Det ville jo forutsatt at de svarte ærlig på dette, noe ikke alle gjør.
– Men «Julie» sier hun oppga å være klinisk deprimert, og at hun i mange år hadde slitt med spiseforstyrrelser. Likevel kom hun igjennom og fikk operere seg hos deg. Er det greit?
– Nei, i utgangspunktet, absolutt ikke. Men det spørs jo hvordan dette ble fremlagt. Kan du egentlig stole på det en anorektiker sier? En anorektiker har jo en merkelig oppfatning av virkeligheten og egne problemer. Dette er hennes opplevelse, og jeg respekterer det. Men det er ikke gitt at den objektivt stemmer. Er du sikker på at ikke hun i sin psyke og sin situasjon, lette etter noe å skylde på?
– Hun forteller også at du antydet at hun kom til å bli bedre psykisk etter operasjonen. Kan det stemme?
– Nei, det kan ikke stemme. Jeg ville aldri sagt det, det er en grov forvrengning. Jeg ville tvert imot sagt at dette er jo helt feil ende å gripe tak i problemet på. Man operer seg ikke ut av en anoreksiproblematikk eller en depresjon. Men jeg er jo avhengig av at pasienten faktisk antyder å ha slike problemer.
– Er det noen klienter du sier nei til?
– Ja. Jeg har enkelte pasienter som er gjengangere. De sender meg SMS-er og spør om de kan operere ditt og datt. Da svarer jeg at «det tror jeg ikke vi skal gjøre, du må heller snakke med en psykolog».
– Har dere noe opplegg for å luke ut de som sliter alvorlig psykisk?
– Hva slags opplegg ville du tenkt deg da? Mener du at enhver pasient med et ønske om et kosmetisk kirurgisk inngrep bør vurderes psykologisk? Du vil bli overrasket over hvor mange pasienter jeg ser som står på antidepressiva. Prozac, som er et antidepressivum, er det mest brukte legemiddelet i USA – skal vi si til alle at de må få orden på psyken sin, før de kan operere seg? Det er ikke min oppgave å formynde noen.
Den plastiske kirurgen sier at mange av hans pasienter har hatt en historikk med psykiske lidelser.
– Det er jo ikke uvanlig, men det kan kanskje være flere år siden. Skal vi da underkjenne menneskers rett til å føle de vil operere et eller annet? Dette er jo også et menneskerettslig anliggende. Folk som er voksne, må få bestemme over egen kropp, sier han og legger til:
– For en kirurg er korreksjon av et ytre anliggende generelt en operasjon uten dramatikk. Men det er viktig at indikasjonen er riktig. En kjønnsleppereduksjon er en forholdsvis enkel operasjon med liten komplikasjonsrisiko og en svært høy grad av fornøydhet.
Kirurgen sier at klinikken ikke innkaller til noe oppfølging i etterkant av disse operasjonene, men at alle klienter har et stående tilbud om å komme til kontroll.
– «Julie» mener mange plastiske kirurger ikke helt forstår hvor stort kosmetisk intimkirurgi kan oppleves for den enkelte?
– Jeg tror jeg forstår veldig mye. Jeg vil påstå at jeg har mye mer innblikk i og forståelse for kvinners plager på dette området, enn mange gynekologer. Mange gynekologer er ekstremt lite psykologisk orientert når det kommer til å forstå at kvinners underliv betyr noe også rent utseendemessig.
– Er det noen som har kommet til deg og sagt at de har angret på en kjønnsleppereduksjon?
– Det er så få at jeg kan telle dem på en hånd. Jeg hadde en pasient som kom hele veien fra Trondheim for å gjøre dette inngrepet. En tid etter kom hun tilbake igjen, og ville at jeg skulle fjerne enda mer. Da sa jeg at «dette ser vel i mine øyne bra ut, men det er jo mulig å fjerne ytterligere noe hvis det er dette du føler du absolutt vil». Men siden hun kom i ens ærend fra Trondheim, viste jeg velvilje og opererte vekk litt mer. I etterkant av dette ringte moren hennes og fortalte at hun hadde fått mer psykisk problematikk, knyttet til det hun hadde gjort.
– Du sier at de aller fleste du opererer, har helt normale kjønnslepper. Er du ikke med på å fremme et ideal for hvordan kvinners underliv bør se ut?
– Det er ikke jeg som fremmer det idealet, det er det verden som gjør. Pasienter skjønner lett sammenligningen når jeg forklarer at kjønnslepper er som bryst: Det er ekstremt få bryst som ikke faller innenfor en normal variasjonsbredde. Bryst er et sterkt feminint anliggende. En del har dårlig selvfølelse knyttet til utseende av sitt underliv, uten å ha fysiske plager. Er ikke det å ville gjøre noe med dette også noe som bør respekteres, selv om utgangspunktet er «normalt»?