Stadig flere unge kvinner er misfornøyde med hvordan de ser ut nedentil, og oppsøker private klinikker for å få utført kosmetisk intimkirurgi.
«Julie» var i tidlig 20-årene da hun for alvor begynte å tenke på å operere underlivet.
– Jeg ble bare mer og mer bevisst på at det fantes et ideal for hvordan underlivet mitt skulle se ut. Til slutt klarte jeg nesten ikke tenke på noe annet, forteller hun til Psykologisk.no.
Julie er ikke hennes virkelige navn, men hun ønsker å være anonym fordi det hun skal fortelle er såpass sensitivt og vondt. Likevel mener hun det er viktig at historien kommer frem.
– Jeg hadde lenge hatt komplekser for underlivet mitt, men ble for alvor opphengt i dette etter at jeg så en dokumentar om intimkirurgi for noen år tilbake. Her viste de frem en rekke «ideelle» underliv. Ingen av dem lignet på mitt, forteller hun.
I etterkant av sendingen fikk NRK-serien «Innafor» skarp kritikk for å ha skapt økt pågang hos plastiske kirurger.
Selv om undersøkelser viser at omtrent halvparten av kvinner har indre kjønnslepper som synes utenfor de ytre, ønsker mange å justere på dette. Det vanligste intimkirurgiske inngrepet går dermed ut på å beskjære de små kjønnsleppene, noe minst 300 kvinner velger å gjøre årlig, ifølge NRK.
Fortalte det ikke til noen
Med tiden skulle komplekset vokse seg større og større hos Julie. Hun hadde lenge hatt et problematisk forhold til egen kropp.
– Jeg strevde med spiseforstyrrelser og depressive episoder gjennom ti år. Så det var ikke noe nytt for meg å bruke kropp, kontroll og endring som en slags mestringsstrategi, sier Julie.
Det var en høst for noen år tilbake at hun fant seg selv i en av disse dype dalene.
– Jeg oppsøkte fastlegen flere ganger, og Rask psykisk helsehjelp, men nådde ikke igjennom. Jeg tok en test hos fastlegen og ble diagnostisert med depresjon. Men du må jo i bunn og grunn stå klar til å ta ditt eget liv, for å få hjelp av psykisk helsevern, sier Julie.
Mens hun var overlatt til seg selv, tok de negative tankespiralene stadig mer overhånd. Hun ble besatt av tanken på at underlivet hennes så feil ut.
– Jo mer deprimert jeg ble, jo mer gikk jeg rundt og grublet på det komplekset. Besettelsen ble verre jo mer jeg leste om det på nettet. Jeg leste alt jeg kom over om intimkirurgi og sjekket hele tiden i speilet hvordan jeg så ut nedentil, forteller Julie. Hun greide ikke å snakke med noen om komplekset sitt.
– Det hadde jeg liksom ikke vokabular til. Og jeg skammet meg sånn over at jeg lot noe sånt ødelegge livskvaliteten, for jeg forsto at det var dumt og bagatellmessig i det store bildet.
Men Julie er ikke alene. Kjønnsleppereduksjon har de siste årene seilt opp som den hurtigst økende typen plastisk kirurgi i land som USA og England. Tallene viser at det fra 2014 til 2015 var en økning på 80 prosent av jenter på 18 år eller yngre, som opererte underlivet av kosmetiske grunner.
Lite kontroll på hva som skjer
I Norge finnes det ingen nasjonale registre for kosmetisk kirurgi.
– Dette er et stort, privat marked, hvor vi har veldig lite kontroll over hva som skjer, sier Ingela Lundin Kvalem.
Hun er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. I et intervju med Psykologisk.no forteller hun at selv om mange som tar kosmetisk kirurgi er fornøyde, opplever noen pasientgrupper en forverring av sin psykiske helse etter å ha operert seg.
– Dersom klienter oppsøker kosmetisk kirurgi fordi de ønsker å få bukt med sine psykiske plager, er det et faresignal, sier Kvalem. Sammen med andre UiO-forskere har hun forsket kroppsbilde og psykisk helse, relatert til kosmetisk kirurgi.
I en studie fulgte de norsk ungdom fra de var tenåringer til inn i tidlig 30-årene. Resultatene viste at de som hadde tatt plastisk kirurgi, i snitt hadde en svekket psykisk helse og opplevde å bli verre psykisk etter operasjonen de tok.
Fikk høre at operasjonen ville løse psykiske problemer
Helsevesenet hadde avvist Julie, og privat psykolog føltes for dyrt. Fortvilet og rådvill bestilte hun en konsultasjon på en privat plastikkirurgisk klinikk i Oslo.
– På dette punktet tenkte jeg ikke helt klart. Det virket som den mest effektive løsningen. Jeg hadde fått meg selv til å tro at kjønnsleppene var kjernen av problemet mitt, og at det derfor ville være bortkastede penger å gå til psykolog.
På klinikken ble Julie møtt med åpne armer.
– Kirurgen som møtte meg, var ekstremt varm. Han fortalte meg at det var ok å gråte. At mange jenter hadde sittet her før meg og slitt med det samme. Da han undersøkte meg, ble han helt sånn henrykt. Han sa «dette skjønner jeg godt at du er deppa for».
Julie fikk et selverklæringsskjema, der hun skulle svare på om hun hadde noen psykiske lidelser. Hun sier hun oppga å være deprimert og at hun hadde slitt med spiseforstyrrelser i mange år.
– Men det brydde han seg ikke noe om. Han sa bare: «Ja, dette blir det en slutt på nå.» Som om operasjonen kom til å løse alt jeg slet med psykisk.
– Jøss. Hva tenkte du da?
– Akkurat den reaksjonen stussa jeg faktisk litt på. Men samtidig tenkte jeg at han kanskje hadde rett. Her sto en gråsprengt mann i 60-70-årene, med hvit legefrakk og haugevis av erfaring. Han hadde autoritet og troverdighet, og jeg var naiv og desperat etter å få det bedre.
Kirurgen bekreftet det hun tenkte – underlivet hennes måtte opereres. Da var det ikke lenger noe å lure på for Julie. Hun bestilte time allerede uka etter. Og herfra gikk alt veldig raskt.
– Jeg lot det ikke synke inn – orket ikke tenke noe mer på det. Jeg tenkte bare at «nå bare gjør jeg det».
Kaldt og klinisk
Da hun møtte opp til klinikken uka etter, var tonen helt annerledes, forteller Julie. Varmen og omtanken hun først hadde blitt møtt med, var som blåst bort. Kirurgen virket mer stresset denne gangen. Det var noe mekanisk over det hele, som om hun var neste vare på et samlebånd.
– Jeg fikk beskjed om å kle av meg med en gang. Jeg følte meg veldig nervøs.
I forkant hadde kirurgen sagt hun kunne få et angstdempende medikament for å roe nervene. Men da hun spurte om noe beroligende, ble hun avfeid med at de ikke hadde tid til å vente på at medisinene skulle begynne å virke.
Rommet var iskaldt og badet i skarpt, hvitt lys. Det så ut som en typisk operasjonssal. Julie satte seg ned på en operasjonsbenk og spredde beina.
– Jeg fikk ikke noe forvarsel om hva som kom til å skje. Han klinte på noe iskald rens og satte en sprøyte med lokalbedøvelse, noe som gjorde jævlig vondt. Jeg var bedøvet, så selve inngrepet var ikke smertefullt. Men du kjenner at noe skjer der nede. Du kjenner liksom at dine egne kjønnslepper blir skåret av. Også kjenner du stingene bli satt.
Så ble Julie sendt hjem. Hun ble aldri innkalt til noe kontroll eller oppfølging i etterkant av operasjonen.
Psykologisk.no har snakket med den plastiske kirurgen som opererte Julie. Han er forelagt hennes påstander, og han sier i sitt tilsvar (eget oppslag) at han ikke kjenner seg igjen i det hun forteller.
– Det gikk rett til helvete
Etter operasjonen begynte realiteten å synke inn for Julie. Plutselig ble det tydelig for henne. Han gjorde jo bare dette for å tjene penger.
– Et par uker etter operasjonen begynte jeg å få heftige angstanfall. Og derfra gikk det egentlig rett til helvete. Det var mange netter jeg ikke sov, og jeg hyperventilerte døgnet rundt. Jeg var kvalm, hadde angst og gråt hele tiden. Jeg hadde så fysisk vondt i hele meg.
Julie beskriver seg selv som dysfunksjonell i månedene som skulle følge. Hun måtte flytte hjem til foreldrene, sykmeldes fra jobb og trengte beroligende medisiner for å komme seg gjennom dagen.
– Jeg tok en sovepille før jeg la meg, men den varte bare halve natta, så jeg måtte stå opp midt på natta og ta en ny for å få sammenhengende søvn.
Angsten var intens, og den var der hele tiden.
– Jeg har aldri vært borti noe lignende før, det er det verste jeg har opplevd. Jeg visste ikke at psykisk smerte kunne bli så vondt, sier Julie.
På dette punktet var hun syk nok til å få hjelp av offentlig psykisk helsevern. Hun fikk medisiner og noen timer med psykolog. Omtrent et halvt år etter operasjonen begynte det å gå bedre.
– Da sommeren kom, var jeg frisk igjen. Det var rundt den tiden jeg møtte han som skulle bli kjæresten min. Det var veldig flaks, for det hjalp godt på selvfølelsen og livsgleden. Hadde dette skjedd noen år tidligere, vet jeg ikke om jeg hadde klart å komme meg såpass raskt.
Ble et traume
Julie forteller at hun følte seg dum etter inngrepet, hun opplevde at hun hadde blitt lurt av en kynisk salgsperson. Opplevelsen på klinikken satte seg som et traume.
– Jeg slet med flashbacks fra selve operasjonen. Bare noen var nakne eller intime på TV, så kunne bildene dukke opp i hodet, og jeg kunne kjenne følelsen av å bli skjært i. Den følelsen, luktene, alt kom tilbake til meg. Jeg hadde også en del stressende drømmer hvor jeg ble operert.
Hun ble ikke noe mindre opphengt i underlivet sitt etter operasjonen – tvert imot.
– Jeg gikk og kjente etter. Jeg følte at jeg kunne kjenne underlivet mitt hele tiden, det var jo sting der og sår som skulle gro. Alt ble bare verre – jeg tenkte på underlivet mitt døgnet rundt fra før, men nå kunne jeg kjenne det fysisk også. Jeg holdt på å bli gæren av det, sier Julie og legger til:
– Jeg var heller ikke noe mer fornøyd, jeg følte meg fremmedgjort i egen kropp og «savnet» hvordan jeg så ut før.
Hun forteller at hun innerst inne ikke egentlig hadde lyst til å operere seg, men at hun var alvorlig psykisk syk og tok en forhastet avgjørelse.
– Jeg synes det var veldig skummelt og har egentlig alltid vært intellektuelt imot å gjøre sånne inngrep. Også var det skremmende at jeg ikke opplevde kirurgen som trygg, sier hun.
– Kirurgene mister bakkekontakten
I en kronikk skriver gynekolog Pernille Nylehn at plastiske kirurger har et spesielt ansvar når de tilbyr intimkirurgi.
«Det er operasjoner som ikke kan gjøres om, i et område som er svært følsomt, både fysisk og psykologisk. Og hvis det oppstår komplikasjoner kan det være ødeleggende både for dagligliv og seksualliv», skriver hun i Aftenposten. Julie mener plastikkirurgene ikke har tatt innover seg ansvaret de sitter med.
– Kirurger kan jo gjøre de villeste ting. En som kan transplantere et hjerte, vil nok oppleve en kjønnsleppereduksjon som en veldig liten greie. Jeg tror de mister litt bakkekontakten og forståelsen av hvor stort og følelsesladet dette er for den det gjelder, sier hun og fortsetter:
– Kjønnsleppene gror jo ikke ut igjen – det er et permanent inngrep. Du får det ikke ugjort, og det synes jeg man fortjener å bli gjort ordentlig oppmerksom på under konsultasjonen.
Julie mener intimkirurgi burde vært strengere regulert.
– Men dersom de skulle hatt en mer seriøs screening av klientene, ville jo hele kundegrunnlaget falt bort. Folk som oppsøker en sånn klinikk, har jo som regel forferdelig selvfølelse. Hvem er det som hater underlivet sitt uten å være litt deppa, liksom? Det ville vært kroken på døra for hele bransjen, sier Julie.
I dag har hun lagt hendelsen bak seg.
– Jeg går ikke rundt og angrer som en hund, sånn som jeg gjorde før. Men hvis jeg kunne gått tilbake, ville jeg hatt det ugjort. Jeg var ikke atypisk på en måte, jeg var jo helt normal, avslutter hun.