– Arkitekturpsykologi er jo et fag som av ukjente grunner er fraværende i Norge og i norske arkitekturutdanninger. Du skal ikke langt ut av landet for å finne faget, de har det for eksempel i Nederland. Man ser jo at synet på estetikk betyr noe der, sier Oddvar Skjæveland.
Han er regnet som Norges første arkitekturpsykolog, og har en doktorgrad i faget fra Göteborgs universitet. Han har i flere år vært seniorforsker ved Høgskulen på Vestlandet, hvor han var involvert i prosjektet SMAP – «smarte, attraktive og produktive arbeidsplasser». Og han er grunnlegger og daglig leder av Mellomrom Arkitekturpsykologi.
– Det er synd at det ikke har en plass i utdanningen, de tar ikke utgangspunkt i det vi kaller psykologisk estetikk, sier han til Psykologisk.no.
– Arkitekter har ikke veto
Skjæveland har samarbeidet med arkitekter i 30 år, og sier han kjenner denne gruppen ganske godt.
– Jeg synes det er dumt at de ikke klarer å ta estetikken med inn i brukerdialogen. Jeg tenker at arkitekter ikke har veto på å bedømme og skape estetikk. De har ikke en særskilt sjelelig evne til å skape vakre rom, men en kunnskapsbasert estetikk.
Han mener arkitektene må klare å få en bedre dialog med brukerne, slik at utviklingen av estetikken i større grad blir en felles kreativ prosess.
– Estetikken vil bli bedre hvis de har dialog med brukerne, men dette ser ofte arkitektene ned på. Akkurat som om de føler ferdighetene deres blir utfordret ved å være åpne om hvordan den estetiske utviklingsprosessen er, sier Skjæveland, og legger til:
– Det synes jeg er rart, særlig med tanke på mitt eget fag. Hvorfor kan ikke arkitektene tenke på brukerne som en del av faget sitt? Det er uforståelig og uakseptabelt for meg, og kan være noe av grunnen til at arkitekturopprøret har fått grobunn.
Hvem bestemmer hva som er pent?
Arkitekturopprøret er en bevegelse som først oppsto i Sverige i 2014, men som siden har spredt seg til blant annet Tyskland, Frankrike og Norge.
Bevegelsen ønsker å bevare tradisjonsorientert arkitektur, og har fått særlig mye oppmerksomhet for før-og-etter-bilder de poster i sosiale medier av ulike kvartaler som har blitt revet ned og bygget opp igjen.
Skjæveland forteller at vurderingen av hva som er pent og ikke, er individuelt, men at det er mulig å finne en middelvei:
– Viser man frem et objekt eller foto til mange nok personer og får dem til å vurdere det som pent eller stygt, vil vi få en skår. Da kan vi se om objektet er noe som treffer folks visuelle preferanser, sier han.
– Vi må ta hensyn til dette, og siden vi kan stille en god del spørsmål til personene som tar del i et slikt forsøk, kan vi se på hva som påvirker persepsjonen deres, hvordan de oppfatter ting.
Det kan for eksempel være demografiske forskjeller og kulturell bakgrunn som gjør at folk oppfatter ting ulikt.
– Arkitekter og lekfolk er jo en klassisk demografisk forskjell. Arkitekter er dårligere til å finne ut hvilke folk som bor i hvilken bydel enn det lekfolk er, men det kan være fordi arkitekten er opptatt av materialer og form på bydelen, noe lekfolk ikke er.
Lekfolk ser på bruken av området og hvem området er utformet for, forklarer Sjæveland videre. Derfor kan de være bedre til å finne ut av dette.
Likevel er han tydelig på at det finnes individuelle forskjeller blant arkitekter også, og at de estetiske preferansene mest sannsynlig ikke skiller seg så mye fra resten av befolkningen hos denne gruppen.
– Estetikk er svært subjektivt, og det er det for arkitektene også. Finner man et gjennomsnitt av estetisk syn hos arkitektene, vil det nok nærme seg gjennomsnittet av menigmannen også.
Mener arkitektene må bruke opprøret til å styrke sin rolle
Skjæveland og Mellomrom utvikler både innendørs og utendørsprosjekter, og involverer brukerne i store deler av planleggingen, og styrker også arkitektens rolle gjennom brukerprosessen.
– Vi lever godt med brukerprosessen, og jeg mener det også kunne styrket arkitektens rolle i møte med byggherrene. Det virker det ikke som om arkitektene forstår. De skylder på entreprenører og ingeniører, men allierer seg ikke med brukeren.
– Mange av arkitektene jeg er i møte med sier «dette kan jeg». En parallell til dette vil jo være at jeg i møte med en arkitekt, sier at jeg kan faget like godt som ham eller henne. Det blir nedlatende for den som sitter der og har bedre innsikt i fagfeltet enn det arkitekten har, sier han
– Dette med naborelasjoner, persepsjon, opplevelser og atferd i grupper, dette forstår arkitektene, de har kompetanse innenfor dette feltet, men det er totalt respektløst overfor andre fag, som for eksempel atferdspsykologien.
Oddvar Skjæveland tror det kan ha en sammenheng med yrkets omdømme.
– Det kan skyldes at de føler seg truet av andre. Arkitektene er ikke så store som de en gang var, avslutter han.