Panelet ble ledet av Nora Sveaas, professor emeritus ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har blant annet forsket på tortur, flyktninger og brudd på menneskerettighetene.
I panelet satt det fag personer som har jobbet tett med ulike grupper som er spesielt utsatte for diskriminering og utenforskap. Samtalen gikk fra mennesker i fengsel, mennesker som har blitt utsatt for tortur, mennesker med kjønnsinkongruens, og den samiske befolkningen.
Diskriminering og rasisme i terapirommet ble også berørt. Psykolog Shanti Sachane fra Forening for interkulturell psykologi mener man bør se på hvilke forutsetninger terapeuter har for å møte mennesker fra andre kulturer.
– Mange vet hvordan enkelte former for rasisme kan se ut utenfor terapirommet, men jeg vil snakke om det jeg kaller unnlatelsesrasisme. Det kan handle like mye om det som ikke blir gjort. Blikket som ikke blir møtt, stemmen som ikke blir hørt, eller jobben du ikke fikk, sier hun.
– Det handler også mye om hvilke kamper vi som klinikere skal ta, og hvilke kamper vi må la gå, sier hun.
– Men de må ha reell tilgang til likeverdige tjenester.
Fagfolk kan skape utenforskap
Snefrid Møllersen har vært psykolog i Finnmark siden 1970-tallet, og jobber nå ved Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og avhengighet (SANKS). Hun forteller at det fremdeles er mange unge samer som forteller av de opplever stigmatisering og utenforskap på grunn av den samiske bakgrunnen sin.
– Utenforskap er et sted der du stiller med dårlige kort når det gjelder mulighetene for å bli sett og tatt på alvor, sier hun og fortsetter:
– Terapirommet er også en del av samfunnet, og vi må våge oss inn på den veien som utfordrer den kulturelt forankra forståelsen av samfunnet vårt, og innse at bagasjen fra fornorskningen av samene kan prege behandlingen de får, sier hun.
Reidar Schei Jessen er fagkonsulent i klinisk psykologi på Universitetet i Oslo, og er til stede for å snakke om fagfolkene sitt ansvar i møte med pasienten, med særlig vekt på kjønnsinkongruens og seksuelle minoriteter.
– Jeg vil minne om at fagpersoner kan bidra til å legitimere og opprettholde noe som tas for gitt, og gjør hverdagen unødvendig vanskelig for folk. Fagfolk kan gi ressurser og rettigheter, men de kan også ekskludere, sier Schei Jessen.
Jessen peker på at selv etter homofili sluttet å være en diagnose, var det flere psykiatere og psykologer som kunne fortelle om hvorfor kjønnsminoriteter og seksuelle legninger kan kalles avvik.
– Det er altfor mange, særlig unge som sliter med kjønnsinkongruens, som grubler på selvmordstanker og stadig hører nedsettende karakteristikker om seg selv.
Sårbare grupper eller grupper som gjøres sårbare?
I tillegg til Møllersen, Schei Jenssen og Sachane er senioranalytiker Moa Nyamwathi Lønning fra Røde Kors til stede for å fortelle om organisasjonens arbeid med rehabilitere ofre for tortur, og psykolog Jannicke Godø fra Sivilombudet for å snakke om tvang og skjerming.
Møllersen sier hun legger merke til måten alle deltakerne snakker om temaet på:
– Det som slår meg når vi snakker om dette temaet fra så mange ulike synspunkt, er at vi snakker om det vi utsetter disse gruppene for, istedenfor å si at de er utsatte grupper, sier hun, og legger til:
– Det er viktig å tenke på hvordan vi formulerer oss, når vi snakker om utsatte grupper, snakker vi om de og dem, når vi snakker om hva vi utsetter dem for, er det noe annet.
Debattleder Nora Sveaas sier det er viktig å innse at feil kan skje også på terapirommet.
Hun avslutter før spørsmålsrunden i salen starter:
– Snakker vi om sårbare grupper eller om grupper som gjøres sårbare?