Det er stort. Hun fikk beholde sin fremtid. Venner slapp å miste en kjær person. Foreldre slapp å leve med et vondt hull i hjertet. Et barn slapp å miste så mye det går an for et barn å miste. Det er i seg selv nok til at jeg kan tenke at karrieren min har vært god, selv om jeg ikke skulle ha gjort så mye bra ellers. Psykologer gjør slike bragder fra tid til annen, selv om man ikke alltid får vite om dem.
Men jeg kan redde enda et liv. En gruppe barn står i fare for å dø. Ja, det er helt sikkert at mange av dem kommer til å dø. Like sikkert er det at jeg kan redde noen av dem om jeg vil.
Menneskeliv vs. sofagruppe
Billige myggnett redder barn fra å bli syke og dø av malaria. De mest veloverveide beregninger finner at det koster omlag tretti tusen kroner å redde et barn under fem år fra å dø med massedistribusjon av slike nett.
Mitt dilemma er: Jeg har disse pengene, men har lyst å beholde dem selv. Tretti tusen kroner er ikke lommerusk for meg. Jeg prioriterer bort ting som koster mindre. Jeg liker at pensjonskontoen fyller seg opp. Og hva om barna mine skulle trenge litt ekstra økonomisk støtte en gang?
Men gjør jeg en kjapp empatisk forestillingsreise til foreldrene som holder den syke toåringen sin og ser at den trekker sitt siste åndedrag, så fremstår alle grunnene mine små. Tretti tusen kroner er ikke mer enn jeg kunne svidd av på en ny sofagruppe eller en reise, uten å bekymre meg for mine barns mulige, fremtidige økonomiske kniper. Dilemmaet er ikke noe dilemma. Jeg må gi fra meg pengene.
Men hva med det neste barnet som snart skal dø? Hva med de neste foreldrene som skal få revet ut hjertet? De tretti tusen var ikke mine siste. Jeg har fortsatt råd til ny sofagruppe. Svaret må bli det samme: Jeg må gi. Problemet mitt er at det stopper ikke der heller. Against Malaria Foundation har kapasitet til å omsette ytterligere 330 millioner kroner til livreddende malarianett i nær fremtid. Så mye har jeg ikke.
Men jeg har nok til å redde ett barn til. Og enda ett. Og enda ett. Jeg kan gi så det merkes. Jeg kan gi så det svir. Jeg kan gi til det skjærer. Sofagruppe, ferie og privat pensjonssparing kan ryke, og jeg vil fortsatt være trygg og mett. Sammenlignet med foreldrene som mister barnet sitt vil jeg uansett være privilegert. Helt til huset er solgt og lommene tomme, kan jeg redde liv.
Det større dilemmaet
Når jeg så gjør en forestillingsreise inn i min fremtid som heltids myggnettingsdonor, kjenner jeg meg frastøtt. Et slikt liv, der hver krone jeg vil bruke på meg selv eller mine nærmeste skal veies mot et myggnett, vil jeg ikke ha. Jeg får lyst å avfeie hele denne teksten som en virkelighetsfjern moralfilosofisk tankelek.
Men så vet jeg, om jeg er ærlig, at det er virkelighet bak tankeleken. Barna kommer til å dø på ekte om jeg ikke hjelper dem.
Det større dilemmaet ser slik ut: På den ene siden står det flere titalls barn – ja hundretalls i et livsløp – som skal leve eller dø avhengig av mine valg. Sammen med dem står familiene. På den andre siden har du meg, som frykter å få en kjipere hverdag resten av livet.
Heller ikke dette er et dilemma, etisk sett. Det er bare et tyngende ansvar jeg ikke vil ta.
Galt å ikke gi
Om du gikk forbi en dam der et lite barn holdt på å drukne, ville du reddet det, selv om du ville ødelegge skoene dine og komme våt og forsinket på jobb? Slik formulerer den australske moralfilosofen Peter Singer mitt problem i essayet «Famine, Affluence and Morality» (Singer, 1972). De fleste mener man er forpliktet til å redde barnet og fordømmer det å gå forbi uten å hjelpe. Den moralske fordømmelsen er gjenspeilet i den norske straffeloven. Man risikerer fengselsstraff om man unnlater «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse».
Selv om straffeloven neppe vil ramme oss når vi holder penger tilbake fra livreddende humanitær hjelp, så ser Singer ingen vesentlig etisk forskjell på å gå forbi et druknende barn og det å unnlate å gi bort alle pengene man kan klare seg uten til effektive humanitære formål.
Mer enn lommerusk
Vi lever i en tid med historisk mange rike. Samtidig finnes det fortsatt mange ekstremt fattige, som lever på under to dollar dagen og står i fare for å lide og dø av malaria og andre ting som det koster lite å forhindre. Moderne kommunikasjon gjør at vi som er rike, vet veldig godt om de fattige. Og moderne teknologi og kunnskap gir oss muligheter til å sikre dem helsehjelp, utdanning, infrastruktur og andre ting som kan gi dem trygghet og en vei ut av den livstruende fattigdommen. Det gir en mulighet for de fleste av oss velstående til å bli helter. Men det påfører oss også en enorm personlig skyld, som det i praksis er svært vanskelig å komme unna.
Jeg har bestemt meg for å gi penger gjennom Leger Uten Grenser og effektivaltruisme.no, som vil omsette dem i virksom humanitær hjelp. Jeg skal ikke gi lommerusk. Det blir hundretusener. Med årene millioner. Firmaet jeg eier, skal gi 10 prosent av omsetningen i 2021 til effektive hjelpeorganisasjoner. Jeg vil at det skal fortsette så lenge driften tåler det – og helst også øke.
På den måten skal jeg sørge for at mange barn blir reddet fra å dø. På ekte. Det er en stor ting hver gang det skjer. Noen som ellers ville ha dødd, skal få leve. Foreldre skal få se barna sine vokse opp i stedet for å bære på en sorg for alltid. Fordi jeg ga store beløp.
Men dette løser ikke det større dilemmaet. Det står enda et barn der og skal dø, og jeg har tenkt å la det dø til fordel for mitt eget overflodsliv. Jeg skal gi avkall på en del pensjon og kanskje miste noe økonomisk handlefrihet. Men reiser blir det. Med tiden sikkert ny sofagruppe også. Alle storhetstanker sprekker når jeg tenker på barna jeg lar dø ved det.
Men jeg tenker: Det er likevel bedre at jeg har reddet ett liv, to liv og med tiden kanskje hundre liv, enn at jeg ga opp i møte med det overveldende ansvaret.
Ensom, dum og uansvarlig
Det er ikke god skikk å fortelle ubeskjedent om egne humanitære gaver. Hvorfor gjør jeg det? Først bør jeg gi til kjenne at firmaet mitt bruker sponsing og humanitære gaver i omdømmebygging. Det ser jeg på som en heldig bivirkning og en uforholdsmessig dyr markedsføring. Men jeg har flere og viktigere motiver:
Jeg ønsker å binde meg til masten. Det er pussig, men jeg kjenner en underlig gravitasjon mot å beholde pengene selv, noe som ikke bare handler om alminnelig grådighet. Selv om jeg er overbevist om at det er riktig, så kjennes det uansvarlig. Og jeg føler meg dum og ensom. Om jeg skulle kjøpe en i overkant dyr bil, så ville jeg kunne kjenne meg litt sløsete, men ikke ensom, dum og uansvarlig.
Kanskje har det med sosial innflytelse å gjøre. Det å gi bort store beløp er noe det virker som at nesten ingen gjør. Faste givere til innsamlingsorganisasjoner gir i snitt drøyt 2000 kroner. Hva er det jeg ikke har skjønt som alle andre skjønner?
Denne opplevelsen er også en grunn til at jeg står frem som storgiver. Det er med på å normalisere noe som burde være normalt. Og kanskje kommer jeg i kontakt med noen som tenker – og kanskje handler – likt. Da kan jeg kjenne meg mindre ensom i noe som er blitt en viktig del av tenkningen om jobben min.
Elefanten utenfor terapirommet
Psykologprofesjonen fremholder at den har en sterk etisk bevissthet. Etiske prinsipper for nordiske psykologer, som ble godkjent og vedtatt av Psykologforeningens landsmøte i 1998, bygger på «den allmenne etikken». Om man overhodet kan snakke om noen allmenn etikk, vil ikke teser om menneskeverd og ansvar for mennesker i nød være en sentral del av den? Vi er ikke forpliktet til å ta yrkesetikken med hjem og være humanister i privatlivet og privatøkonomien. Men hvilket etisk refleksjonsnivå kan psykologer påberope seg om vi ikke forholder oss til elefanten utenfor terapirommet?
Hvem er i bedre posisjon enn vi psykologer til å skaffe verden kunnskap om den dramatiske indre konflikten mellom våre humanistiske verdier og vårt fravær av humanitær innsats?
Sosialpsykologisk skolering, forskerkompetanse og tusener av samtaler med mennesker om personlige temaer burde ha gitt hver av oss både ledetråder og verktøy til å nøste i dem. Kanskje kan kunnskapen gjøre det mulig å skape en giverkultur, der man ikke kjenner seg dum og ensom om en gir bort store beløp.
Norske psykologer og forskere er kanskje i en særstilling i verden. Finnes det noe bedre laboratorium for å studere denne problematikken enn et land der humanistiske verdier stadig holdes frem av en befolkning der nesten alle har mye mer enn det de trenger for å leve?
Kilde
Singer, P. (1972). Famine, affluence, and morality. Philosophy and Public Affairs, 1(3), 229–243. https://www.jstor.org/stable/2265052