I dag er det ti år siden det dødeligste terrorangrepet nyere norsk tid. 22. juli 2011 ble 77 personer drept på Utøya og i Regjeringskvartalet.
Samtidig som samfunnet gradvis åpner opp igjen etter koronapandemien, holdes en rekke minnemarkeringer over hele landet.
En av disse var markeringen i Regjeringskvartalet, hvor blant annet statsminister Erna Solberg og medlemmer av kongehuset deltok i kransenedleggelse. AUF-leder Astrid W. E. Hoem, som overlevde Utøya-angrepet, var blant talerne.
– 77 mennesker ble brutalt revet fra oss. Bombet, skutt og drept. Drept fordi de var på jobb for demokratiet vårt, drept fordi de var AUF-ere på sommerleir, sa Hoem under markeringen.
Hun la til at det å minnes dem er å huske hvem de var, og også hvorfor de ikke er her mer, og hvordan 1500 sider med hat ble til et brutalt terrorangrep.
– Vi har ikke stoppet hatet, høyreekstremismen lever fortsatt, sa AUF-lederen, og avsluttet:
– Vi må si fra om at vi ikke godtar hat.
Levde i angst og fysiske skader
En av de som var til stede på Utøya for ti år siden, var Marte Ødegården. Den gang var hun 17 år.
– I dag har jeg det forholdsvis bra. Jeg har fysiske skader jeg alltid må leve med, og jeg jobber ennå med å bearbeide de psykiske skadene. Men jeg fungerer på et helt annet nivå nå enn bare for noen år siden, sier Ødegården i et intervju i Psykologisk.no.
Hun ble skutt i både lår og ryggen, og lå lamslått i en fjellskrent mens hun så folk rundt seg bli drept.
Selv svevde hun mellom liv og død, men ble til slutt fraktet til sykehuset, hvor hun fikk en rekke operasjoner de følgende to ukene.
Hun sier det er rart å tenke tilbake på det som skjedde, som om det var et annet liv.
– Men det gjør også situasjonen jeg var i for bare fem år siden. I mange år etter 22. juli levde jeg veldig i angsten og de fysiske skadene.
Traumereaksjoner
Ødegården fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse (forkortet PTSD, fra engelske post-traumatic stress disorder).
PTSD kan ramme mennesker som har vært involvert i, eller vært vitne til, en eller flere livstruende eller svært traumatiske hendelser, opplyser helsenorge.no.
Vanlige kjennetegn er at man gjenopplever det traumatiske på nytt, og har tilbakevendende mareritt om hendelsen. Noen ønsker ikke å snakke om eller tenke på traumet, og forsøker å unngå personer eller steder som minner dem på det som skjedde.
Traumereaksjoner er ofte søvnløshet, veldig store problemer med å sovne, lett for å våkne, dårlig hukommelse, konsentrasjonsvansker, nervøsitet, irritabilitet og anspenthet.
Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening meldte 47 prosent av de overlevende etter Utøya om slike symptomer, ti måneder etter at terroren fant sted. For Marte var angsten det verste.
– Jeg kunne være redd for å ta bussen, for å være i folkemengder eller for å sitte i et rom med ryggen til døra. Det synes jeg fremdeles kan være ubehagelig. Det var vanskelig å gå ute på kvelden og høre på musikk med ørepropper, uten å se meg over skulderen. Det er ikke mer enn tre år siden jeg klarte det.
Komplisert sorg
Terrorangrepet for ti år siden førte med seg en rekke psykiske vansker for både overlevende, pårørende og etterlatte.
I et intervju med Nettavisen i fjor, forteller Nille Lauvås at hun ble søvnløs etter å ha vært i Y-blokka på Regjeringskvartalet da det smalt. Gjennom en studie publisert i Scandinavian Psychologist, oppdaget forskere fra Universitetet i Bergen at mange av foreldrene til Utøya-ofre opplevde komplisert sorg.
Det finnes mange varianter av komplisert sorg, ifølge nhi.no. Den vanligste er forlenget eller kronisk sorg, altså at sorgen ikke gir seg.
Kari Dyregrov, professor ved Høgskulen på Vestlandet, mener hendelsens ekstreme voldelighet og den store medieoppmerksomhet kan ha bidratt til at sorgen ble så stor.
– Det er trolig ikke slik at mediedekningen skaper komplisert sorg, men media kan være med å opprettholde sorg og savn ved at nyhetssakene er konstante triggere om traumet og tapet, sier hun i et intervju i forbindelse med studien.
– De sørgende har hatt mye å forholde seg til, som minnesamlinger, minnested og rettssaker. De har måttet forholde seg til tragedien som helhet og samfunnets reaksjoner, i tillegg til sin personlige sorg.
Mening i det meningsløse
Det er Jørgen Watne Frydnes som har ledet gjenreisningen av Utøya etter terrorangrepet. Denne våren ga han ut boka Ingen mann er en øy (Res Publica), hvor han deler sine erfaringer med arbeidet.
– Jeg måtte lære å forholde meg til mennesker i dyp sorg. Ikke som psykolog, ikke som prest, men som en som skulle snakke med dem om fremtiden til åstedet der de mistet sine barn og ungdommer. Det har vært et ekstremt komplisert og vanskelig arbeid, forteller han i et intervju med Psykologisk.no.
69 av de 77 drepte under terrorangrepet mistet livet på Utøya for ti år siden. Frydnes opplever at de med gjenreisningsarbeidet har greid å skape noe meningsfullt ut av det meningsløse.
– Utøya er gjort om til et sted som bevarer den alvorlige historien, og som samtidig tilrettelegger for nytt liv og engasjement. Om somrene holdes vanligvis seks-sju ulike sommerleirer på øya, sier han, og fortsetter:
– I tillegg kommer det ungdomsråd, ungdomsgrupper og konfirmanter til å øya for å lære og diskutere om hvordan de selv kan bidra til et mer fritt, åpent og demokratisk samfunn.
Hjelpen som manglet
Helsemyndighetene hadde ingen plan for hurtig mobilisering av helsepersonell etter terrorangrepet i 2011, skriver innsatspsykolog etter terrorbomben, Svein Atle Alfarnes.
Han og de andre involverte måtte improvisere fortløpende, uten å kunne lene seg til planverk eller rådgivere innen «terrorberedskap» eller psykotraumatologer.
Journalist, forfatter og redaktør Stian Bromark har fulgt flere Utøya-overlevende i årene etter terrorangrepet. I boka Ingen fred å finne (Res Publica) undersøker han hvordan det går med disse menneskene ti år senere.
Han understreker at Utøya-overlevende ikke har fått den hjelpen de trenger.
– Da de endelig fikk roet seg og ble overlatt til sine egne tanker, gikk flere ned i kjelleren. Og da var ikke hjelpeapparatet på plass. Mange har dessuten slitt med å finne egnede terapeuter og psykologer med kunnskap om posttraumatisk stresslidelse, sier han til Psykologisk.no.
– En jente var hos femten ulike terapeuter – ingen av dem var eksperter på traumer eller kriser. Så selv om de kom til en psykolog, var det ikke dermed sagt at de fikk hjelpen de trengte, legger han til.
Livet etterpå
Mens Marte Ødegården var innlagt på sykehuset etter terroren, gikk hun mange runder med seg selv. Hun var fast bestemt på at terroren ikke skulle knekke henne.
– Jeg tenkte mye på hva slags liv jeg ville ha, alt jeg ønsket å oppleve. Det motiverte meg til å gjøre den jobben som kreves for å komme dit.
Flere som har opplevd en traume, rapporterer også om en positiv endring i etterkant. Dette er kjent som posttraumatisk vekst.
Dette deles gjerne inn i tre hovedkategorier: personlig styrke, relasjonell vekst, og et nytt perspektiv på livet.
I fjor fullførte Marte økonomistudiet med et karakterkort fullt av A-er. Nå har hun to bachelorgrader, fast jobb og er leder i Kongsberg Arbeiderparti.
– Jeg vet at jeg kan få til ting, selv om det føles umulig der og da. Det at jeg opplever å ha vokst på alt som har skjedd, er for meg en måte å leve med det på. Det gjør i hvert fall erfaringene noe lettere å bære, avslutter hun i intervjuet med Psykologisk.no.
Ifølge 22. juli-senteret vil en rekke minnemarkeringer finne sted over hele landet.
Fra kl. 11:00 er det duket for markering i Oslo domkirke, kl. 17:00 er det en mottagelse i Oslo rådhus, og kl. 19:55 sendes et nasjonalt minnearrangement direkte på NRK1.