Psykiske lidelser utgjør en betydelig andel av helserelatert fravær i norsk arbeidsliv, og en kvart million mennesker har i dag en trygdeytelse basert på en diagnostisert psykisk lidelse.

Og særlig én pasientgruppe har dårlige utsikter for å vende tilbake til arbeidslivet, sammenlignet med andre: de med en personlighetsforstyrrelse.

Dette er tre av til sammen seks fakta som statistikksjef i NAV, Ulf Andersen, avdekket da han gjennomførte et dypdykk i NAV-databasen tidligere i år.

Undersøkelsen skjedde etter at Andersen i desember 2020 holdt foredrag for Nasjonalt kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP). Der ble han utfordret til å se nærmere på nettopp levevilkårene til pasienter med personlighetsforstyrrelser i den norske velferdsstaten.

Funnene ble publisert i Tidsskrift for Norsk psykologforening tidligere denne måneden.

Mange får en sen diagnose

Andersen opplyser i tidsskriftet at over 14 300 nordmenn har en personlighetsforstyrrelse, men tallet kan egentlig være opptil dobbelt så høyt.

Bruken av personlighetsforstyrrelser som diagnoser har falt mye de siste ti årene, og folk som har disse diagnosene blir sjeldent diagnostiert tidlig.

Andersen påpeker videre at et problem med sen diagnostisering er at mange trolig kommer sent i gang med riktig behandling. Dette kan igjen føre til at mange blir uføretrygdet.

Ifølge granskningen vender bare ni prosent av personer med personlighetsforstyrrelse tilbake til arbeidslivet etter at de har mottatt arbeidsavklaringspenger. 66 prosent var på uføretrygd.

– Dette er nok fortsatt en tabubelagt diagnose, sier Eivind Normann-Eide til forskning.no, som først omtalte saken.

Han er psykologspesialist ved Nasjonal Kompetansetjeneste for Personlighetspsykiatri, og han påpeker til avisa at tallene er dystre, men ikke overraskende.

– Dette gjelder ikke bare i Norge. Over hele den vestlige verden viser data at det er vanskelig å hjelpe personer med personlighetsforstyrrelser ut i arbeid, sier han.

En av ti oppfyller trolig kravene

Ifølge Norsk helseinformatikk regnes en personlighetsforstyrrelse som et avvik i personligheten. Det kan for eksempel være i form av urimelige reaksjoner i personlige eller sosiale situasjoner.

Personlighetsforstyrrelser klassifiseres som regel i ti kategorier, som igjen fordeles på tre overordnede grupper: eksentriske, dramatiserende og engstelige.

Det antas at mellom 10 og 15 prosent av befolkningen oppfyller diagnosekravene en eller flere av de spesifikke personlighetsforstyrrelsene.

Til nettstedet rop.no forklarer Normann-Eide at de tre kategoriene de ser mest av i helsevesenet, er unnvikende, emosjonelt ustabil og dyssosial personlighetsforstyrrelse.

– Alle disse tre gruppene strever med å etablere seg i arbeidslivet. Men innen feltet, er vi nå på vei over i en retning der vi i mindre grad opererer med kategorier, og mer med dimensjonal tenkning, sier han i et intervju med kompetansetjenesten.

Han tror noe av grunnen til at så mange faller utenfor arbeidslivet, er at det ofte tar lang tid før disse personene får spesialisert behandling med fokus på personlighetsproblemene.

– Mange kommer kanskje i kontakt med helsevesenet på grunn av depresjoner, rusproblemer, spiseforstyrrelse eller angstlidelser. Det kan gå mange år før man tenker at det handler om personlighetsforstyrrelse.

Mange har lange hull i CV-en

I motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, har ikke Norge noen egne retningslinjer for utredning og behandling av personer med personlighetsforstyrrelser.

Normann-Eide sier til rop.no at det er litt tilfeldig om det finnes utrednings- og behandlingstilbud tilgjengelig der den enkelte bor.

En annen grunn til at mange med personlighetsforstyrrelser havner i NAV-systemet, skyldes trolig lidelsen selv, legger han til.

– Denne gruppen har problemer knyttet til selvfølelsen, regulering av følelser og tillit til andre. Det er også et problem at mange har lange hull i CV-en.

Han tror det er vanskelig for mange å finne en plass i arbeidslivet som er fleksibel nok. I tillegg må de som skal hjelpe dem, som helsevesenet, NAV og arbeidsgiver, ha forståelse for lidelsen.

– De fleste trenger mye individuell tilpasning knyttet til blant annet arbeidsprosent og oppfølging. Vi har noen behandlingssteder i Norge som kan vise til enkeltstående, gode erfaringer med IPS. Kanskje er det rett vei å gå for å få flere med personlighetsforstyrrelse ut i arbeid, avslutter Normann-Eide i intervjuet med rop.no.